Kart over Litauen 1648
Kart over Litauen fra 1648.
Litauen

Litauens territorium i tre forskjellige perioder. Grensene ved selvstendigheten er tegnet inn for å lette orienteringen.

Av /Store norske leksikon ※.

Litauens historie begynner med dannelser av lokale fyrstedømmer på 1000-tallet etter vår tidsregning. Litauen ble til som stat midt på 1200-tallet og ble alt på 1300-tallet en stormakt i Europa under storhertug Gediminas.

Litauerne var blant de siste i Europa til å bli kristnet. Dette skjedde først i forbindelse med at landet gikk i personalunion med Polen i 1386. Denne unionen ble stadig tettere, og i 1569 gikk den over til realunion og en sammensmelting av de to landene. Ved delingen av Polen mellom Prøyssen, Østerrike og Russland på slutten av 1700-tallet, havnet det meste av Litauen under russisk styre.

Etter første verdenskrig ble Republikken Litauen opprettet som nasjonalstat, men i 1940 ble landet innlemmet i Sovjetunionen.

Litauen fikk tilbake sin uavhengighet i september 1991.

Forhistorisk tid

På kysten av Litauen er det arkeologiske vitnesbyrd om handelsforbindelser med middelhavsområdet i romersk tid og med Skandinavia i vikingtiden. De fleste litauiske stammene levde i det indre av landet og relativt isolert fra viktige handelsveier. Litauerne beholdt sin førkristne religion helt til 1300-tallet, lenger enn noe annet folk i Europa.

Middelalder

Pavens godkjenning av Mindaugas
Pavelig bulle utsendt av pave Innocens 4, som godkjenner Mindaugas' kroning til konge av Litauen.
Gediminas
Litauen ble en stormakt på 1300-tallet under storfyrsten Gediminas. Bildet er en gravering fra 1578.
Av .

Lokale fyrstedømmer på 1000- og 1100-tallet gikk forut for den første politiske samlingen av litauerne i 1236 av fyrst Mindaugas. Da hadde allerede tyske riddere på korstog i de baltiske egnene etablert seg i Riga (1201). De truet også litauerne i det indre av landet, noe som bidro til politisk samling av de litauiske stammene. Mindaugas lot seg døpe i 1251 og fikk pavens godkjenning til å bli kronet som konge av Litauen. Etter kort tid gikk han over til hedendommen igjen.

Flere fyrster på slutten av 1200-tallet konsoliderte og utvidet det litauiske riket, men det var først med storfyrst Gediminas (1316–1341) at Litauens ekspansjon østover fikk dimensjoner. Selv om Gediminas ikke gikk over til kristendommen, prøvde han å minske Litauens kulturelle isolasjon og innbød både kjøpmenn, håndverkere og munker til å slå seg ned i Vilnius. Etter tradisjonen regnes han for å ha gjort Vilnius til hovedstad, og senest fra 1323 var denne byen hovedstad.

Da Gediminas døde, etterlot han seg et stort rike bebodd både av litauere og slaviske folk, blant annet store deler av det nåværende Belarus. Litauerne var for fåtallige til å foreta noen kolonisasjon, og de litauiske krigerne giftet seg ofte inn i lokale stormannslekter og gikk over til kristendommen (den ortodokse kirke).

Union med Polen

Kart over Polen-Litauen i ca 1619
Kart over unionen mellom Polen og Litauen ca 1619. Områder underlagt eller avhengige av den polsk-litauiske staten er også vist (Livland, Kurland, Prøysen). Nåværende statsnavn er i kursiv. Nåværende grenser er i svart, daværende grenser i blått.
Kart over Polen-Litauen i ca 1619
Lisens: CC BY NC SA 3.0
Slaget ved Grunwald

I 1410 slo den polsk-litauiske hæren Den tyske orden ved Grunwald (Tannenberg). Personen i sentrum av bildet, med rød drakt, sverd og skjold, forestiller den litauiske kongen Vytautas den store.

Slaget ved Grunwald
Av .

