Louise Bourgeois

Bourgeois var opptatt av psykoanalyse og det underbevisstes betydning, blant annet i forholdet mellom kropp og seksualitet samt i familierelasjoner. Bourgeois skildret ofte kvinnenes roller i et mannsdominert samfunn, og hun ble fra 1970-tallet sett på som et forbilde for den feministiske bevegelsen. Flere av verkene handler om hennes egne traumer – som savnet etter moren som døde da hun var 21, og et anstrengt forhold til egen far. Verkene fremstår allikevel universelle og åpne for tolkninger.

I tillegg til skulpturer og installasjoner – laget av blant annet tre, lateks, tekstil, metall og found objects – utførte hun også performances, malerier, tegning og grafikk. Hennes store produksjon beveget seg mellom det abstrakte og det figurative.

Hun vokste opp i Paris med foreldre som drev et tapet-restaureringsfirma. Som ung hjalp hun til i verkstedet med å male inn de delene som manglet på ødelagte tapetmønstre. I barndommen innledet faren hennes et forhold til hennes egen guvernante. Opplevelsen av farens utroskap skulle komme til å bli et tilbakevendende tema i hennes egen kunst senere i livet.

Fra 1930–1935 studerte hun matematikk, geometri, filosofi og kunsthistorie ved universitetet i Paris før hun bestemte seg for å bli kunstner. Fra 1935–1938 studerte hun ved flere kunstskoler i Paris, blant annet École des Beaux-Arts og Académie de la Grande Chaumière. I 1938 traff hun kubisten Fernand Léger. Han anbefalte henne å begynne med skulptur fordi han la merke til hennes talent for former i hennes tegninger og malerier.

Hun giftet seg med den amerikanske kunsthistorikeren Robert Goldwater, og de flyttet i 1938 til New York. Her gikk hun i lære hos abstrakt-ekspresjonisten Vaclav Vytlacil fra 1939–1940 og studerte senere ved the Art Students League. Hun utviklet også et vennskap med den franske surrealisten Marcel Duchamp.

I 1945 åpnet hun sin første separatutstilling med malerier ved Bertha Schaefer Gallery i New York. Mellom 1945 og 1947 malte hun en serie bilder med motiv av nakne kvinnekropper der hode eller kroppsdeler ble erstattet med arkitektoniske former, kalt Femme Maison (husmor). I denne perioden begynte hun også å lage hun noen totemlignende treskulpturer kalt Personnages (1945–1955).

I New York kom hun inn i et miljø av kjente mannlige amerikanske samtidskunstnerne, som Jackson Pollock, Willem de Kooning og Mark Rothko. Bourgeois erfarte at det ikke var lett å sjonglere mellom rollen som yrkesaktiv kunstner og mor til etter hvert tre sønner.

Bourgeois produserte ikke så mye i 1950-årene, men fordypet seg i psykoanalyse, både i form av terapi og egenstudier. På 1960-tallet begynte hun å eksperimentere kunstnerisk med nye materialer og uttrykk og stilte blant annet ut noen organisk formede skulpturer i lateks.

På 1970-tallet sto den feministiske kampen sterkt i USA, som i mange andre land. Siden Bourgeois sine arbeider ofte omhandlet kvinners undertrykte posisjon i samfunnet, opplevde hun en fornyet interesse, både innen kunstverdenen og blant feminister.

Bourgeois er blitt omtalt som grunnlegger av «Confessional art» (utleverende kunst) – en retning innen samtidskunsten som handler om å utlevere private og intime temaer. I performancen og installasjonen Destruction of the Father (1974) spiller hun ut sin egen hevn over faren sin ved å «anrette» ham som et måltid på et bord. De makabre, slaktede kroppsdelene er blant annet støpt i rosa gips og lateks.

I 1982 ble hun invitert av Museum of Modern Art i New York til å stille ut arbeidene sine i form av en retrospektiv utstilling. Bourgeois var da 70 år og fikk vist fram sin kunstneriske bredde og sin store produksjon av skulpturer, installasjoner, malerier og grafiske verk. Utstillingen ble en suksess, og Bourgeois ble internasjonalt kjent og anerkjent. I 1993 og 1999 representerte hun USA på Veneziabiennalen.

I 2000 stilte hun for første gang ut en av sine enorme edderkopper, Maman (1999) i Tate Modern i London. Edderkoppen er cirka ni meter høy, laget i stål, og med egg i marmor. Den er sett på som en hyllest til morsfiguren, samtidig fremstår symbolikken tvetydig, da en edderkoppmor spiser sine egne barn. Skulpturen ble laget i flere kopier og er blitt spredt rundt i verden. De står nå, permanent eller midlertidig, utenfor flere av verdens største kunstmuseer, som Guggenheim Museum, Moderna Museet og Mori Art Museum.

I 2008 holdt hun en stor retrospektiv utstilling som ble vist både i Guggenheim Museum i New York og i Pompidou-senteret for kunst og kultur i Paris. I 1990 donerte hun hele sin grafiske produksjon til Museum of Modern Art i New York.

I 2002 hadde Museet for samtidskunst (Nasjonalmuseet) en stor utstilling av hennes arbeider, og denne ble en publikumssuksess. I 2023 ble utstillingen Louise Bourgeois. Imaginære samtaler vist i Nasjonalmuseet. I denne anledning ble også en av hennes gigantiske edderkoppskulpturer, Maman (1999), midlertidig plassert i Slottsparken i Oslo.

Nasjonalmuseet eier flere av hennes verker, blant annet en serie med små malerier i blå gouache på papir. I Ekebergparken i Oslo henger skulpturen The Couple (2003). I Tjuvholmen skulpturpark står granittskulpturen Eyes (1997). På Steilneset minnested står et av hennes siste verk, installasjonen The Damned, the Possessed and the Beloved (2011). Arkitekten Peter Zumthor har tegnet Steilneset minnested, som er reist til minne om ofrene for trolldomsprosessene i Finnmark.

• Femme Maison (1945–1947)
• Destruction of the Father (1974)
• Cells Series (1990-tallet)
• Maman (1999)
• Fabric Works (2002–2010)

• feminisme
• Kunst i USA
• skulptør

• Nasjonalmuseets samling: Louise Bourgeois
• Museum of Modern Art: Louise Bourgeois
• Museum of Modern Art: Komplett samling av Louise Bourgeois grafiske verk og kunstnerbøker