Økonomi og næringsliv i Malaysia

Landets næringsutvikling er et resultat av en klar og målstyrt strategi med bruk av femårsplaner og med en aktiv statlig deltakelse. En typisk blandingsøkonomi ble utviklet før myndighetene fulgte opp med en rekke privatiseringsprogrammer i 1990-årene. Landet har unngått fattigdomsproblemer og arbeidsledighet forårsaket av overbefolkning og store barnekull på landsbygda og ukontrollert innflytting til byene i samme grad som nabolandene. Tvert imot har landet manglet arbeidskraft, og et stort antall gjestearbeidere er importert fra nabolandene for å arbeide i lavtlønnsyrker.

Etter alvorlige raseopptøyer i 1969 lanserte landet i 1970 den såkalte bumiputera-politikken (eller NEP: engelsk New Economic Policy). Politikken tar sikte på å utjevne økonomiske forskjeller mellom de ulike folkegruppene. Det ble blant annet innført særrettigheter for malayene for å sette dem bedre i stand til å konkurrere med kineserne, som tradisjonelt har dominert det økonomiske liv i byene. I 1991 ble den gamle økonomiske politikken erstattet med en ny utviklingsstrategi (NDP: engelsk New Development Policy), hvor man tok sikte på å bruke lokkemidler der man tidligere brukte kvotering. Myndighetene lanserte også en langsiktig utviklingsstrategi kalt Wawasan 2020 ('Visjon 2020'), hvor målet var at landet skulle være et fullt utviklet industriland innen år 2020.

Bumiputera-politikken er blitt møtt med kritikk, særlig i utlandet, for sin favorisering av malayene. Imidlertid har politikken i stor grad lykkes i å utjevne de økonomiske forskjellene mellom de etniske gruppene, og landet opplever nå en mer balansert og harmonisk utvikling. Inntektsforskjellene mellom folk bosatt på landsbygda og folk bosatt i byene er imidlertid fortsatt betydelige. I og med at en stor andel av bumiputera bor på landsbygda mens kineserne for det meste bor i byene, er den statistiske forskjellen mellom disse to gruppene fortsatt merkbar. Landet preges også av en viss regional ulikhet. Delstatene på vestkysten av Malayahalvøya (fra Penang til Johor) regnes som de mest utviklede. I delstatene på østkysten og i Kedah og Perlis, samt i Sarawak og Sabah er næringslivet mindre utviklet og fattigdommen mer tydelig.

Et særpreg for den malaysiske økonomien har vært igangsettelsen av mange svært store bygningsprosjekter. I tillegg til storstilt utbygging av transportsektoren (motorveier, flyplass, jernbane og havner) og av et stort antall nye boliger, ble det i 1990-årene igangsatt flere store megaprosjekter med symbolverdi. Blant disse var et gigantisk vannkraftprosjekt (Bakundammen) i Sarawak, verdens høyeste tvillingtårn (Petronas Towers) i Kuala Lumpur, et nytt regjeringssenter (Putrajaya) og en internasjonal racerbane for Formel 1 ved Sepang sør Kuala Lumpur.

Som medlem av den sørøstasiatiske samarbeidsorganisasjonen ASEAN har Malaysia vært en av de ivrigste initiativtakerne til økt økonomisk samarbeid med nabolandene. Alle de ti medlemslandene i ASEAN deltar i frihandelsområdet ASEAN Free Trade Area — AFTA. For øvrig er flere regionale samarbeidstiltak iverksatt. Det mest suksessfulle er et veksttriangelområde i sør som inkluderer Johor, Singapore og indonesiske Riau-arkipelet. De ulike områdenes komparative fortrinn utnyttes industrielt hvor Singapore står for de mest kapitalintensive tjenestene, Johor for de mer plasskrevende kunnskapsintensive virksomhetene og Riau-arkipelet bidrar med sin billige arbeidskraft. Et annet regionalt vekstsenter er et samarbeid som delstaten Penang og andre nordlige malaysiske delstater på Malayahalvøya har med det sørlige Thailand og det nordlige Sumatra.

Landbruket var lenge landets viktigste økonomiske sektor, men dens andel har gradvis minsket i takt med landets økonomiske utvikling. Jordbrukets bidrag til landets BNP utgjør 8,8 prosent og sysselsetter 11 prosent av den yrkesaktive befolkningen (2017). Tradisjonelt har jordbruksvarer bidratt til betydelige eksportinntekter for Malaysia. Landets industrielle vekst har imidlertid ført til stadig økende mangel på billig og tilgjengelig arbeidskraft for jordbruket, og det har derfor vært vanlig å introdusere nye jordbruksprodukter som erstatning for de gamle. Gummi og palmeolje har tradisjonelt vært de viktigste eksportproduktene.