Etter Gediminas' død ble riket delt mellom hans sju sønner, hvorav to ble sittende igjen med riket: Algirdas i Vilnius og Kęstutis på Trakai-borgen. Algirdas utvidet riket i øst med blant annet Kiev (1362), og etter hans død i 1382 fortsatte sønnen Jogaila kampen mot Kęstutis og hans sønn Vytautas. Samtidig ble trusselen utenfra sterkere. Selv om enkelte litauiske stormenn i øst gikk inn for en allianse med Moskva (og overgang til ortodoks kristendom), ble det katolske Polen foretrukket som en mer effektiv partner.

Da Jogaila i 1386 ble døpt for å kunne inngå ekteskap med den polske dronning Hedvig, ble det dannet en polsk-litauisk union som var sterk nok til å kunne stå imot Den tyske orden, og som kom til å bestå som en personalunion til 1569, da den ble omgjort til en realunion. Jogaila ble kronet som kong Władysław 2 av Polen. Men han klarte ikke å gjøre de to landene til ett rike og måtte i 1392 godta at hans fetter Vytautas styrte Litauen som storhertug. En felles polsk-litauisk hær under deres ledelse slo i 1410 Den tyske orden i slaget ved Tannenberg (Grunwald). Fra da av var ordenens makt på rask vei nedover og middelalderens tyske fremstøt mot øst stanset for godt.

Under Vytautas (Vitold) «den store» nådde Litauen toppen av sin makt og utstrekning og ble en av de største statene i Europa. Storfyrstedømmet omfattet da både dagens Belarus, det meste av dagens Ukraina og deler av det vestlige Russland ved Smolensk. I 1422 ble Samogitia i nordvest erobret tilbake fra Den tyske orden, slik at Litauen strakte seg fra Østersjøen til Svartehavet da Vytautas døde i 1430.

Innføringen av den katolske tro på 1300-tallet førte Litauen kulturelt nærmere det vestlige Europa. Selv om Polen og Litauen formelt var likestilte i unionen, ble Polen den sterkere part innad. Den litauiske adelen ble etter hvert kulturelt polonisert. Det var tydelig både på 1400- og 1500-tallet, og på slutten av 1600-tallet var det nesten ikke noen forskjeller. Polsk språk overtok (latin ved hoffet), mens bøndene fortsatte å snakke litauisk, belarusisk eller ukrainsk. Fra begynnelsen av 1500-tallet ble de fleste bøndene bundet til jorden gjennom livegenskap, med gradvis tyngre forpliktelser.

Unionen mellom Polen og Litauen hadde ikke det samme innholdet hele tiden, men unionen ble styrket ved ytre trusler. Etter hvert overtok Moskva rollen som Den tyske orden hadde spilt som Litauens farligste utfordrer. Fra om lag 1500 ble de østligste delene av det litauiske imperiet erobret bit for bit av storfyrstedømmet Moskva, som ekspanderte både mot vest og øst og ble til tsarriket Russland.

Da Litauen kom i krig med Russland under de livlandske krigene (1558–1583), ble landet mer avhengig av polsk hjelp, og adelen i Litauen godtok omgjøringen av personalunionen til realunion i Lublin 1. juli 1569 (ofte kalt Lublin-unionen). Litauen skulle fortsatt være en egen stat med egne lover og institusjoner, men foruten felles konge skulle det også være en felles riksdag. På tross av en del egne institusjoner var Litauen politisk sett å betrakte som en del av Polen fra Lublin-unionen ble inngått til delingen av Polen-Litauen mellom de omliggende statene på slutten av 1700-tallet.

Litauen under Russland

Da Polen-Litauen ble delt, tilfalt Litauen stort sett Russland. I de to første delingene (i 1772 og 1793) mistet Litauen bare områder hvor hoveddelen av befolkningen var slavisk. Den siste delingen i 1795 rammet også den delen av landet som var bebodd av etniske litauere. Også her gikk det meste til Russland, men Uznemune, området sørvest for Nemunas, ble prøyssisk. I 1807 ble de prøyssiske delene av Litauen innlemmet i det storfyrstedømmet Warszawa som Napoleon etablerte, og fra 1815 i det russisk-styrte Kongeriket Polen («kongress-Polen»).

Opprør mot russisk styre

Novemberopprøret
I november 1830 startet et opprør mot det russiske styret i Polen, og dette spredte seg våren etter til Litauen. Opprøret ble slått ned av russiske styrker og førte til hardere styre. Bildet forestiller de russiske soldatene som slår ned opprøret.
Av .

