Malawi – næringsliv og økonomisk utvikling

Med innføringen av flerpartisystem tidlig i 1990-årene, er også økonomien reformert – bl.a. gjennom reduksjon i statens sterke eierskap og engasjement i det økonomiske liv; mye av økonomien var direkte eller indirekte kontrollert av tidligere president Banda og hans medarbeidere. Før dette gjennomførte Malawi i 1980-årene, etter anvisninger fra Verdensbanken, et såkalt strukturtilpasningsprogram – etter en økonomisk krise på slutten av 1970-årene. En ny tilpasningsstrategi ble iverksatt fra 1999. Malawi har ikke vært direkte innblandet i krigene i regionen, og pleide forbindelser med den portugisiske kolonimakten i nabolandet Mosambik snarere enn å støtte frigjøringsbevegelsen. I 1980-årene truet borgerkrigen i Mosambik med å stenge Malawis viktigste transportvei til omverdenen, jernbanen til Nacala. Malawi var både i 1980- og 1990-årene flere ganger rammet av alvorlig tørke, og igjen i 2005.

Malawi er avhengig av utenlandsk bistand, som særlig mottas gjennom multilaterale kanaler samt bilateralt, hovedsakelig fra Storbritannia, USA, Tyskland, Norge, Japan, Irland og - i økende grad -fra Kina. Også Island og Finland yter bistand til Malawi, mens Danmark mot slutten av 1990-tallet avviklet et betydelig og mangeårig partnerskap med landet. Malawi ble i 1996 gjort til hovedsamarbeidsland for norsk bistand, og fra samme tidspunkt opprettet Norge ambassade i hovedstaden Lilongwe.

Jordbruk, skogbruk, fiske

Malawi er fremfor alt et jordbruksland, og ett av få afrikanske land som normalt er selvforsynt med matvarer, og som i perioder har hatt overskudd for eksport – i tillegg til eksportvarer som tobakk og sukker. Malawi har gode naturgitte forutsetninger for jordbruk og skogbruk – samt for fiskeri. Omkring en firedel av landets areal er dyrket eller dyrkbar mark, mens om lag en femtedel nyttes til beite. Vel 80 pst. av åkerjorden er oppdelt på småbruk, mens bare en liten andel er storgårder (plantasjer), delvis drevet av europeere. Om lag 40 pst. av BNP skapes i landbruket, som sysselsetter tre av fire innen den yrkesaktive befolkning. Over fire femdeler av produksjonen kommer fra småbrukere. Mens utstrakt tørke i 2004-05 bidro til en BNP-vekst på vel 2 pst., har politiske grep sammen med subsidiert gjødsel de senere årene bidratt til en vekstrate i størrelsesorden 6-8 pst.

De viktigste matvekstene er mais, hirse, maniok og bønner som dyrkes ved tradisjonelle metoder, ofte uten gjødsling. På plantasjene i høylandet dyrkes særlig te, raffinerte tobakkssorter, samt noe kaffe, mens annen tobakk for det meste dyrkes på småbruk på slettene i de sentrale og sørlige regioner. Her dyrkes også bomull og jordnøtter (peanøtt) for salg. Sukkerrør dyrkes bl.a. i de lavereliggende deler av Shirédalen.

Husdyrhold, særlig geit, kveg, gris og sau, drives flere steder i landet, og landet er selvforsynt med kjøtt og melk. Langt det viktigste kommersielle produktet er tobakk, som står for rundt tre firedeler av Malawis samlede eksportinntekter. Sukker, te og kaffe eksporteres; i gode år også mais – samt noe kassava, ris, bomull og solsikkefrø. Produksjon av høykvalitets peanøtter er en annen eksportartikkel, og det satses på eksportrettet produksjon av frukt, grønnsaker og blomster. Også Malawi er år om annet rammet av tørke, som ikke minst reduserer avlingene av den viktigste matgrøden mais, og landet er da avhengig av matvarehjelp utenfra.

Skogsdriften er utviklet fra 1970-årene, med bl.a. eukalyptus-plantasjer, men er av liten kommersiell verdi – og går vesentlig til brensel, i form av trekull. Svak forvaltning og ofte dårlig sikkerhet bidrar til omfattende ulovlig avskogning.

Fiskeriene er av stor ernæringsmessig betydning og er også betydningsfull for sysselsettingen; anslagsvis 250 000 mennesker er sysselsatt i sektoren. Om lag halvparten av den store Malawisjøen (tidl. Nyasasjøen) tilhører Malawi, hvor størstedelen av fiskeriene foregår – vesentlig i den sørlige enden. I tillegg er det et betydelig fiske i Malombe- og Chilwasjøene, samt i Shireelven. Det finnes over 500 ulike fiskearter i Malawisjøen, men fangstene både der og i andre sjøer har sunket siden midten av 1990-årene, vesentlig pga. overfiske og forurensing. Dårlige år i jordbruket øker presset på fiskeressursene som matvarekilde. Den kommersielt viktigste fiskearten er tilapia, en fisk som ligner brasme.

