eller Evangeliet etter Markus, det andre evangelium i Det nye testamente, og den eldste sammenhengende beretning om Jesu liv og død. Skriftet spiller på flere foreliggende litterære sjangere i antikken, men skaper samtidig sin egen type litteratur, evangeliene. Åpningsverset presenterer skriftet som Jesu Kristi evangelium, og det førte til at slike skrifter senere ble kalt evangelier. Evangeliet er sannsynligvis skrevet kort før år 70. Vi vet ikke sikkert hvor, men en mulighet er Roma.
Markusevangeliet ble hovedkilde og litterært forbilde for Matteus og Lukas (se også synoptiske evangelier). Vi vet mindre om hvilke kilder Markus har hatt, men ved siden av muntlige tradisjoner har han trolig hatt et visst forelegg for Jesu lidelseshistorie. Han forteller bare om Jesu offentlige virke, og er taus hva Jesu fødsel og barndom angår. Siden 16,9–20 er et senere tillegg, har skriftet dessuten sluttet med at kvinnene flykter fra graven i redsel og taushet. Litterært betyr dette at teksten som forteller om denne tausheten, også bryter den slik at evangeliet likevel kan lyde. Lidelseshistorien opptar så mye som 1/3 av evangeliet, mens første delen forteller mer om Jesu undere enn om hans lærevirksomhet. Slik beveger fremstillingen seg i spenningen mellom Jesus som undergjører og den lidende, stadig mer forlatte Jesus. Et gjennomgående motiv er at det skal holdes hemmelig hvem Jesus er, den såkalte Messias-hemmeligheten. Først etter Jesu død og oppstandelse kan evangeliet om ham forkynnes åpent og umisforståelig.