Fra slutten av 1700-tallet og frem til den første verdenskrig var Litauen under russisk styre. Estland og Latvia var kommet under Russland tidligere på 1700-tallet. Mens det i Estland og Latvia var relativt fredelig i denne tiden, var det i det tidligere Polen-Litauen flere store oppstander. Og selv om de lokale makthaverne mange steder i Litauen var polske, deltok litauere i de polske oppstandene. Den polske oppstanden som begynte i Warszawa i november 1830, spredte seg til Litauen i mars 1831. Opprørerne tok kontroll over det meste av Litauen, men ble deretter slått ned av russiske styrker.

Etter opprøret ble det politiske regimet hardere og russifiseringen sterkere. Universitetet i Vilnius ble stengt i 1832, og i 1840 ble det egne litauiske lovverket fra 1500-tallet avskaffet. Russere skulle ha enerett til administrative stillinger, og russisk skulle være forvaltningsspråk. Navnene Litauen og Belarus skulle ikke lenger brukes; i stedet skulle det hete «Nordvestre territorium». Den ortodokse kirken ble favorisert, og mange skoler ble nedlagt.

Den polske oppstanden som begynte i januar 1863 fikk også støtte av litauere, både intellektuelle og bønder. I Litauen brøt kampene ut i april. Etter harde russiske mottiltak brøt oppstanden sammen i begynnelsen av 1864. Igjen satte det inn en bølge av russifisering, først og fremst rettet mot alt polsk. Det polske språket ble nå fjernet fra alle deler av forvaltningen, inkludert undervisningsvesenet. Bøker og tidsskrifter på litauisk kunne ikke lenger trykkes med det latinske alfabetet – bare det kyrilliske alfabetet ble tillatt. Målet var full integrasjon i Russland.

Politisk og økonomisk utvikling

I 1861 ble livegenskapet avskaffet i Russland. Reformen gjaldt også Litauen. Til forskjell fra Russland, hvor bøndenes eiendomsrett skulle utøves kollektivt gjennom landsbykommunen (mir), fikk bøndene i Litauen individuell eiendomsrett på grunnlag av eiendomstradisjonene der.

Den økonomiske utviklingen på 1800-tallet gikk forholdsvis langsomt. Den tekniske moderniseringen av jordbruket var beskjeden og avkastningen lav. Utover litt næringsmiddelindustri var det lite industrialisering. Urbaniseringen gikk også sakte. Da befolkningen samtidig vokste, ble det høy arbeidsledighet, og etter hvert økte utvandringen, ikke minst til USA.

Allerede i tiårene før 1863-oppstanden hadde en del litauere vist interesse for litauisk folklore, språk og historie, og russifiseringen etter 1863-oppstanden skjerpet bevisstheten om det litauiske.

Den revolusjonære bølgen i Russland i 1905 preget også det lite industrialiserte Litauen, men mindre enn i Estland og Latvia. I januar og oktober var det streiker i Vilnius og andre byer, og på landsbygda var det en del aksjoner mot russiske prester og lærere. I desember krevde en nasjonal kongress med to tusen deltagere fra ulike organisasjoner selvstyre for Litauen.

Under første verdenskrig ble Litauen i 1915 okkupert av Tyskland, som presset de russiske styrkene ut av landet. Tyskerne integrerte den litauiske økonomien i sin egen krigsøkonomi. De tenkte seg en direkte annektering av Litauen eller en litauisk satellittstat, og det var også planer om tysk kolonisering.

Uavhengighet

Det litauiske råd
Ved uavhengigheten valgte litauerne et råd som en slags provisorisk regjering. Antonas Smetona ble formann. Den 16. februar 1918 erklærte rådet Litauen som uavhengig stat.
Smetona sitter i midten foran. Augustinas Voldemaras, som senere ble statsminister, står ytterst til høyre.
Av .
Litauens uavhengigetserklæring av 1918

Blant litauerne begynte tanken om full uavhengighet å få oppslutning, blant annet ved et nasjonalråd som litauerne i Petrograd opprettet like etter den russiske revolusjonen i mars 1917. I september tillot Tyskland en større litauisk konferanse i Vilnius. Denne gikk inn for en uavhengig litauisk stat og valgte et råd som en slags provisorisk regjering. Antonas Smetona ble formann. Den 16. februar 1918 erklærte rådet Litauen som uavhengig stat.

