Marokkos geografi

Marokko omfatter mange ulike naturmiljøer. Landet danner en geologisk overgangssone mellom Afrikas sletteland og det alpine fjellsystemet. 12,8 prosent av landets areal er dekket av skog (2019).

Det dominerende topografiske trekk i Marokko er de alpine Atlasfjellene, Marokkos «ryggrad», som strekker seg gjennom landet i retning sørvest–nordøst. De sentrale deler av massivene består av krystallinske grunnfjellsbergarter, mens de yngre foldingsbergartene mest er fra jura og kritt, til dels med basaltdekker mellom lagene. I senkningene ligger tertiære og kvartære avleiringer, blant annet fosfatleire.

Fjellkjeden Midtre Atlas (Moyen Atlas), flankert av elven Oum er-Rebia som renner mot Atlanterhavet, og av Moulouya som renner mot Middelhavet, hever seg til over 3000 meter over havet. I sørvest løper den sammen med Høye Atlas (Haut Atlas), som i Jabal Toubkal når 4167 meter over havet, Marokkos høyeste fjelltopp. Dette er også Nord-Afrikas høyeste fjelltopp. Sør for Høye Atlas, avbrutt av en senkningssone, ligger fjellkjeden Antiatlas. Denne fjellkjeden, som er den vestlige delen av Atlasfjellene, er et 1200–1500 meter høyt platå. Sørskråningene er golde og strekker seg ut mot elven Oued Drâa, som renner ut i Atlanterhavet. Den er 1100 kilometer lang og er Marokkos lengste elv.

I nord løper den cirka 2000 meter høye fjellkjeden Rif i en bue av høye fjellrygger og brede daler parallelt med den bratte kysten, fra Tanger i vest nesten til Melilla i øst. Fjellkjedens høyeste topp er Jebel Tidiquin, som er 2448 meter over havet. Fjellene senker seg i sør mot den trekantede Sebousletta som danner et alluvialt lavland.

Det vestlige Marokko, som strekker seg fra Mellom- og Høye Atlas til Atlanterhavet, består til størstedelen av et 400–700 meter høyt platå (Marokkanske Meseta) gjennomskåret av elvedaler. Langs Atlanterhavet ligger en smal kystslette, som er bredest sør for Casablanca.