Malawi – historie. Det er funnet spor etter menneskelig tilstedeværelse i dagens Malawi fra mer enn 50 000 år tilbake, og steinalderbosetninger rundt Malawisjøen. De førhistoriske innbyggerne var beslektet med san-folket i det sørlige Afrika, og trolig forfedre til twa- og fula-folkene som fantes i området da. Den første tilflytting av bantutalende folk fant sted på 300-tallet. En ny bantu-innvandring fra nord fant sted mellom 13. og 15. århundre. Den største av disse gruppene var malawi (eller maravi), som kom fra de store sjøene lenger nord, og som har gitt opphavet til dagens statsnavn. Det var med den kultur som denne innvandringen skapte, at de første statsdannelser i Malawi ble til; fremfor alt Maravi-konføderasjonen fra ca. 1480, som på 1500- til 1700-tallet omfattet deler av dagens Mosambik og Zambia, i tillegg til Malawi.
Lenger nord ble Ngonde-kongedømmet dannet rundt 1600; sør for dette etablerte blant annet tumbuka- og chewa-folkene flere statsdannelser. På 1600-tallet kom de første portugisere til området, men dette ble bare en kort episode. Gjennom 1800-tallet ble Malawi utsatt for omfattende arabiskdominert slavehandel, og somyao-folket i sør allierte seg med. En av forutsetningene for fremveksten av Maravi var store bestander av elefanter og handel med elfenben. Konflikt med yao-folket, samt indre rivalisering, var hovedårsak til at Maravi-staten gikk i oppløsning fra midten av 1700-tallet.
De store folkevandringene i det sørlige Afrika fikk også betydning for Malawi, blant annet ved at ngoni-folket, beslektet med blant annet zulu-folket, på 1800-tallet slo seg frem sørfra og etablerte seg nord i landet, samtidig med yao-innvandringen østfra. Ngoniene la under seg eller ødela flere chewa-høvdingdømmer, og tvang tumbukaene til å arbeide for seg. Den europeiske koloniseringen ble for alvor innledet i 1859, året da David Livingstone nådde frem til Malawisjøen – og ble i betydelig grad drevet av skotske misjonærer, dernest misjonærer fra Sør-Afrika.
I 1880-årene ble flere europeiskeide kaffeplantasjer etablert i høylandet, og europeiske settlere fikk kjøpt landeiendommer. I 1889 ble Malawi gjort til britisk protektorat, Nyasaland, fremskyndet av frykt for portugisisk ekspansjon, og britisk ønske om å sikre en landkorridor mellom sine besittelser i det sørlige og østlige Afrika. Grensene ble trukket opp 1890–91, og Tyskland avgav et område i Nord-Malawi i bytte mot Helgoland i Nordsjøen. Britene brukte våpenmakt mot yaoene for å stanse slavehandelen, med flere sammenstøt som følge. Kolonistyret delte landet mellom plantasjeeierne, British South Africa Company og den britiske krone med en femdel hver, og to femdeler til landets afrikanske befolkning.
Afrikanere ble tvunget til å arbeide gratis på plantasjene i stedet for å betale jordleie, samt som følge av å bli pålagt skatter som forutsatte enten lønnet arbeid eller salg av produkter. Gjennom en avtale med ngoniene 1905 kom hele dagens Malawi under britisk kontroll. Dette systemet førte 1915 til et opprør mot kolonistyret ledet av John Chilembwe, som var blant de drepte da opprøret ble slått ned. Opprøret er blitt stående som en milepæl både i malawisk og afrikansk nasjonalisme, og Malawi markerer hvert år 15. januar, datoen for Chilembes død, som offentlig fridag. Pga. kostbar transport ble ikke plantasjejordbruket i Malawi like lønnsomt som i andre britiske kolonier, og mange afrikanere tok lønnsarbeid bl.a. i Nord- og Sør-Rhodesia samt Sør-Afrika, hvilket ytterligere svekket jordbruksproduksjonen.
