Per Lilland frifunnet i lagmannsretten. Her fra pressekonferansen etter frifinnelsen. Fra venstre: Vibeke Ekroth, Per Liland, Sten Ekroth, journalist Tore Sandberg og forsvarerne Cato Schiøtz og Ole Jakob Bae.
.
Tore Sandberg og Per Liland, 1994

Per Liland ble dømt til 21 års fengsel for drap i 1970, saken ble gjenopptatt og han ble frikjent i Eidsivating lagmannsrett i 1994. Her sammen med journalist Tore Sandberg (til venstre) på vei inn til pressekonferansen etter frifinnelsen.

Tore Sandberg og Per Liland, 1994
Av /NTB.

Liland-saken er en norsk drapssak og et av landes mest omtalte justismord. I 1970 ble Per Kristian Liland (1931–1996) dømt til 21 års fengsel og 10 års sikring for å skulle ha drept to menn 22. desember 1969 i Fredrikstad. Liland hevdet at han var uskyldig. I 1976 avviste Høyesterett hans begjæring om gjenopptagelse. Han satt fengslet i 14 år; sikringen utløp i 1993.

Da saken ble gjenopptatt i 1994, ble Liland frifunnet og tilkjent erstatning og oppreisning. Saken fikk store konsekvenser for reglene rundt gjenopptakelse av straffesaker, og var en direkte foranledning til opprettelsen av gjenopptakelseskommisjonen.

Etterforskning og tiltale

Om formiddagen 24. desember 1969 ble John Olav Larsen og Håkon Edvard Johansen funnet drept i Larsens bopel i Fredrikstad. Huset ble kalt for «Lille Helvete» på grunn av sin tette kobling mot rusmiljøet. Begge ble funnet med store skader i hodet.

Per Kristian Liland ble pågrepet like ved åstedet bare om lag en time etter funnet av de døde. To andre ble også pågrepet, men løslatt kort tid etter. Liland ble varetektsfengslet tre dager senere.

Saken ble behandlet av Eidsivating lagmannsrett, og her ble Liland 3. juli 1970 dømt til fengsel på livstid og sikring i 10 år. Han ble dømt for drap på Larsen under «særdeles skjerpende omstendigheter» og «for at lette eller skjule en anden forbrytelse eller unddrage sig straffen for saadan» ved drap på Johansen.

Det ble under bevisførselen gitt mye oppmerksomhet til tidspunktet for drapene. Undersøkelser som ble gjort i dagene etter at kroppene ble funnet hadde konkludert med at de måtte ha blitt drept enten 23. eller 24. desember. Det var ikke mulig å knytte Liland til åstedet i dette tidsrommet. Derimot kunne det bevises at han hadde vært på åstedet 22. desember. Retten la i sin dom til grunn rapport fra rettsmedisinske sakkyndige som sa at forbrytelsene kunne ha skjedd 22. desember, ved at ofrene hadde vært «i live en tid» med de påførte skadene. Dette har senere blitt gjenstand for nye vurderinger.

Anke og gjenopptakelse

Liland anket både saksbehandlingen og straffeutmålingen. Anken ble forkastet av Høyesterett 28. november 1970. 27. desember 1971 begjærte Liland saken gjenopptatt. Begjæringen ble forkastet av Eidsivating lagmannsrett 7. mai 1975. En anke av denne beslutningen ble forkastet 5. mars 1976.

22. juni 1983 ble Liland overført til sikring. Dagen etter at den ti år lange sikringen utløp, 23. juni 1993, begjærte han på ny saken gjenopptatt. 29. april 1994 ble begjæringen tatt til følge.

Det svensk-norske ekteparet Sten og Vibeke Ekroth hadde siden 1970 samlet opplysninger med sikte på å få Liland frifunnet. Etter hvert engasjerte journalisten Tore Sandberg seg i saken. I 1992 utgav han boken Øksedrapene i Lille Helvete. Nye rettsmedisinske bevis og vitneforklaringer viste at drapene måtte ha skjedd 23. eller 24. desember 1969, et tidsrom Liland hadde alibi for. Til tross for motstand fra påtalemyndigheten ble saken gjenopptatt.

I 1994 ble Liland frifunnet av Eidsivating lagmannsrett, som i 1995 tilkjente ham 3,47 millioner kroner i erstatning og 10 millioner kroner i oppreisning. Påtalemyndigheten fikk sterk kritikk for sin behandling av gjenopptagelsessaken, og Lilands forsvarere kalte saken det største justismord som ble begått i dette århundret.

Konsekvenser

13. juli 1995 ble det som en Norsk Offentlig Utredning (NOU 1996:15) nedsatt et utvalg for granskning av Liland-saken. 1. juli 1996 avga de sin innstilling til det daværende Justis- og politidepartementet. Utvalget oppfordret til en styrking av den enkeltes rettsvern, hvor de blant annet drøftet om private etterforskere skulle få dekket sin utgifter ved arbeid med gjenopptakelse. Utvalget ga også sin tilslutning til en allerede igangsatt prøveordning med lydopptak av rettssaker.

Liland-saken var medvirkende til at de svært strenge reglene om gjenopptakelse av straffesaker ble tatt opp til revurdering og opprettelse av gjenopptakelseskommisjonen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg