Marduk

opprinnelig en lokalgud i Babylon, omtalt allerede på 2000-tallet f.Kr., men steg til nasjonalgud i det babylonske riket under Hammurabi, på 1700-tallet f.Kr. I skapelseseposet Enuma Elish gis den teologiske begrunnelse for Marduks lederstilling i gudekretsen. Marduk beseiret urhavsdragen Tiamat og reddet gudenes verden fra undergang. Marduks hustru var Sarpanitu. Opphøyelsen til nasjonal hovedgud førte med seg at Marduk overtok funksjonen til en lang rekke andre guder. Foruten å være vegetasjonsgud og guddommelig dommer, ble han guddom for visdom, besvergelse og helbredelse. Han ble dyrket i hovedtempelet i Babylon, Etemenanki, som var en ziggurat, og i Esungila, det andre store tempelet der.