Madagaskars litteratur

På Madagaskar har man rike muntlige litterære tradisjoner som går mange hundre år tilbake. Historiske og mytologiske beretninger ble overført fra generasjon til generasjon i dikt med fast verseform som gjorde dem lette å huske. Den muntlige dikteriske tradisjonen har utviklet en rekke former og sjangere som er blitt videreført også i den skriftlige litteraturen. Noe av den muntlige litteraturen er på ulike indonesiske språk eller på ulike språk fra Oseania, men også her er madagassisk det viktigste språket. Et typisk trekk ved den muntlige litteraturen fra Madagaskar er at den ofte har et sørgmodig og elegisk preg.

Den skriftlige litteraturen på Madagaskar oppsto ved begynnelsen av 1800-tallet og behandlet i første rekke praktiske eller religiøse emner. På denne tiden hadde landet flere konger som var sterkt europeisk orientert. Særlig kjent er kong Radama 1 (1792–1828). Fra 1810 til 1828 hersket han over Merina-staten som utgjorde hoveddelen av høylandet midt på øya. Han bestemte i 1823 at det latinske alfabetet skulle ta over etter det arabiske som offisielt alfabet. Likeledes arbeidet han for at landet skulle få et skolesystem etter europeisk mønster. Den første trykkepressen kom til landet i 1827. Bibelen ble trykt på madagassisk i 1835, og den første avisen på madagassisk begynte å komme ut i 1866. Den kjente dronning Ranavalona 1 (1778–1861), som styrte Merina–staten fra Radama 1's død og til 1861, var mindre åpen for europeisk innflytelse enn hva hennes forgjenger hadde vært, men også på hennes tid fikk engelske misjonærer arbeide i landet.

Flere europeiske forfattere besøkte Madagaskar på 1800–tallet, og særlig i Frankrike ble det skapt et inntrykk av at livet på øya var preget av idyll og uskyld. Denne forestillingen var inspirert av filosofen Jean-Jacques Rousseaus tanker om at mennesket måtte vende seg bort fra sivilisasjonen og søke et liv som var mest mulig i pakt med naturen. Det var først etter 1890, da landet ble en fransk koloni, at Madagaskar fikk en skjønnlitteratur skrevet av forfattere som var født på øya. En del av denne litteraturen var på madagassisk, men fransk ble etter hvert det viktigste litterære språket.

I den første delen av kolonitiden var sympatien for franskmennene forholdsvis stor blant forfatterne fra Madagaskar. En hovedgrunn til dette var at franskmennene ikke tok slaver, mens de lokale krigsherrene ofte hadde tatt fanger som de deretter solgte som slaver. Mange franskmenn holdt derimot de innfødte nede på andre måter, og gjennom hele det 20. århundre fantes det også forfattere på Madagaskar som valgte å distansere seg fra kolonimakten ved ikke å skrive sine bøker på fransk.

Blant de første forfatterne som skrev på madagassisk ved begynnelsen av 1900-tallet, var presten Andriamatoa Rabary (1864–1947). Han brukte flere sjangere, men er særlig kjent for sine romaner. Dramatikerne Alexis Rakotobe (fødselsår og dødsår ukjent), Justin Rainizanabobolona (1861–1938) og Tselatra Rajaonah (1863–1931) tilhører samme generasjon. Disse tre skapte en musikalsk komedieform med elementer både fra de tradisjonelle teater- og danseformene og fra fransk operettetradisjon.

Det første eksempelet på denne formen ble skapt av Rajaonah i 1899, men den ble særlig populær mellom 1920 og 1940. Da inspirerte den også yngre forfattere og musikere. Blant disse kan nevnes Romain Andrianjafy (1888–1917), som hadde sitt eget teater i Antananarivo. I sitt korte liv skrev han en rekke librettoer og satte musikk til dem. I tillegg var han aktiv som skuespiller. Til samme generasjon hører Jasmina Ratsimiseta (1890–1946), som også var lyriker og en betydningsfull journalist. Også Naka Rabemanantsoa (1892–1943) arbeidet med denne sjangeren. Han ble særlig kjent for musikken han skrev til mange populære forestillinger.

Presten Maurice Rasamuel (1886–1954) skrev flere romaner. Madagaskars første betydningsfulle kvinnelige forfatter, Charlotte Razafiniaina (trolig født i 1894, dødsåret er ukjent), skrev dikt og skuespill, men fremfor alt romaner som tok opp møtet mellom fransk og madagassisk kultur. Landets første fremtredende moderne lyriker var Ny Avana Ramanantoanina (1891–1940). Han var sterkt kritisk til kolonistyret og hadde derfor problemer med å få utgitt diktene sine. Flere av de viktigste verkene hans ble først utgitt på 1980-tallet. Det ble derimot utgitt to antologier med madagassisk poesi allerede i 1920-årene. Disse var redigert av lyrikerne Rodlish (1895–1968, pseudonym for Arthur Razakarivony) og Jean Narivony (1898–1980). Begge disse lyrikerne utgav også diktsamlinger som regnes blant de viktigste i madagassisk poesi.

Da Madagaskar ble fransk koloni, ble undervisningsspråket i skolene fransk. Fransk erstattet i stor grad madagassisk både i pressen og i andre litterære sammenhenger. Den franskspråklige litteraturen gjorde seg særlig gjeldende fra 1920-årene. En av de første franskspråklige lyrikerne fra Madagaskar var Michel-Francis Robinary (1892–1971). Han gav bare ut én diktsamling, Les Fleurs défuntes («De forgangne blomstene») fra 1927. Han var særlig påvirket av de franske romantikerne og parnassianerne. Samlingen fikk mye å si for den litterære utviklingen på Madagaskar. Robinary skrev også romaner og fortellinger. Allerede i 1915 grunnla han den første franskspråklige avisen i landet.

Konflikten mellom fransk og madagassisk kultur var et viktig tema i diktene til Jean-Joseph Rabearivelo, den mest markante dikteren fra mellomkrigstiden. Han hadde en tragisk livsopplevelse og en sterk dødsbevissthet. Rabearivelo følte seg splittet mellom franske og madagassiske litterære tradisjoner, men han benyttet den tradisjonelle madagassiske formen hain-teny med stort hell i sin lyrikk. Denne formen var ofte en vekselsang, for eksempel mellom to kjærester, og den kunne da ha dels et følsomt, dels et spøkefullt preg. Den ble først beskrevet av den norske misjonæren og språkforskeren Lars Nilsen Dahle. Han sammenliknet den med norske stev, og senere har også franske forskere bygget videre på denne sammenlikningen.

Den franske forfatteren Pierre Camo (1877–1974) og den franske psykoanalytikeren Octave Mannoni (1899–1989) fikk begge betydning for utviklingen av madagassisk litteratur på fransk. Begge hadde langvarige opphold på øya. Camo skrev bøker om madagassisk kunst og historie, og Mannoni studerte maktforholdet mellom europeerne og de innfødte. Mannonis synspunkt ble kritisert av forfattere som Aimé Césaire og Frantz Fanon, som mente at han undervurderte de innfødtes evne og vilje til å gjøre opprør mot koloniherrene. Den innflytelsesrike franske kritikeren og essayisten Jean Paulhan hadde i 1920-årene et lengre opphold på Madagaskar. Også hans arbeid fikk mye å si for den litterære utviklingen der.

De to mest fremtredende dikterne i andre halvdel av 1900-tallet var Jacques Rabemananjara og Flavien Ranaivo, som begge skrev på fransk. Begge understreket verdien av madagassisk kultur. Særlig Rabemananjara var aktiv i kampen mot kolonistyret, og han satt fengslet flere ganger. Ranaivo videreutviklet hain-tenu-formen og viste at den moderne skriftlige litteraturen på Madagaskar ikke bare skulle bygge på franske forbilder, men også på landets egen muntlige tradisjon. Lyrikeren og dramatikeren Jean Verdi Razakandrainy (1913–1978), som hadde studert medisin og skrev under pseudonymet Dox, oppnådde stor popularitet. Enkelte av diktene hans er skrevet på fransk, men hovedparten av dem er på madagassisk.