Bergverk, energi

Malawi har, i likhet med øvrige land i det sentrale/sørlige Afrika, forekomster av flere mineraler, men i motsetning til i flere naboland er disse ikke kommersielt utnyttet, særlig pga. forekomstenes størrelse og Malawis beliggenhet, med kostbar transport. Det er påvist forekomster av mer enn 20 mineraler med kommersiell verdi, bl.a. kull, bauxitt, uran, fosfater, grafitt, vermiculitt (leirmineraler), gull og edelstener, samt asbest. Av kjente forekomster, er kalkstein mest utnyttet, for bruk i produksjon av sement. De potensielt mest verdifulle mineralforekomstene er bauxittreservene i Mulanje-området sør i landet, men utvinningen lider under bl.a. kostbar transport, både innenlands og for eksport.

Det australske gruveselskapet Paladin Energy har siden 2006 vært engasjert i utvinning av uran nord i Malawi. Selskapet transporterer uran fra åpne gruver i Malawi til sitt hovedanlegg i Namibia, hvorfra uran transporteres til Canada, USA og kjøpere i Asia. Paladin har på kort sikt blitt en av de største arbeidsgiverne i Malawi, men selskapet er gitt gode betingelser og derigjennom er skatte- og avgiftsinntektene for den malawiske stat blitt mindre enn hva mange hadde forhåpninger om. Hertil kommer at uranvirksomheten er miljømessig omstridt. Mange frykter at uranstøv og avrenning vil gi negative utslag for den verdifulle Malawi-sjøen, og da det nordlige Malawi i desember 2009 ble rammet av jordskjelv ble gruvevirksomheten av mange gitt skylden for hendelsen som kostet tre mennesker livet og påførte lokalsamfunn og befolkningen store materielle skader.

Striden mellom økonomi og miljø står også sentralt når malawiske myndigheter nylig har åpnet for olje- og gassutvinning i Malawisjøen, Afrikas tredje største innsjø. Talsmenn for fiskeriene og økoturisme har sammen med miljøvernere og andre lenge advart mot myndighetenes planer for sjøen som er av stor viktighet ikke bare for nærliggende lokalsamfunn, men for Malawi mer generelt. Såvel regjeringen som det britiske oljeselskapet Surestream Petroleum, som har fått de første konsesjonene, understreker at eventuell leting vil bli basert på solide utredninger av miljøkonsekvenser knyttet til olje- og gassutredning.

En annen infrastrukturell begrensning for utnytting av mineralforekomster og utvikling av industri, er mangelen på elektrisk kraft. Installert kapasitet var tidlig på 2000-tallet vel 300 MW, mest fra vannkraft, noe termisk, samt noe fra dieseldrevne aggregat, bl.a. nord i landet. 75 pst. av produksjonen kommer fra tre kraftstasjoner ved Shireelven. Bare om lag sju pst av befolkningen i Malawi er tilknyttet elektrisk strøm. Intensjonsavtaler er inngått med Mosambik om import fra Cahora Bassa-kraftverket i Zambezi, men dårlig politisk tone i forholdet mellom Malawi og Mosambik har de siste par årene stoppet gjennomføring av energiplaner som begge land ville hatt stor nytte av.

Et lyspunkt for næringslivet i Malawi er det at landet i 2011 inngikk en samarbeidsavtale med et brasiliansk selskap som skal utbedre og utvide et fallert jernbanenett øst i landet. Siktemålet er i første omgang å transportere kull fra Mosambik gjennom Malawi og fram til kystbyen Nacala i Mosambik. Mer negativt for Malawi er det at landets eneste innenlandshavn, ved Nsanje i Shireelva, som fikk en storslått innvielse i oktober 2010, fortsatt ikke er tatt i bruk. Havnen er ment å skulle gi Malawi en lenge etterlengtet forbindelse til Det indiske hav samtidig som det regionale aspektet ble tillagt stor vekt; økt samhandel og annet økonomisk samkvem mellom Malawi, Mosambik, Rwanda, Tanzania og Zambia. Men bruk av havnen forutsetter tillatelse til å passere gjennom mosambikisk territorium og myndighetene i Mosambik krever imidlertid at konsekvensutredninger blir gjennomført før de eventuelt vil tillate båttrafikk på strekningen.

Industri

Malawi har en liten industrisektor, som i 2004 stod for ca. 10 pst. av BNP, og som i vesentlig grad er knyttet til jordbruket, med videreforedling av jordbruksprodukter som te og tobakk. For øvrig er det noe produksjon av forbruksartikler for hjemmemarkedet, bl.a. bomullstekstiler, klær, trevarer, radioer og matvarer. Blantyre og Lilongwe er de viktigste industrisentrene. Mange av de statlig drevne industriforetakene ble privatisert fra midten av 1990-årene. En egen sone for eksportrettet produksjon ble etablert i 1995, men Malawi har ikke lykkes i å tiltrekke seg investeringer av betydning for utvikling av industrisektoren, bl.a. pga. et lite innenlandsk marked og kostbar transport for eksport.

Utenrikshandel

Samferdsel