Måbødalen

Måbødalen av Per Bremnes O. Olafsen skriver om Måbø: "...Den øverste Gaard: Dalen nedenfor Syssendalen var i ældre Tid Maabø, som tilhørte Halsnø Kloster. Da Gaarden hørte til det saakaldte Halsnø Klostergods, følger vderaf, at den maa være en temmelig gammel Gaard, i alle Tilfælde fra Middelalderen. Men den har vidstnok været ubetydelig og ofte ligget øde. Det maatte da ogsaa være uhyggeligt at bo her ganske afsondret fra andre Mennesker, og uden Vei til Bygden" Måbødalen skjuler mange hendelser, noen av dramatisk art, andre igjen mer dagligdags. Felles for dem er at hendelsene har funnet på stier som er ukjent for de fleste. Og selv for dem som har kunnskap om stienes eksistens, vil nok historien bak dem være ukjent. Og dessverre: Mange av historiene som er blitt skrevet om Måbødalen, mangler rot i virkelighetens verden. Særskilt gjelder dette teorien om at den Store Nordmannsslepa gikk der. Denne teorien som er fremsatt av Reidar Fønnebø ("Langs Nordmannslepene" utgaver 1968 og 1988) er etter min mening ikke rett. Veien gjennom Måbødalen var en lokalvei for oppsitterne i Måbø- og Sysendalen. Fra 1850 kjenner vi en søknad om midler til reparasjon av vegen i Måbøberget samt Måbø, Tveito og Høl broer. Veinemden svarer dette på søknaden: "Denne post angaar en udgift, der, strengt taget, vel ikke kan indrages under veilovens bestemmelser, thi de omhandlede broer ligger hverken paa nogen hoved- elle bygdevei. de ere nødvendige og gavnlige for omtrent 14 oppsiddere, der bebo den inderste bund av Eidfjord" Etter at den nye riksvei 7 ble anlagt, har bilkjøring i Måbødalen blitt avdramatisert. Store deler av veien ligger i tunnel og det er blitt to kjørebaner på hele strekningen. Men vil du oppleve den gamle veien, så ligger den der, riktignok som gang og sykkelsti, men den er ikke mindre dramatisk av den grunn. Selv etter et "uendelig" antall ganger i Måbødalen, er jeg personlig like forbauset over at det i det hele tatt har vært mulig å anlegge vei der. Turistene, ja hvem har ikke sett dem der de står med sine fotoappparater og taler høylydt med hverandre. Språkkyndig behøver man ikke være for å forstå hva de snakker om. Ofte henvender de seg til oss urinnvånere med spørsmål. Var det virkelig mulig å kjøre bil på den gamle slyngveien? Vi svarer lett indignert: Ja, det var vel ikke noe problem! Glemt er den gangen vi med skjelvende fot på bremsepedalen kjørte ned gamleveien på glatt vinterføre. Glemt er også den gangen vi stod fast med campingvogn mellom Byrkjenes og Storagilsnes. Nå er hele veien lagt i tunnel, og vi kan med freidig mot briljere ovenfor turistene. Ja, om gamleveien kan vi nok uttale oss med sikkerhet. Verre blir det når spørsmål om historien kommer på banen. Hvordan var det før den første bilveien kom? Gikk det en sti der hvor gamleveien ligger, eller har ferdselen gått andre veier? Ja, spørsmålene kan bli mange og vanskelige å svare på. Viten om de eldre ferdselveiene i Måbødalen begrenser seg gjerne til perifere kunnskaper om Måbøgaldene. Denne berømte trappeveien i Måbøberget som helt uforskyldt er blitt del av den Store Nordmannsslepa. En ære som tilkommer en annen fjellvei i et annet dalføre i Eidfjord. Trappeveien i Måbøberget, populært og feilaktig kalt for Måbøgaldene. Uttrykket galder er ikke noe tradisjonelt ord i Hardingmålet, men finnes derimot på østlandet og er etter eksperters mening innlånt i navnet. Den eldste del av befolkningen – eller de som har kunnskap om det – sier "træppuna i bærje" om Måbøgaldene. Gjennom Måbødalen gikk det i eldre tider flere veier. Nevnes skal Tymberløypet, Storagilsveien og Kyrkjeskori. Sett i forhold til dem er trappeveien i Måbøberget riktig en ungdom, som før den hadde fyllt sine 80 år, hadde den på mange måter utspilt sin rolle som lokalvei. For det var lokalvei den var bygget som. Hadde den godeste professor Hansteen visst hvilke dimensjoner hans uttalelse om "1500 trappetrinn og 124 slyng" fra hans ferd i dalen i 1821 skulle få, tror jeg han hadde moderert seg. For som han sier, erindrer han ikke riktig hvilket tall som er riktig, og at saken – om trappetrinn og slyng – egentlig er ganske likegyldig. En vinterdag for noen år siden kjørte to trailere utfor stupet øverst i Måbødalen like ovenfor den øverste tunnelen. Trolig er denne