I 1944 stiftet nasjonalistledere Nyasaland African Congress (NAC), som særlig arbeidet for jordreform og mot opprettelsen av Føderasjonen av Rhodesia og Nyasaland (dagens Malawi, Zambia og Zimbabwe), som likevel ble dannet i 1953. NAC hadde stor oppslutning, og i 1950-årene tok en gruppe yngre, mer radikale ledere over partiet, med krav om selvstyre og alminnelig stemmerett. En endring av valgloven førte til at fem afrikanere – alle fra NAC – ble innvalgt i den lovgivende forsamlingen 1955. Hastings Kamuzu Banda vendte hjem for å ta over ledelsen av organisasjonen i 1958. Opposisjonen mot føderasjonen og kolonistyret tok til, og i 1959 ble det erklært unntakstilstand etter sammenstøt mellom NAC-tilhengere og kolonimakten. NACs ledere ble arrestert, partiet forbudt, men samme år ble Malawi Congress Party (MCP) dannet for å fortsette arbeidet til det forbudte NAC. Banda ble løslatt i 1960, og deltok i forhandlinger i London som førte til valg i 1961, som MCP vant. Malawi fikk selvstyre i 1963 og selvstendighet 6. juli 1964 med Banda som statsminister.
Selvstendighet
Etter selvstendigheten ble nyvalg avholdt, og alle MCPs kandidater ble valgt uten motstander. Banda slo inn på en konservativ politikk, og opposisjonen mot hans regime vokste raskt. Han ble valgt til president i 1966, da Malawi ble gjort til republikk og ettpartistat, og utropt til president på livstid i 1971. Banda tilegnet seg praktisk talt eneveldig makt og bekledde tidvis flere ministerposter.
Opposisjonen befant seg stort sett i eksil og kjempet gjennom flere år for demokrati, også ved å etablere en motstandshær. Banda-regimet forfulgte sine motstandere, og i 1983 ble lederen for Socialist League of Malawi (Lesoma), Attati Mpakati, myrdet i Zimbabwe. En annen opposisjonsgruppe i eksil var Malawi Freedom Movement (Mafremo). Tidlig i 1990-årene fant det også i Malawi sted en overgang til flerpartistyre, bl.a. som følge av et betydelig politisk press fra flere bistandsytere og fra malawiske grupper. En allianse av opposisjonsgrupper ble dannet, Alliance for Democracy (AFORD), ledet av fagforeningslederen Chakufwa Chihana. To andre opposisjonsgrupper, United Democratic Front (UDF) og United Front for Multi-party Democracy (UFMD), ble også dannet.
I juni 1992 ble det avholdt en folkeavstemning om innføring av flerpartisystem, med klart flertall for, og det ble nedsatt et råd for å forberede frie valg. Det ble avholdt i 1994 med et klart nederlag både for president Banda og MCP, og seier for Bakili Muluzi og UDF. Muluzi ble dermed Malawis nye president. Flere partier ble tatt inn i den nye regjeringen.
Etter at Banda trådte tilbake fra presidentstillingen, ble det 1995 tatt ut formell tiltale mot ham for medvirkning til drap på fire politiske motstandere, men tiltalen ble senere frafalt. Et viktig instrument i regimets terror mot opposisjon og sivilbefolkningen var den halvmilitære ungdomsgrenen til MCP, Malawi Young Pioneers (MYP), som ble oppløst i 1993. "Ungpionerene" var beryktet for sin måte å bekjempe opposisjonelle på, og mange som kom på kant med Banda eller hans nærmeste ble tatt av dage og/eller utsatt for tortur av disse ungdomskadrene. Tidligere MYP-medlemmer dannet 1996 en terrorgruppe i Mosambik, Movement for the Restoration of Democracy in Malawi (MRDM).
UDF og AFORD inngikk i 1995 et formalisert koalisjonssamarbeid, som gikk i oppløsning året etter. Ved valget 1999 ble president Muluzi (UDF) gjenvalgt, og UDF beholdt sitt flertall i parlamentet. Ved valget 2004 ble MCP størst, foran UDF, men UDFs presidentkandidat Bingu wa Mutharika, ble valgt til ny president foran Bandas tidligere nære medarbeider John Tembo (MCP). Mistanke om uregelmessigheter ved valget kom det til voldelige sammenstøt bl.a. i landets største by, Blantyre.
Selv om Mutharika var håndplukket av Muluzi for å etterfølge ham, førte en maktkamp mellom de to innen UDF til at president Mutharika 2005 brøt ut og dannet et nytt: Democratic Progressive Party (DPP). Motstanden mot ham internt i UDF, og støtten til ham eksternt - fremfor alt fra bistandsorganisasjoner - skyldtes bl.a. Mutharikas bestrebelser på å bekjempe korrupsjonen, som siden Bandas tid har vært utbredt i malawisk samfunnsliv. Siden han tok over som president har Mutharikas administrasjon gjort anslag mot fremtredende politikere, heriblant ekspresident Muluzi som senest i 2009 ble anklaget for over 80 tilfeller av korrupsjon. Ved gjentatte sykehusopphold, bl.a. i England og i Sør-Afrika, har Muluzi klart å unndra seg straffeforfølgelse, men bitterheten mellom han og Mutharika har bare økt og Muluzi opplever at påstandene om korrupsjon mv. er politisk fundert.
Skiftende politiske allianser
Mens Malawi under Banda var preget av ettpartistyre og fravær av demokrati, har innføringen av flerpartisystem og demokratisk styresett gitt stadig skiftende politiske allianser, der også medlemmer av det gamle regimet har inngått. Muluzi gjorde iherdige forsøk på å få tolket grunn- loven dit hen at den skulle åpne for han som kandidat for en tredje periode i 2009, men etter lang tids politisk og juridisk tautrekning stoppet omsider Høyesterett hans forsett. Hans parti UDF valgte da å gå sammen med det andre store opposisjonspartiet, MCP, som han ved innføringen av demokratisk styresett i 1994 bekjempet - og stilte seg bak MCPs presidentkandidat, John Tembo, landets fremste politiske veteran og en nær medarbeider av den tidligere diktatoren Banda. Hovedsaker ved valget i 2009 var matsikkerhet, økonomisk utvikling og kampen mot korrupsjon. Mutharika kunne i perioden 2006-08 vise til en årlig økonomisk vekst på hele sju pst., hvor landets matproduksjon gikk fra underskudd - og behov for matvarehjelp i 2005 - til overskudd og eksport, ikke minst takket være hans subsidieprogram for såkorn og mineralgjødsel. Resultatene innen jordbruket ga Mutharika flere internasjonale priser og ble på mange hold utlagt som det første konkrete eksemplet på en grønn revolusjon i Afrika. Satsingen innen jordbruket har bidratt til en markert reduksjon i antall fattige i Malawi. Velferdsundersøkelser klassifiserte i 2009 39 pst. av befolkningen som ekstremt fattige, mot 50 pst. i 2005.
Valget i mai 2009 ble klart vunnet av Mutharika og DPP, og presidenten ble tatt i ed for en ny periode (66 pst. oppslutning ved presidentvalget) - med et solid flertall i parlamentet bak seg. DPP fikk i alt 114 av de 193 setene, mot MCPs 26 og UDFs 17. Dermed fikk presidenten større politisk handlefrihet enn i foregående periode. Samtidig ble daværende utenriksminister Joyce Banda valgt til Malawis første kvinnelige visepresident. MCP og John Tembo, som oppnådde 30.7 pst. ved presidentvalget, protesterte mot utfallet, og mente det hadde foregått fusk. Valget ble ansett som en test på den politiske stabiliteten i Malawi, i kjølvannet av en langvarig politisk tautrekking mellom president Mutharika og ekspresident Muluzi. Utenlandske observatører, bl.a. fra Malawis naboland, fastslo at valget, tross en del uregelmessigheter, var gjennomført på en akseptabel måte.
Økende politisk og sosial spenning
Malawi har formelt sett et demokratisk styresett med folkevalgt nasjonalforsamling, men presidenten - som også er regjeringssjef - har utstrakt makt. Dette omfatter ikke bare oppløsning av nasjonalforsamling og regjering, men manglende maktfordelingsprinsipper innebærer også at lover og forordninger i prinsippet godkjennes av presidenten. President Mutharika har i økende grad snevret inn opposisjonens arbeid innen og utenfor parlamentet, og flere av DPPs sentrale medlemmer har forlatt partiet i protest mot det de opplever som tiltagende maktbegjær fra presidentens side.
