født i Tønsberg, konge 1263–80, sønn av Håkon 4 Håkonsson og Margrete Skulesdatter. Fikk kongsnavn 1257, ble kronet i Bergen 1261, regjerende konge ved farens død 1263, gift med Ingeborg, datter av Erik Plovpenning av Danmark. Deres sønner var kongene Eirik og Håkon 5.
Ved freden i Perth 1266 oppgav Magnus de fjerneste norske vesterhavsøyene, idet han avstod Suderøyene og Man til den skotske kongen mot en årlig pengeavgift (som skottene snart sluttet å betale). Tilnavnet Lagabøte (lovforbedreren) skyldes de store lovarbeider som ble utført i hans regjeringstid. Landskapslovene ble sammenarbeidet til Landsloven (den første i Norden), vedtatt på tingene 1274–76 og tillempet for Island. For kjøpstedene ble det utarbeidet en felles Bylov. Aristokratiet, riksembetsmennene og hirden fikk sine privilegier og plikter nøye definert i Hirdskråen. De øverste klasser innen hirden (lendmenn og skutilsveiner) fikk etter europeisk mønster titlene baron og ridder. Erkebiskop Jon Raude motsatte seg at Magnus også skulle revidere den kirkelige lovgivning og utarbeidet sin egen kristenrett. En langvarig tautrekning mellom kongemakt og kirke om kirkens frihet endte med forliket (sættargjerden) i Tønsberg 1277, hvor Jon sikret kirken en betydelig skattefrihet og viktige jurisdiksjonsprivilegier m.m. – bl.a. mot at erkebiskopen gav avkall på tanken om Norges krone som en forlening under St. Olav og kirkens innflytelse ved kongevalg.