Etter undertegningen av fredsavtalen mellom Tyskland og Sovjet-Russland i Brest-Litovsk 3. mars 1918 skjerpet Tyskland motstanden mot å godta en reell litauisk uavhengighet, og det litauiske rådet måtte godta nære bånd til Tyskland som motytelse for tysk anerkjennelse.

Den 11. november 1918, samme dag som den første verdenskrig sluttet, tiltrådte Augustinas Voldemaras som Litauens første statsminister. Smetona fortsatte som president i landsrådet. Uavhengigheten var fra starten truet fra flere hold, og den tyske tilbaketrekningen gjorde det lettere for slike krefter å markere seg. Polakker i Litauen organiserte seg militært i Vilnius. Den største trusselen kom imidlertid fra Sovjet-Russland i samarbeid med bolsjeviker i Litauen. Den røde armé ble satt inn mot den litauiske selvstendigheten, og den 8. desember 1918 ble Vincas Mickevičius-Kapsukas oppnevnt som leder av en litauisk «arbeider- og bonderegjering». Den tok sete i hovedstaden Vilnius da byen ble okkupert av den røde armé den 5. januar 1919. Litauiske og tyske styrker stanset i løpet av sommeren den sovjetiske fremrykningen.

Vilnius-saken

Seimas
Bygningen i Kaunas der nasjonalforsamlingen Seimas holdt til etter uavhengigheten. Bilde fra 1921.
Av .

Da den røde armé ble trengt ut av både Litauen, Latvia og Estland, ble det i mai 1920 åpnet fredsforhandlinger i Moskva. I fredsavtalen med Litauen av 12. juli 1920 anerkjente Sovjet-Russland Litauens uavhengighet «til evig tid», og Vilnius ble uttrykkelig godtatt som litauisk. Likevel ble ikke Vilnius hovedstad i det selvstendige Litauen. Selv om byen historisk var knyttet til det gamle Litauen som hovedstad, var de etniske litauerne i klart mindretall. Det var langt flere polakker og jøder der, og byen bar også preg av det langvarige russiske styret. Vilnius kom under bolsjevikisk styre i januar 1919, men byen ble senere erobret av polakkene. Under den polsk-sovjetiske krigen i 1920 ble byen gjenerobret av sovjetstyrkene i juli, og da sovjethæren trakk seg ut i august, overtok Litauen byen slik det ble bestemt i fredsavtalen med Sovjet-Russland. Den 26. august 1920 ble Vilnius erklært som Litauens hovedstad.

Polen fikk Folkeforbundet til å ta opp Vilnius-saken, og en militærkommisjon fra Folkeforbundet skulle overvåke området til en løsning ble funnet. En polsk-litauisk våpenstillstand inngått i Suvalkai den 7. oktober 1920 lot Vilnius foreløpig være under litauisk kontroll. Men to dager senere tok polske styrker overraskende kontroll over byen med hemmelig samtykke av den polske statssjefen, marskalk Józef Piłsudski, uten hensyn til Folkeforbundet. Polen annekterte Vilnius og omlandet formelt i 1922, og de allierte seierherrene etter den første verdenskrig godkjente i 1923 at Vilnius forble under Polen. Litauen nektet å godta dette, og det var en spent situasjon mellom Polen og Litauen i hele mellomkrigstiden. Grensen var stengt, og det ble ikke opprettet diplomatiske forbindelser mellom de to statene før Litauen gav etter for et polsk ultimatum i 1938. Etter tapet av Vilnius (polsk: Wilno) ble Kaunas valgt som midlertidig hovedstad for Litauen. Formelt sett ble Vilnius fortsatt regnet som hovedstad.

