Lyndon B. Johnson

Etter lærerutdanning i 1930–1932 og aktivt ungdomsarbeid (blant annet som direktør for den føderale ungdomsadministrasjonen i hjemstaten Texas) ble Johnson valgt inn i Representantenes Hus i 1937. På denne tiden var han politisk nært knyttet til president Franklin D. Roosevelt.

Under andre verdenskrig deltok Johnson i marinen. Etter krigen ble han på ny kongressmann og innvalgt i Senatet i 1948. Fra 1951 var han innpisker for den demokratiske senatsgruppen, og i 1953 ble han gruppeformann, som den yngste i Senatets historie. Etter to år som minoritetsleder ble han ved demokratenes valgseier i 1954 majoritetsleder i Senatet i perioden 1955–1961 og i realiteten nasjonens mektigste mann, nest etter president Dwight D. Eisenhower.

Johnson var kjent som usedvanlig dyktig kongresspolitiker. Særlig etter at han i 1957 hadde fått gjennom borgerrettsloven, fremstod han som presidentemne. Det var derfor overraskende at Johnson i 1960 gikk med på å bli senator John F. Kennedys visepresidentkandidat.

Da Kennedy ble myrdet i 1963, overtok Johnson automatisk presidentembetet. Han ble valgt til president med stor overvekt ved valget i 1964 (over republikanernes kandidat Barry Goldwater). Johnson hadde lenge hatt sine hovedinteresser i innenrikspolitikken og la straks opp til store reformer («The Great Society»), som til dels også ble gjennomført med tilslutning fra Kongressen (sosiallover, borgerrettslover og ny immigrasjonslov).

Men Johnsons engasjement i krigen i Vietnam kom til å overskygge hans reformplaner. Fra 1964 gjennomførte han en kraftig opptrapping av krigen, noe som førte til voldsomme politiske brytninger og etter hvert svekket hans posisjon. 31. mars 1968 annonserte Johnson i en fjernsynstale at han ikke ville søke gjenvalg.

Johnson utgav The Vantage Point (1971).

• Presidenter i USA
• USAs historie 1945-2001