Motsetningene toppet seg i 2010 da DDPs ledelse krevde at regjeringens medlemmer aktivt ga sitt samtykke til at presidentens yngre bror, Peter Mutharika, skal bli partiets kandidat ved valget i 2014. Visepresident Joyce Banda og enkelte andre regjeringsmedlemmer mente at det var prematurt å fatte et slikt vedtak fire år før valget, og de ble etterhvert ekskludert fra DPP. For Banda var dette en videreføring av lang tids neglisjering og trakassering av henne som i sterk grad bidro til at ikke minst kvinner stemte på Mutharika i 2009. Med basis i grunnloven beholdt Banda sin status som visepresident, men regjeringen har sørget for at dette er blitt en tittel uten reelt innhold. Høsten 2010 stiftet Joyce Banda et nytt parti, People`s Party (PP), med tilslutning fra flere tidligere regjeringsmedlemmer som også var falt i unåde i DPP. Regjeringen motarbeidet lenge registreringen av det nye partiet, men etter inngripen fra Høyesterett ble partiet omsider registrert. Regjeringen har i forlengelsen av dette varslet rettslige skritt for å få fjernet Banda fra sitt embete som visepresident.
Parallelt med at ovennevnte strid økte den politiske og sosiale spenningen i Malawi, og opinionens misnøye var særlig rettet mot regjeringen og president Mutharika, som av stadig flere blir omtalt som mer og mer autoritær. Hendelsene i det nordlige Afrika våren 2010 ga misnøyen næring, og dette i en situasjon hvor folk flest lenge hadde vært oppgitt over jevnlige bensin- og dieselkøer, at bankene manglet utenlandsk valuta og at prisene på transport og andre basistjenester økte med korte mellomrom, i flere tilfeller med omkring 30 pst. på årsbasis. Mangel på utenlandsk valuta gjør at drivstoff, som hovedsakelig importeres via havner i Mosambik, ikke kan betales, noe som igjen svekker næringslivet som allerede i utgangspunktet har et begrenset omfang. Arbeidsledigheten er økende, og de fleste som har arbeid opplever stagnasjon i lønningene som oftest er svært lave. Og når boligutgiftene samtidig øker får store befolkningsgrupper sine livsvilkår dramatisk forverret. Særlig utsatt er kvinner og jenter, økonomisk såvel som rettslig. Mens Malawi generelt er kommet lenger enn mange andre afrikanske land mht. oppfølging av FNs tusenårsmål sliter landet med måloppnåelse på de feltene som spesifikt gjelder kvinner; utdanning og likestilling. Og situasjonen her forverres av at kvinner og unge jenter jevnlig utsettes for ulike typer diskriminering samt fysiske overgrep, ikke sjelden seksualisert vold, ofte kombinert med utstrakt utnyttelse på et uregulert arbeidsmarked.
Den sosiale spenningen siden 2010 har ikke blitt mindre etter innsnevring av møte-, presse- og ytringsfriheten, og sentrale personer på menneskerettsfeltet ble utsatt for vold og forfølgelse. Også universitetsansatte har vært utsatt for overgrep, med lærerboikott av undervisningen, oppsigelse av ansatte og universitetsstengning som følge. Under omfattende demonstrasjoner i juli 2011 ble 19 personer drept og mange skadet, og situasjonens alvor ble understreket da president Mutharika ba protestantene om å glemme eventuelle illusjoner om at det som nylig hadde skjedd i Tunisia og Egypt kunne kopieres i Malawi. I et forsøk på å dempe kritikken mot svakt politisk lederskap ga han imidlertid samtidig regjeringen avskjed. Mange nye navn ble trukket inn i den nye regjeringen som kort tid etter var på plass, mens presidentens bror, forannevnte Peter Mutharika, ble forfremmet fra undervisningsdepartementet og ble ny utenriksminister.