dramatiske hendelsen fremdeles samtaleemne for mange når stedet passeres. Lite aner de at like nedenfor der hvor hendelsen tok sted, var det at Tymberløypet gikk. Dette er den eldste ferdselsveien i dalen. Trolig var det tidlig på 1500 tallet at den spede begynnelse til veiene i Kyrkjeskori og Tymberløypet blir lagt. Dette er veier som ble brukt av Måbødalens første oppsittere. Tymberløypet hadde sitt utgangspunkt ved Måbø gård. Derfra gikk den i retning øst til den første sving på gamle riksvei 7, hvor den tok opp et lite gjel. Videre fortsatte veien så på vestsiden av Bjoreia opp til, og langs vatnet frem til innløpsosen av dette, hvor den krysset Bjoreia. Like øst for Storagilsneset ligger ruinene etter et stort hus. Den var bygget i forbindelse med den første bilveien opp Måbødalen, og hovedsakelig benyttet som arbeidsbrakke. Her begynner veien sin oppstigning mot Høl. En beskrivelse av Tymberløypet: "...med vor gamle mand drog vi langs Elvebredden til Fossen, og da vi hadde lyst til at se samme nedenfor, for - om det var muligt - at faa et Prospect af den, maate vi deels klavre, dels glide ned ad et Tømmerløb, som var meget steilt, og derpaa henad nogle besværlige og for hovedsvimle Personer vidstnok farlige Stier, indtil vi kom ned til Elven lige over Vandfaldet i nogle hundrede Fods Afstand" Tymberløypet gikk oppover i flere slyng, inntil den gikk noenlunde rettlinjet bort til steinuren like nedenfor den gamle Dahlbergtunnelens øverste utløp. Derfra på nytt i flere slyng oppover, før den fortsatte innover møt Høl. Deler av den kan sees på oppsiden av R7. Når materialene ble fraktet opp til det som skulle bli Fossli hotell, ble Tymberløypet benyttet. Fra der hvor Tymberløypet startet sin rettlinje, hadde Storagilsveien sitt utgangspunkt. Dersom denne veien var intakt i dag, ville den på sin ferd til topps kryssset den gamle riksvei 7 like før første slyng, og mellom tredje og fjerde slyng. Den ville passert der hvor den nye rasteplassen er anlagt like ved Dahlbergtunnelens nederste utløp. Kyrkjeskori var stølsveien for bøndene i Måbødalen. Til gården Måbø tilhørte stølene Tinden, Åstestølen og Hengelien. Åstestølen hadde de sammen med Tveito. Både fra Tveito og Måbø gikk det stier opp Kyrkjeskori, fyrst som to adskilte veier, deretter - rett ovenfor uren nord for Høgdene - gikk de sammen. Fra 1838 var Måbø delt i to bruk. Etter det som er blitt meg fortalt var Martha Tveito den siste forpakter av det ene bruket. Det ble fortalt at da Martha en gang hadde vært på Tinden for å se etter sauene, ble hun usikker på om hun hadde lukket igjen døren på selet. Enda det var langt på dag, tok hun en stormlykt i hånden og fòr opp Kyrkjeskori. Var døren åpen? Nei, det har jeg aldri fått svar på! Og ferdes i Kyrkjeskori var dagligdags for folket i dalen. For å få nok fòr til dyrene var det nødvendig og slå hver grasplett opp etter fjellsiden. Det er til å undres på at det gikk bra. Kyrkjeskori er også blitt brukt som driftevei i 1880. Det var da så stor flom i Måbødalen, at broene forsvant. De veiene som hittil har vært omtalt er og betrakte som "hovedveier". Men det finnes flere. Veier brukt av dalens veidemenn. Den ene som vi skal kalle Kvernhuskorveien er kommet til etter at Turistveien ble bygget i 1872. Den går ut fra Turistveien ved Kvernhushaugene, går så opp Kvernhusskorene over Gamlaberget frem mot Høl. Den andre veien er en lokal vei for Tveito gård. Den kalles for Yksnarliveien. Når en fra Tveito gård skulle ta seg opp i fjellet på sørsiden av Bjoreio, hadde en ikke så mange mulighetene. Det beste var å gå over Dansarnuten fra dets nordside. Derfra var det enkelt å ta seg videre oppover. Men slik ble det ikke gjort. Rett nok var dette en enklere vei rent terrengmessig, men det tok for lang tid. Bedre var det da å gå opp på sørøstsiden – rett opp bratthenget. Slik sparte en tid. Hvordan de kom seg opp? De brukte stiger selvsagt! En ikke uvanlig måte å ta seg til fjells på. Og stopper du bilen ved Tveito går, og kikker bort i fjellet, så kanskje du får øye på restene av stigene! Om dette var alle veiene i Måbødalen? Neida, det finnes flere. En som gikk i Magnhildskor og en som gikk i Tveitaskor. Og for dem som hadde sauer, var en tur i Svinagili noe en måtte ta med. Og så Turistveien inn til Vøringsfossen da.