Siden selvstendigheten har regjeringen oppmuntret til bruk av madagassisk som litteraturspråk. Dette har medvirket til at flere forfattere har utgitt romaner på morsmålet – av disse er Emilson Daniel Andriamalala (1918–1979) trolig den mest kjente. Også den franskspråklige litteraturen har fortsatt å eksistere etter uavhengigheten og er blant annet representert ved kvinnelige forfattere som Charlotte Rafenomanjato (1936–2008) og Michèle Rakatoson (født 1948). Rafenomanjato skrev skuespill og romaner, men er særlig kjent for sine fortellinger. Rakotoson blir av mange regnet blant de viktigste skikkelsene i Madagaskars moderne litteratur. Lenge var hun mest kjent som kritiker, men nå regnes romanene som hennes hovedverker. Lyrikeren Esther Nirina (1932–2004) bodde lenge i Frankrike, men vendte tilbake til Madagaskar mot slutten av sitt liv. Også hun er påvirket av hain tenu–diktningen, men hun har samtidig fått sterke impulser fra moderne fransk lyrikk.

Etter militærkuppet i 1972 var situasjonen en stund meget vanskelig for forfattere og journalister. Flere gikk i eksil, blant dem Rabemananjara og Ranaivo. De seneste årene har det likevel vært en tendens til normalisering av arbeidsvilkårene for litterater og kulturarbeidere. Blant forfattere som har gjort seg gjeldende de senere årene, finnes flere som veksler mellom å skrive på madagassisk og på fransk.

Nestor Rabearizafy (født 1949) har både utgitt lyrikk, skuespill og noveller, hovedsakelig på fransk. Elie Rajaonarison (1951–2010) er blitt kalt fanebæreren for den nye lyrikken på Madagaskar. Han skrev på madagassisk og var også viktig som fotograf og filmskaper. David Jaomanodoro (1953–2014) skrev mest på fransk. Han var lærer og fikk utmerkelser både for sin lyrikk og sine fortellinger. En av de mest markante forfatterne i dag er Jean–Luc Raharimanana (født 1967), som er sterkt kritisk til samfunnsutviklingen på Madagaskar. I fortellingene sine tegner han et bilde av et samfunn på vei mot oppløsning.

En hovedtanke hos Henri Rahaingoson (1938–2016) var at også språkene på Madagaskar er i ferd med å gå i oppløsning. Han var professor i lingvistikk og en av Madagaskars ledende språkforskere. Han fryktet en utvikling der de to hovedspråkene skulle forsvinne og erstattes av et langt mindre nyansert fellesspråk der engelsk ville bli en stadig viktigere komponent. Hvis han skulle få rett, vil det innebære at også en av de eldste kulturene i den fransktalende verden utenfor Europa blir rammet av en alvorlig krise.

Tilsvarende bekymringer preger også forfatterskapet til Naivoharisoa Ramamonjisoa (født 1953), som skriver under pseudonymet Naivo. Han har arbeidet som journalist og lærer både i hjemlandet og i Frankrike, men har nå emigrert til Canada. Naivo hadde bare publisert noen få fortellinger før han i 2012 utgav en stor historisk roman: Au-delà des rizières («Hinsides rismarkene»). Boken er også en parodi på de idylliske skildringene fra Madagaskar som ble utgitt på fransk i romantikken. Særlig skildrer den slavehandelen, som forfatteren viser var langt mer utbredt enn hva litteraturen fra romantikken gir inntrykk av. Boken er den første moderne romanen av en forfatter fra øya som er blitt oversatt til engelsk. Interessen for den har vært stor, og mange håper at den vil bidra til å skape ny oppmerksomhet rundt litteraturen fra Madagaskar.

• Madagaskar
• Madagaskars historie
• kunst på Madagaskar