Utenrikspolitikk
Under president Banda førte Malawi en ofte kontroversiell utenrikspolitikk, som inkluderte kontakt med bl.a. Sør-Afrika, Israel og Taiwan, samt kolonimakten Portugal. Etter selvstendigheten var forholdet til nabolandene Tanzania og Zambia anstrengt på grunn av territorielle krav fra Malawi, og fulle diplomatiske forbindelser ble først opprettet i henholdsvis 1985 og 1971. Ikke desto mindre ble Malawi med i den regionale samarbeidsorganisasjonen SADCC 1980. Malawi støttet verken frigjøringsbevegelsen i Mosambik eller Zimbabwe, og under den senere borgerkrigen i Mosambik lot Malawi opprørsbevegelsen RNM operere fra baser i landet, og det ble rapportert om malawiske offiserer som kjempet sammen med RNM på mosambikisk territorium. Banda ønsket med støtten til RNM å styrke forbindelsene til Sør-Afrika, og å realisere drømmen om å innlemme deler av det nordlige Mosambik i Malawi.
Etter at Mosambik og Zimbabwe i 1986 truet med å stenge grensene til Malawi, ble 12 000 RNM-soldater utvist fra landet. Deretter hadde Malawi til 1993 en mindre troppestyrke stasjonert i Mosambik, for å beskytte jernbanelinjen til Nacala. Malawi åpnet grensene for mosambikiske flyktninger, som det på det meste var over én million av i Malawi. Hjemvendingen av flyktningene fant i hovedsak sted i 1994–95. Malawi sendte i 1999–2000 offiserer til FNs militære observatørkorps i Kongo. President Mutharika avløste i 2010 Libyas daværende leder Gaddafi som formann for Den afrikanske union.
Malawi har opprettholdt nære forbindelser med Vesten også etter Bandas regime, herunder med EU og USA. I 2008 avviklet Malawi de diplomatiske forbindelsene til Taiwan, til fordel for Kina, som umiddelbart innledet en sterk satsing i Malawi, bl.a. ved å ferdigstille flere av utviklingsprosjekter som Taiwan hadde påbegynt eller planlagt. Dette omfanget landets nye parlamentsbygg, et femstjerners hotell i hovedstaden Lilongwe og et viktig veiprosjekt nord i landet. Malawis fremste bilaterale samarbeidspartnere er foruten de nordiske land Storbritannia, Kina, Japan, USA, Tyskland, Irland, Sør-Afrika, Egypt, India og Zimbabwe. I tillegg er Verdensbanken en sentral bistandsaktør i landet, Det internasjonale pengefondet, IMF, spiller en viktig rolle gjennom de økonomiske analyser som organisasjonen jevnlig foretar av landet. Senest våren 2011 erklærte IMF at Malawis makroøkonomi ikke tilfredsstilte betingelser i inngåtte avtaler med IMF, man ba om at landet devaluerte sin valuta, Kwacha - noe myndighetene i Malwi sterkt har motsatt seg. IMFs vurderinger har betydelige konsekvenserer for landet, og har medvirket til at giverne har holdt tilbake mer enn 500 mill. dollar. Flere av EU-landene har stilt i bero bl.a. tilsagn om budsjettstøtte, mens norsk budsjettstøtte isteden er blitt øremerket subsidiepolitikken innen det malawiske landbruket. Særlig drastisk er reduksjonen i bistand over EUs budsjett. Fra Bryssel ble det i 2010 bevilget 154 mill. Euro, og gitt tilsagn for 2011 på i alt 146 mill. Euro, mens sammenlignbare tall ble redusert til 52.2 mill. Euro som bevilgning for 2011 og 55.2 mill. Euro som tilsagn. I tillegg til krav om endringer på det makroøkonomiske plan avventer EU et bedre og mer bærekraftig styresett enn det Malawi kan fremvise i dag.
De siste par årene har myndighetene i Malawi i økende grad irritert seg over at fremtredende bistandsgivere, heriblant Norge, yter støtte til frivillige organisasjoner og andre deler av det sivile samfunn i landet. Forholdet er blitt tilspisset gjennom den støtte som ytes til organisasjoner for homofile og lesbiske rettigheter, spørsmål av særlig sensitiv karakter i Malawi. Våren 2011 kom det til krise i de diplomatiske forbindelsene mellom Malawi og Storbritannia da den britiske High Commissioner ble utvist med få dagers varsel. Bakteppet var at regjeringen i Malawi fikk innsyn i interne rapporter til UD i London, hvori stasjonssjefen omtalte president Mutharika som stadig mer autoritær og stadig mindre åpen for kritiske synspunkter.
Den britiske regjeringen svarte med å anmode Malawis fungerende ambassadør om å forlate London, samtidig som en betydelig andel av den britiske utviklingshjelpen til Malawi ble frosset. Sistnevnte tiltak ble fulgt opp av USA som stilte i bero tilsagn om støtte til energisektoren samtidig som Tyskland suspenderte budsjettstøtte under henvisning til forverring av menneskeretts- situasjonen i Malawi. Straks president Mutharikas bror var på plass i UD, høsten 2011, påbegynte han arbeidet med å normalisere forholdet til Storbritannia. Så langt har bestrebelsene resultert i at myndighetene i London har gjenopptatt bistanden til Malawi, dog ikke i form av budsjettstøtte.
Utviklingssamarbeid med Malawi
Malawi ble hovedsamarbeidsland for norsk bistand i 1996, videreført og utvidet fra 2001, og Norge er det eneste nordiske landet som er representert på ambassadørnivå i Lilongwe. Utviklingen av mangeårig dansk støtte til Malawi hadde motsatt profil av den norske; regjeringsskiftet i Danmark for om lag ti år siden medførte at Malawi, bl.a. som følge av påstander om utbredt korrupsjon, ble avviklet som hovedsamarbeidsland. Norge administrerte fram til 2010 en del av Sveriges bilaterale bistand til Malawi. Det norsk-malawiske utviklingssamarbeidet har særlig vært konsentrert om utbygging av helsetjenester samt forvaltning av natur- og miljøressurser. Sentralt står også bedre styresett og demokrati, menneskerettigheter og mer spesifikt kvinners rettigheter og likestilling. Sistnevnte gjelder bl.a. bekjempelse av vold mot kvinner og diskriminering av minoriteter, heriblant homofile. Norge har over flere år har vært sentral i gruppen giverland som har ytet budsjettstøtte til Malawi, ialt er det bevilget 540 mill. kr. i perioden 2003-10. Norge valgte imidlertid i 2011, som andre land, å fryse budsjettstøtten til Malawi. Dette som en reaksjon på manglende reformer i landets økonomiske politikk og en negativ utvikling hva gjelder menneskerettigheter og demokratisk styresett. Utviklingen på disse områder vil avgjøre om allokert beløp for 2012, 60 mill. kr., kommer til utbetaling.
Malawiske myndigheter har aktivt arbeidet for at det nyetablerte forholdet til Kina skal kompensere stillstanden i enkelte vestlige lands bistand til og handelssamkvem med landet. President Mutharika har vært på flere offisielle besøk i Beijing, og foruten støtte til ovennevnte store utviklingsprosjekter har et betydelig antall kinesiske investorer og forretningsfolk kommet til Malawi. I motsetning til hva malawiere flest hadde forestilt seg har kineserne ikke nøyd seg med engasjement i byer og sentrale strøk, i økende grad har deres virksomhet truet, og i mange tilfeller utkonkurrert, malawisk småhandel og annen lokal forretningsvirksomhet. Når en del av kineserne iblant har tatt lett på malawisk lovverk, og i tillegg har drevet sosial dumping gjennom ansettelse av malawiere, har utviklingen i mange tilfeller skapt motsetninger og strid.
Malawi er blant de land som er hardest rammet av hiv/aids, og som periodevis hjemsøkes av flom og omfattende tørke – med påfølgende matmangel. Norge påbegynte i 2008 støtte til Malawis subsidieprogram for såkorn og mineralgjødsel, et program som har gitt betydelige resultater, men som også har vært omstridt. Samme år ble det inngått en ny fireårig samarbeidsavtale. Den norske bilaterale bistanden til Malawi var i 2010 på i alt 391.1 mill. kr. og landet var det året den femte største afrikanske mottaker av norsk bistand - etter Tanzania, Sudan, Mosambik og Uganda. En rekke norske organisasjoner og institusjoner er engasjert i samarbeidsprosjekter, og også det norske selskapet Yara er representert i landet. President Mutharika var 2008 på privat besøk til Norge, som deltaker på Yaras African Green Revolution-konferanse. Daværende justisminister Knut Storberget besøkte landet i april 2009, mens miljø- og utviklingsminister Erik Solheim besøkte Malawi i mars 2010.