Skuffelsen over tapet av Vilnius førte til at Litauen i februar 1923 annekterte havnebyen Klaipeda (tysk: Memel), selv om Memel hadde tilhørt Preussen og ikke vært en del av den gamle litauiske staten. Bybefolkningen var vesentlig tysk, mens det i distriktet rundt var flest litauere. Den litauiske anneksjonen ble godkjent ved en avtale i Paris i mai 1924. Under Hitler reiste Tyskland krav på Memel, og i mars 1939 bøyde Litauen seg for et ultimatum og lot Tyskland overta området.

Politisk og økonomisk utvikling

Litauen hadde hatt omfattende krigshandlinger og store ødeleggelser på sitt område både under den første verdenskrig og den etterfølgende polsk-sovjetiske krigen. Mellomkrigstiden ble preget av gjenoppbygging og økonomisk vekst. Litauen var den minst industrialiserte og den fattigste av de tre baltiske statene. Det politiske livet ble regulert gjennom en ny grunnlov av 1922. Litauen skulle være et parlamentarisk demokrati. Nasjonalforsamlingen, Seimas, fikk en sterk stilling i forhold til regjeringen, og presidenten fikk liten makt. De første årene under selvstendigheten var preget av hyppige regjeringsskifter.

Ved et konkordat mellom Polen og Vatikanet i 1925 ble det polske styret i Vilnius anerkjent. Året etter gjennomførte høyreradikale og nasjonalistiske offiserer et statskupp i Litauen. Antonas Smetona ble ny president og Augustinas Voldemaras ny statsminister; begge tilhørte Nasjonalpartiet. I 1927 ble parlamentet oppløst og en ny forfatning innført med sterk makt til presidenten. Mens de tradisjonelle partiene ble pålagt sterke restriksjoner, fikk en fascistisk organisasjon, «Jernulven» (Gelezinis Vilkas), fritt spillerom. Voldemaras var dens leder. Selv om Smetona et stykke på vei hadde lignende sympatier, brøt det ut åpen maktkamp mellom de to. Smetona trakk det lengste strået, og fortsatte å dominere litauisk politikk i hele mellomkrigstiden.

I begynnelsen av 1930-årene slo virkningene av den økonomiske verdenskrisen, med synkende jordbrukspriser og arbeidsløshet, inn i det litauiske samfunnet. Den sosiale nøden økte, særlig på landsbygda, og misnøyen med det politiske styret tiltok. Samtidig ble Nasjonalpartiets rolle som statsbærende parti tydeligere. Førerprinsippet ble innført, og partiets militsgrupper ble bygd ut etter tyske og italienske forbilder. Offiserer i hæren begynte å frykte konkurranse fra den nye «parti-hæren».

Et presset regime innførte i februar 1934 en lov til «beskyttelse av staten og nasjonen» med harde straffer for dem som opponerte. En av reaksjonene på det var kuppforsøk av en gruppe offiserer og Jernulv-medlemmer samme år. Målet var å erstatte Smetona med Voldemaras. Kuppet ble slått ned og Voldemaras dømt til en langvarig fengselsstraff. Men uroen i landet fortsatte, blant annet med flere bondeopprør. De politiske partiene, utenom Nasjonalpartiet, ble nå helt forbudt og deres midler beslaglagt.

I regimets sterkt nasjonalistiske propaganda fikk Litauens ærerike middelalderfortid stor oppmerksomhet. Litauen fikk det mest autoritære styret av de baltiske statene. Det var ikke et totalitært regime, men benyttet likevel brutale metoder mot politiske motstandere, enten de tilhørte direkte fascistiske retninger eller den demokratiske opposisjonen. Det var hyppig bruk av unntakstilstand og pressesensur. En ny grunnlov av februar 1938 varslet en gradvis liberalisering av regimet. De fleste politiske fengslinger opphørte, men opposisjonspartiene var fortsatt forbudt.

Sovjetisk styre

Kaunas

Fra gamlebyen i Kaunas. Byen var landets handelssentrum i middelalderen og var hovedstad i 1920–1940.

Av /KF-arkiv ※.

Litauen oppnådde sin selvstendighet mens Russland og Tyskland var svekket av krigsnederlag og revolusjon. Med begge disse stormaktene tilbake med ny styrke i slutten av 1930-årene var alle de baltiske statenes eksistens i fare.

