Etter forfatningen av 1992, med endringer 1996, er Marokko et enhetsstatlig monarki. I forfatningen kalles det et «konstitusjonelt, demokratisk og sosialt monarki»; det heter også at staten er basert på islam. I den nye forfatningen er en del myndighet overført til valgte organer, men fortsatt er kongen den reelle statsleder. Kongen utnevner og avskjediger statsministeren og de øvrige ministere og leder regjeringens møter. Han sanksjonerer lovvedtak og kan ta initiativ til endringer i grunnloven; han kan også oppløse representantkammeret og legge lovforslag ut til folkeavstemning. Han er videre militær øverstkommanderende, leder en rekke statlige råd og utnevner de øverste embetsmenn.
Lovgivende myndighet er lagt til et parlament med to kamre. Underhuset er et representantkammer (Majlis al-Nuwab) med 325 medlemmer, valgt i allmenne valg for fem år. 30 av plassene er reservert for kvinner. Kammeret kan avsette regjeringen kollektivt ved å vedta et mistillitsforslag eller ved å nekte den tillitsvotum. Det er også et Senat (Majlis al-Mustasharin) på 270 medlemmer, indirekte valgt fra regionene og organisasjonene i arbeidslivet. Valgperioden er ni år, en tredjedel skiftes ut hvert tredje år.
Konflikten om kontrollen over Vest-Sahara er den viktigste destabiliserende faktoren i landet, og den har også gjort Marokko internasjonalt isolert. Innenrikspolitikken preges av flere partier.
Administrativt
Administrativt er landet delt inn i 16 regioner, hvorav tre helt eller delvis omfatter Vest-Sahara. Regionene er igjen inndelt i kommuner. Selv om det er valgte råd på de ulike nivåer, ligger den reelle makten hos kongelig utnevnte embetsmenn, i provinsene guvernører.