norsk lyriker. Hun debuterte med diktsamlingen Kanskje ein – (1966), fulgt av Dagane millom – (1969) og Skurdsong (1971), der allusjoner til eventyrdiktning og til Bibelen samt naturmotiv knyttet til hennes hjemlige Telemarks-landskap, er sentrale byggesteiner i en diktning som tematiserer fremmedfølelse, men også søker sammenhenger i tilværelsen. I Det lova landet (1974) er diktene mer samtids- og samfunnsorienterte, mens hennes forankring i kristen tro kommer tydelig til uttrykk i Menneskebildet (1981). I Ferda frå Theben (1992) strekker hun et langt historisk spenn, fra moderne tid til oldtidens Egypt. I samlingen Held på å lære dei dødes språk (1999) er det skapt et uttrykk av noe tidløst. Etter flere års fravær gav hun i 2007 ut diktsamlingen I eitt med vinden og vatnet.
Hennes lyriske forfatterskap er omfattende, og kan deles inn i flere faser hvor nye erfaringer og nye uttrykk viser vekst og utvikling. Et fyldig utvalg dikt er samlet i Ein diktars heimland (1996) med etterord av Hans H. Skei.