I et hemmelig tillegg til den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten av 23. august 1939 ble Litauen plassert i den tyske interessesfæren. Litauen avviste et tysk forsøk på å få til en allianse som et ledd i angrepet på Polen, selv om Litauen ble lokket med å få tilbake Vilnius. I en ny hemmelig protokoll til den tysk-sovjetiske avtalen 28. september 1939 ble det meste av Litauen overført til den sovjetiske interessesfæren mot at Tyskland fikk polske områder som Sovjetunionen hadde erobret.

Etter at Polen var slått, ble Litauen – i likhet med Estland og Latvia – i oktober 1939 kraftig presset av Sovjetunionen for å inngå en militærallianse og godta sovjetiske baser på sitt territorium. Til gjengjeld skulle Vilnius, som Sovjetunionen hadde erobret fra Polen, overføres til Litauen. Det gjaldt selve byen og om lag 1/3 av det området omkring som Sovjet-Russland hadde godkjent som litauisk i fredsavtalen av 1920, men som Polen hadde erobret like etter. Om lag 20 000 sovjetiske soldater ble plassert i Litauen. Etter at avtalene var inngått under press, erklærte utenriksminister Molotov at Sovjetunionen fortsatt ville respektere de baltiske statenes suverenitet.

Sommeren 1940 økte det sovjetiske presset mot Baltikum. Den 15. juni fikk Litauen et ultimatum fra Moskva om en utvidet og ubegrenset militær okkupasjon og en øyeblikkelig dannelse av en Sovjet-vennlig regjering. Estland og Latvia fikk tilsvarende ultimatum den følgende dag. Allerede 15. juni begynte den nye sovjetiske innmarsjen i Litauen.

President Smetona ville avvise de sovjetiske kravene, men ble nedstemt av regjeringen, som så motstand som nytteløst. Smetona flyktet til utlandet. Statsminister Antanas Merkys utnevnte så etter sovjetisk ordre den venstreorienterte journalisten Justas Paleckis til ny statsminister og fungerende president. Kort etter ble han president, mens Vincas Krėvė-Mickevičius ble stats- og utenriksminister. Den nye regjeringen vedtok ved dekret en ny valglov og arrangerte «valg» i juli, der «det arbeidende folks blokk» offisielt fikk 99,2 prosent av stemmene. Den nye nasjonalforsamlingen anmodet enstemmig om at Litauen måtte bli opptatt i Sovjetunionen, og på et møte i Øverste sovjet den 3. august 1940 ble Litauen innlemmet som ny sovjetrepublikk. Sovjetiseringen av næringslivet og kulturlivet begynte umiddelbart, og et stort antall nøkkelpersoner i det politiske liv og offentligheten for øvrig ble arrestert og deportert.

Under den sovjetiske okkupasjonen oppstod det mange væpnede geriljagrupper, og i Tyskland var det blitt organisert en front for litauisk selvstendighet. Da det tyske angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941 avbrøt den sovjetiske okkupasjonen av Litauen brøt det ut åpent opprør, og en provisorisk regjering tok makten i Kaunas med sikte på litauisk uavhengighet.

Den nye regjeringen nektet å fungere som forvaltningsorgan for tyskerne og ble avsatt da det tyske okkupasjonsregimet ble etablert i juli. Sammen med de to andre baltiske statene og den vestlige delen av Belarus ble Litauen en del av forvaltningsenheten Ostland. Motstanden mot det tyske styret var stor. Forsøk på mobilisering til tysk arbeidstjeneste mislyktes i stor grad, og i motsetning til i mange andre okkuperte land kom det ikke i stand noen litauisk avdeling av Waffen-SS. Universiteter og høyskoler ble stengt, og mange litauere (blant dem ledende kulturpersonligheter) ble sendt til tyske konsentrasjonsleirer.

En rekke motstandsorganisasjoner oppstod, og i 1943 gikk disse og representanter for de ulike politiske partiene sammen om å opprette et sentralt frigjøringsråd. Det er anslått at over 200 000 litauere mistet livet under den tyske okkupasjonen; de fleste av disse var jøder. Jødene utgjorde om lag 8 prosent av befolkningen i Litauen før krigen, og betydelig mer i Kaunas og Vilnius. Rundt 90 prosent av den jødiske befolkningen ble utryddet.

