Marokko er fortsatt langt på vei et jordbruksland, hvor vel 40 % av befolkningen er sysselsatt i landbruket, som tidlig på 2000-tallet stod for vel 15 % av BNP. Drøye 20 % av landets areal er oppdyrket og 30–40 % er eng og beitemark. Jordbruket er sterkt innrettet på korndyrking, men kornavlingene dekker bare i gode år landets egne behov, og avlingene varierer sterkt; eksempelvis var kornproduksjonen i 1995 på bare 1,6 mill. tonn, for så å nå 10 mill. tonn året etter. Kornproduksjonen består særlig av hvete, bygg og mais. Marokko er også en betydelig eksportør av matvarer, særlig av sitrusfrukter og grønnsaker, vesentlig til EU. Ellers dyrkes bl.a. sukkerbeter for å redusere importen, og en rekke andre produkter, bl.a. krydderplanter. Det er store variasjoner i driftsformen; et mindretall driver etter svært moderne metoder på store gårder. Disse er hovedsakelig lokalisert til kystslettene (al-Rharb, Sous) og ved Fès og Marrakech. Her drives eksportproduksjon av sitrusfrukt, tidliggrønnsaker og bomull av høy kvalitet. Det er også her kunstig vanning er mest utbredt. Flertallet driver etter tradisjonelle metoder og har forholdsvis lav avkastning. Kun 1 % av brukene har mer enn 50 ha. til rådighet, den vanligste bruksstørrelsen er under 3 ha. Det er iverksatt ulike program for å lokke bønder i Riffjellene til å gå over til å dyrke andre produkter enn marihuana.
Husdyrholdet er betydelig, og til tross for at det mange steder gir lav avkastning, er Marokko nesten selvforsynt med kjøtt. Enkelte berberstammer i Mellom-Atlas er fortsatt halvnomader, og følger saue- og geiteflokkene sine fra sommerfjellbeite ned til lavlandet om vinteren.