Malaysia har store skogreserver, og skogbruket er en viktig økonomisk sektor. Store mengder tømmerprodukter eksporteres til Øst-Asia og India. Siden begynnelsen av 1990-årene har tømmerhogsten vist en fallende tendens, noe som blant annet skyldes at myndighetene har innført restriksjoner og krav om bærekraftig skogsdrift. Myndighetene har likevel pådratt seg kritikk fra både utenlandske og innenlandske miljøorganisasjoner for sin skogbrukspolitikk. Det viktigste skogbruksområdet er i Sarawak, som er en av verdens største eksportører av tropisk hardtrevirke.

Befolkningen hører til blant Sørøst-Asias største konsumenter av marine produkter regnet per hode. Landet er imidlertid ikke helt selvforsynt med fisk. En modernisering av havfiskeflåten kom først i gang i 1980-årene, og en tilsvarende modernisering av mottaksanleggene på land enda senere. Av en samlet fangst på 1,7 million tonn, står oppdrettsnæringen for tretten prosent (2019).

Malaysia er selvforsynt med petroleumsprodukter. Råolje og naturgass hentes fra kontinentalsokkelen utenfor delstaten Terengganu i Vest-Malaysia og Sarawak og Sabah i Øst-Malaysia. I Sørøst-Asia er Malaysia den nest største produsent av råolje etter Indonesia. Også produksjonen av naturgass er siden 1990 kraftig utbygd for å møte langtidskontrakter på salg til Japan, Sør-Korea og Taiwan. I tillegg har myndighetene bygd ut petrokjemisk industri i Terengganu og metanolfabrikk og jernverk i Sabah for å nyttiggjøre seg naturgassen. Et stort kompleks i Bintulu i Sarawak produserer naturgass (LNG) for eksport til Japan og Sør-Korea. Naturgass brukes innenlands til elektrisitetsproduksjon og et eget program søker å utvide bilparkens bruk av gass som energikilde.

Utvinningen av andre mineraler har vist en generell fallende tendens siden begynnelsen av 1990-årene. Tinnmalmsbrytning har lange tradisjoner i Malaysia, og har foregått helt fra oldtiden. I nyere tid tok utviklingen fart med kinesisk initiativ omkring 1850. Tinnforekomstene kom til å prege utviklingen av landets byer under kolonitiden, og særlig var utvinningen konsentrert til området omkring byen Ipoh. En høy utvinningstakt ble opprettholdt fram til tinnprisen på verdensmarkedet kollapset i begynnelsen av 1980-årene. Så sent som i 1980, da 847 gruver var i drift, var Malaysia verdens største tinnprodusent med nær ⅓ av verdensproduksjonen. Med en produksjon på 3500 metriske tonn er Malaysia nå verdens niende største produsent av tinn (2017). Malaysia hører imidlertid fortsatt til blant verdens ledende tinnsmeltesentre, da tinn importeres fra utlandet for å utnytte den innenlandske smelteverkskapasiteten. Andre mineraler som utvinnes er bauxitt, jernmalm, kull og gull, fosfat, marmor og granitt, ilmenitt, porselensjord og zirkon. Betydelige uutnyttede forekomster av kobber og uran finnes i fjellene på Malayahalvøya.

Etter 1990 har landets samlede energiforbruk økt med i gjennomsnitt 5 prosent per år. I 2021 var forbruket av primærenergi 4 exajoule (EJ), tilsvarende 67,7 GJ per innbygger.

Energiforsyningen baseres i hovedsak på landets egne fossile energikilder, og da først og fremst naturgass, som i 2021 sto for 45 prosent av forbruket. Gassrørledninger er bygd fra Terengganu til de store byene på vestkysten. Landet har betydelige reserver av naturgass. I 2021 ble de beregnet til 1 084 milliarder m³. Fossil energi til sammen står for over 95 prosent av forbruket. Økende energiforbruk kombinert med en høy andel fossil energi gjorde at utslippet av klimagasser steg fra 49 millioner megatonn CO₂ (Mt CO₂) i 1990 til 225,9 Mt CO₂ i 2021 (økning per innbygger: 2,8 t til 6,7 t).

Malaysia hadde ved selvstendigheten 1957 en svakt utviklet industribase. Med en målbevist planlagt utvikling gjennom flere femårsplaner, er industrien gradvis blitt utbygd. Direkte utenlandsinvesteringer (hovedsakelig fra USA, Japan, Singapore og Storbritannia) har spilt en ledende rolle i landets industriutvikling. I 1987 erstattet industrien jordbrukets tidligere rolle som landets største økonomiske sektor. I 1960-årene førte landet en import-substitusjons-politikk hvor målet var å utnytte landets råvarer og å produsere enkle konsumentvarer for det innenlandske markedet. På 1970-årene la man om til en mer eksportorientert strategi. Landets billige arbeidskraft ble utnyttet for å produsere arbeidskraftkrevende industriprodukter som tekstiler og elektriske apparater. I første halvdel av 1980-årene ble offentlig kapital investert i utbygging av landets tungindustri. Blant annet ble en egen nasjonal bilmodell (Proton) utviklet.

Fra siste halvdel av 1980-årene har man fokusert på utvikling av en mer moderne industrisektor med utvikling og produksjon av avanserte industriprodukter som kan hevde seg på verdensmarkedet. Som et ledd i denne strategien, ble utdannelsesinstitusjonene bygd ut for å forsyne landet med høyt kvalifisert arbeidskraft. Myndighetene oppmuntret til etablering av høyteknologiske, kunnskapsbaserte og kapitalintensive næringer. I 1996 etablerte myndighetene prosjektet Multimedia Super Corridor (MSC). Korridoren strekker seg sørover fra Kuala Lumpur via det nye administrasjonssenteret Putrajaya og til Kuala Lumpur internasjonale flyplass ved Sepang. Bedrifter som etablerer seg her drar nytte av økonomiske fordeler.

Malaysias industri bidrar nå med 37,6 prosent av landets BNP og sysselsetter 36 prosent av den yrkesaktive befolkningen (2017). Industrisektoren kan inndeles i følgende grupper:

• den elektriske og elektroniske industrien
• transportindustrien
• kjemikalieindustrien
• konfeksjonsindustrien
• den råvarebaserte industrien
• materialproduksjonsindustrien
• matvareindustrien

Kjemisk industri omfattet produksjon av blant annet industrielle gasser, industrielle kjemikalier, gjødningsstoffer, desinfeksjonsmidler, maling, lakk, farmasøytiske produkter, såpe og vaskepulver samt plastprodukter. Petrokjemisk industri finnes i Pasir Gudang (Johor), Kuantan (Pahang), Bintulu (Sarawak) og Labuan. Oljeraffinerier finnes i Port Dickson i delstaten Negeri Sembilan, Lutong i delstaten Sarawak, Kerteh i delstaten Terengganu og Sungai Udang i delstaten Melaka. Gummibaserte produkter omfatter blant annet produksjon av latekshansker, kondomer, dekk og gummislanger, samt gummifottøy.

Annen omfattende råvarebasert produksjon omfatter sement og bygningsvarer, matvarer samt ulike treprodukter som kryssfinér og møbler. Den ikke-råvarebaserte industrien har vokst raskt og passerte 1995 den råvarebaserte industrien i produksjonsverdi. I overgangen til år 2000 utviklet den elektriske og elektroniske industrien seg til å bli landets bærende industrisektor. Store mengder elektroniske komponenter produseres for eksport til USA. Malaysia er blant verdens største produsenter av både halvledere og luftkjølingsanlegg. Ellers produseres blant annet transistorer, fjernsynsapparater, radioer og kjøleskap. Også produksjon av syntetiske tekstiler har vokst betydelig. Det viktigste industrielle vekstsenteret er Klangdalen sørvestover fra Kuala Lumpur, men også delstaten Johor og Penang er viktige sentra. Johor er en del av det regionale vekstsenteret rundt Singapore, og mange plasskrevende og arbeidskrevende fabrikker er flyttet dit fra Singapore.

Turistindustrien har vokst betydelig etter at myndighetene i 1986 besluttet å satse på turismen. Malaysia utviklet seg raskt som et attraktivt reisemål for både storbyturisme (Kuala Lumpur og George Town), rekreasjonsreiser (Langkawi og andre øyer), kulturhistoriske reiser (Melaka, Johor og østkysten) og økoturisme (høylandet i det indre av Malayahalvøya, samt Sarawak og Sabah).

I 2019 kom det 26,1 millioner utenlandske turister til Malaysia. Flest turister kom fra: Singapore (10,2 millioner), Indonesia (3,6 millioner), Kina (3,1 millioner), Thailand (1,9 million) og Brunei (1,2 million).

I 1990-årene ble det innenlandske markedet utviklet gjennom flere kampanjer knyttet til de enkelte delstater. Malaysiere som ferierer i eget land, er også en viktig inntektskilde for landets turistnæring.

Utenrikshandelen er svært viktig for landets økonomi. Malaysias eksport utgjorde i 2020 207,4 milliarder amerikanske dollar, mens importen beløp seg til 185,6 milliarder amerikanske dollar. Landet hadde med dette et overskudd i handelsbalansen med utlandet på 21,8 milliarder amerikanske dollar.

De fem viktigste eksportmarkedene (2019) er:

• Singapore og Kina (begge tretten prosent)
• USA (elleve prosent)
• Hongkong og Japan (begge seks prosent)
• Thailand (fem prosent)

De viktigste eksportproduktene er elektronikk, palmeolje, råolje, LNG, tømmerprodukter, palmeolje, tekstilproduker og solpaneler.

De fem viktigste markedene for Malaysias import (2019) er:

• Kina (24 prosent)
• Singapore (14 prosent)
• USA og Japan (begge seks prosent)
• Thailand og Taiwan (begge fem prosent)

De viktigste importproduktene er maskiner, petroleumsprodukter, plast, motvogner, jern- og stålprodukter og kjemikalier.

• Malaysias geografi
• Malaysias historie
• Malaysia

• CIA World Factbook: Malaysia
• World Bank Data: Malaysia
• FAO. Fishery and Aquaculture Profiles: Malaysia