Mot slutten av krigen fikk Sovjetunionen igjen militær kontroll over Litauen. Vilnius ble erobret sommeren 1944 og Klaipeda i januar 1945. Politisk undertrykking og russifisering satte inn igjen, og det var en rekke deportasjonsbølger i årene 1945–1953. De største deportasjonene var i 1948 og 1949, i forbindelse med kollektiviseringen av landbruket. Det samlede tallet er usikkert; anslagene varierer fra 120 000 til 300 000 deporterte. Den væpnede motstanden mot det sovjetiske regimet tok form av geriljagrupper i skogene («skogsbrødrene») og hadde et stort omfang. Først i 1953 ebbet den væpnede motstanden helt ut.

Økonomisk og politisk utvikling

I sovjettiden ble Litauens økonomi en integrert del av den sovjetiske planøkonomien. Det innebar en kraftig urbanisering og industrivekst, blant annet innen kjemisk og elektroteknisk industri -- selv om Litauen fortsatte å ligge etter Estland og Latvia på disse områdene. Kulturlivet ble ikke bare utsatt for en generell politisk ensretting av kommunistisk farge, men også for en gradvis russifisering. Det forhold at de baltiske statene fikk status som egne sovjetrepublikker, utgjorde likevel en viss bremse på russifiseringen ved at litauisk språk og egne institusjoner ble beholdt i mange sammenhenger. Selv om det også til Litauen var en del innvandring fra Russland i sovjetperioden, var den langt mindre enn i Estland og Latvia, og andelen litauere i befolkningen var omtrent den samme i 1989 som i 1939 – om lag 80 prosent. Parti- og republikksjef fram til 1974 var Antanas Sniečkus, som framstod som «nasjonalkommunist», usvikelig lojal mot Moskva, men en tøff forhandler på vegne av hjemrepublikken.

Litauens historie som sovjetrepublikk faller i mange henseender sammen med Sovjetunionens historie. Fra begynnelsen av 1970-årene ble det ytterligere innstramninger i kulturlivet, og fra 1978 ble russifiseringen intensivert i skolen. I disse årene utviklet det seg en dissidentbevegelse med tyngdepunkt i den katolske kirken.

Ny selvstendighet

Litauen

Litauen erklærte seg som en suveren stat i 1989, og året etter løsrev landet seg fra Sovjetunionen. En drivende kraft bak disse begivenhetene var folkefronten Sąjūdis under sin leder Vytautas Landsbergis. Landsbergis, som på bildet taler under et folkemøte, var Litauens president i 1991–1992.

Av /NTB Scanpix ※.

Oppmykningen av sovjetsystemet begynte da Mikhail Gorbatsjov ble sovjetisk partileder i 1985. I Litauen bidro det til å forsterke ønsket om demokrati og selvstyre, etter hvert også uavhengighet.

Tsjernobyl-ulykken i 1986 gjorde et dypt inntrykk også i Litauen. I 1980-årene vokste det frem en miljøbevegelse, først relativt upolitisk, så mer politisk. I Litauen gjaldt engasjementet særlig planene for en ny reaktor ved kjernekraftverket Ignalina, som ble bygd i 1974 etter samme prinsipper som Tsjernobyl, og for utvidelser av den kjemiske industrien i landet. Den litauiske regjeringen hadde sagt nei til utbygging i tre byer som alt var kraftig forurenset av kjemisk industri, men i juni 1988 ble det likevel bestemt i Moskva at utvidelsene skulle finne sted. Det virket mobiliserende for kravene om selvstyre.

I mai/juni 1988 begynte organiseringen av folkefronten «Den litauiske fornyelsesbevegelsen», gjerne bare kalt Sąjūdis. Initiativtakerne var intellektuelle, og mange var medlemmer av kommunistpartiet, noe som vakte skepsis hos enkelte dissidenter. Ved stiftelseskongressen i oktober 1988 ble musikkprofessoren Vytautas Landsbergis valgt til formann. Tidligere på høsten hadde det vært store demonstrasjoner i Vilnius, og i november vedtok Litauens Øverste råd/sovjet at litauisk skulle være republikkens offisielle språk. I august hadde nasjonalflagget og nasjonalsangen fra mellomkrigstiden fått offisiell godkjenning. Russiskundervisningen ble redusert, og litauisk historie ble gjeninnført som skolefag. Utviklingen av det litauiske kommunistpartiet i mer nasjonal retning ble kraftig forsterket av at folkefronten Sąjūdis begynte å bli en maktfaktor, og i oktober 1988 overtok den reformvennlige Algirdas Brazauskas som førstesekretær i partiet.

