Marcel Reich-Ranicki

Marcel Reich-Ranicki, opprinnelig Marceli Reich, vokste opp i en jødisk familie i Włocławek i Polen. I 1929 flyttet familien til Berlin hvor han avsluttet videregående skole. Fordi han var jøde, ble han i 1938 deportert til Polen og internert i en ghetto. I 1943 lyktes han i å flykte fra ghettoen og klarte å overleve fram til slutten på andre verdenskrig. I 1950 begynte han å arbeide som forlagsredaktør for tysk litteratur, oversetter og anmelder i Warszawa. I 1958 forlot han Polen og slo seg ned i Vest-Tyskland. Der ble han raskt en av de aller mest kjente og profilerte litteraturanmeldere i det tyskspråklige området.

Reich-Ranicki var en av de mest innflytelsesrike anmelderne i det tyskspråklige området. Gjennom sin mediale tilstedeværelse og gjennom sine svært tydelig formulerte vurderinger av litteratur nådde Reich-Ranicki ut til et stort publikum. Slik gjorde han litteraturkritikk kjent langt utover avisenes kulturspalter.

Mellom 1958 og 1973 skrev han for blant annet Frankfurter Allgemeine Zeitung og Die Zeit. 1973–1988 var han ansvarlig for litteraturkritikken i Frankfurter Allgemeine Zeitung. I tillegg til å skrive anmeldelser for ulike aviser deltok Reich-Ranicki aktivt på ulike offentlige arenaer. Han var til stede på en rekke av møtene til Gruppe 47, han satt blant annet i juryen til Ingeborg-Bachmann-prisen, og han hadde utallige fjernsynsopptredender. Fra 1988 til 2001 ledet han fjernsynsprogrammet «Das literarisches Quartett», som gjennom sin friske debattform gjorde skjønnlitteratur spennende for en stor seerkrets.

Reich-Ranicki anmeldte ikke bare nyutkommet litteratur, men omtalte også klassikere som blant annet Johann Wolfgang von Goethe, Franz Kafka og Thomas Mann. Hans litteratursmak ble regnet som konservativ, og han verdsatte framfor alt realistisk litteratur. Blant de forfatterne han satte høyest, var Ingeborg Bachmann, Heinrich Böll, Max Frisch (hans prosa), Günter Grass (med unntak av Blikktrommen) og Wolfgang Koeppen. Han fungerte også som mentor og mesen for yngre forfattere, blant annet for Ulla Hahn.

Reich-Ranicki var en svært kritisk anmelder, og han var ikke redd for å uttrykke sin mening, noe som gjorde ham ikke bare en ansett, men også til en fryktet anmelder. Forfatteren Martin Walser var blant de forfatterne som ble svært kritisk omtalt av Reich-Ranicki. Dette førte til at Walser i 2002 skrev romanen Tod eines Kritikers, som av mange ble lest som en harselas med Reich-Ranicki. I denne romanen, som låner mange trekk fra kriminalromanen, utvikler en forfatter, som har fått sin roman revet i filler av en jødisk litteraturanmelder, drapsfantasier om vedkommende. Romanen ble av mange lest som et antisemittisk angrep på Reich-Ranicki og ble svært omdiskutert.

Reich-Ranicki skrev en rekke bøker, blant annet Deutsche Literatur in Ost und West (1963), Über Ruhestörer. Juden in der deutschen Literatur (1973), Nachprüfung. Aufsätze über deutsche Schriftsteller von gestern (1977), Thomas Mann und die Seinen (1987), Der Fall Heine (1997), Goethe noch einmal. Reden und Anmerkungen (2002) og Unser Grass (2003).

I 2002–2006 ga han ut Der Kanon. Die deutsche Literatur, en antologi med det han mente var det ypperste av tyskspråklig litteratur. Serien omfatter over 50 bind og inneholder romaner, fortellinger, teaterstykker, lyrikk og essayer.

Også gjennom selvbiografien Mein Leben (1999) nådde han ut til et stort publikum. Selvbiografien ble filmatisert i 2009.

• Tysklands litteratur
• Gruppe 47

• Marcel Reich-Ranicki i Deutsche Biographie
• Marcel Reich-Ranicki i Frankfurter Personenlexikon