Ved valgene til den sovjetiske Folkekongressen (en nyskapning under Gorbatsjov) i mars 1989 ble Sąjūdis' styrke åpenbar. Nesten alle de litauiske delegatene kom fra Sąjūdis. I mai vedtok Litauens høyeste råd (før: Øverste sovjet) en erklæring om litauisk suverenitet. Blant annet skulle litauiske lover ha forrang i forhold til de sovjetiske.

Den 23. august 1989 − 50-årsdagen for den tysk-sovjetiske pakten − var hundretusener av litauere med i menneskekjeden fra Vilnius over Riga til Tallinn. I desember 1989 løsrev det litauiske kommunistpartiet seg fra det sovjetiske og vedtok et sosialdemokratisk reformprogram. Det ble fulgt opp med et vedtak i februar 1990 om at partiet hadde en selvstendig litauisk stat som mål. Partinavnet ble i desember 1990 endret til Det litauiske demokratiske arbeiderpartiet (LDDP).

I februar 1990 var det valg til Det høyeste råd (nasjonalforsamlingen i Litauen), der Sąjūdis fikk rent flertall, og den 11. mars erklærte rådet full uavhengighet for Litauen, altså løsrivelse fra Sovjetunionen. Landets navn ble endret til Republikken Litauen, og en midlertidig grunnlov ble vedtatt. Folkefrontlederen Vytautas Landsbergis ble valgt til president og Kazimiera Prunskiene ble statsminister.

Moskva la press på Litauen for å få vedtaket om uavhengighet omgjort. Først var presset politisk. I april fulgte en økonomisk blokade som rammet hardt, ikke minst når det gjaldt oljeforsyninger. Den gjorde sin virkning − i juni suspenderte Litauen uavhengighetserklæringen. Blokaden ble opphevet, og forhandlinger kom i gang. Men de ble aldri reelle. I stedet ble presset forsterket gjennom militære midler. I januar 1991 ble det satt inn ekstra sovjetiske styrker. Pressesenteret ble tatt den 11. januar og fjernsynshuset den 13. januar. Fjorten mennesker ble skutt eller kjørt ned av stridsvogner. Mange hundre ble såret. Den sovjetiske aksjonen bidrog bare til å øke uavhengighetsønsket, og i en folkeavstemning den 9. februar stemte 90 prosent for uavhengighet.

Sluttfasen i uavhengighetskampen ble gjort lettere av det mislykkede statskuppet mot Gorbatsjov i Sovjetunionen 19. august 1991. Under kuppet tok sovjetiske styrker kontrollen over en rekke strategiske punkter i Vilnius og andre byer. Men da kuppet mislyktes, vendte de tilbake til sine kaserner. Under kuppet erklærte også Estland og Latvia sin uavhengighet, og i ukene etter ble de tre baltiske statene anerkjent diplomatisk av en lang rekke stater. USA anerkjente dem den 2. september og Sovjetunionen den 6. september. Island var det første landet som anerkjente Litauen; det skjedde alt den 12. februar. Litauen ble medlem av FN den 17. september.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Morten Bakkeli

Hei! Jeg har i flere år interessert meg for sentral- og østeuropeisk historie. Jeg har hatt problemer med å finne norske navn på følgende litauiske partier: "Lietuvos valstiečių liaudininkų sajunga", "Lietuvių tautininkų sąjunga" og "Pilietinės demokratijos partija". På forhånd takk!

svarte Snorre Karkkonen Svensson

Hei! Passende norske navn på disse partiene kunne være: "Lietuvos valstiečių liaudininkų sąjunga" - Den litauiske folkeforeningen av bønder. "Lietuvių tautininkų sąjunga" - Det litauiske nasjonalistforbundet. "Pilietinės demokratijos partija"Det borgerdemokratiske parti.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg