Allerede fra 1970-årene støttet Libya radikale grupperinger i en rekke land; også terroristgrupper. USAs president Ronald Reagan beordret i 1986 stans i landets økonomiske samkvem med Libya, og FN og EU fulgte USA i å innføre sanksjoner etter påstått libysk delaktighet i terroraksjoner. Da Libya i 1992 nektet å utlevere to mistenkte for Lockerbie-bomben, innførte FN sanksjoner som først ble opphevet etter at de to mistenkte bak aksjonen i 1999 ble utlevert og stilt for retten i Nederland. Deretter ble det internasjonale samkvemmet med Libya gradvis normalisert.
Geografisk, politisk og økonomisk er Libya nært knyttet til Europa. Flere europeiske stater har hatt betydelig økonomisk samkvem med Libya. EU inviterte i 1995 Libya med i samarbeidsprogrammet for Middelhavsområdet. Deretter, gjennom den politiske normaliseringen på 2000-tallet, og enda mer etter regimeendringen i 2011, er forbindelsene styrket. En dimensjon ved forbindelsene mellom Libya og Europa er også Libyas rolle som transittland for migranter (økonomiske flyktninger) særlig fra afrikanske land som illegalt tar seg inn i Europa fra Libya, gjennom Italia. .
USA: Libyas forhold til USA ble gradvis forverret fra midten av 1970-tallet. I 1973 ble to amerikanske militære transportfly beskutt av libyske jagerfly. I 1977 ble Libya satt på en liste over mulige fiender. Fra 1980-tallet anså USA at Libya var en av de stater som mest aktivt støttet internasjonal terrorisme, og de diplomatiske forbindelser ble brutt i 1981. Under president Reagan førte den politiske konflikten mellom de to land til flere militære konfrontasjoner: I 1981 ble to libyske jagerfly skutt ned av amerikanske fly over Sirtebukta. USA bombet mål i Tripoli og Benghazi i 1986, og i 1989 skjøt USA ned to libyske jagerfly over Middelhavet. Forholdet ble forverret også som følge av terroraksjonen mot det amerikanske passasjerflyet som i 1988 styrtet over Lockerbie i Skottland, og som Libya ble holdt ansvarlig for. Libyas fordømmelse av terroraksjonene mot USA i 2001 bidro til en normalisering, hvor libyske og amerikanske myndigheter hadde felles interesse i å bremse framveksten av radikal islamisme. Et annet hinder ble fjernet i 2003 da Libya tilbød seg å avvikle sitt program for masseødeleggelsesvåpen. USA hevet de fleste av sine sanksjoner 2003 og reetablerte diplomatiske forbindelser fra 2004. I 2006 ble Libya fjernet fra USAs liste over stater som støtter terrorisme.
Under opprøret i Libya i 2011 ga USA tidlig politisk støtte til opprørerne, men president Barack Obama var tilbakeholden i å engasjere seg militært. Den første militære intervensjonen, Operation Odyssey Dawn, ble like fullt ledet av USA, før NATO overtok kommando for den påfølgende, Operation Unified Protector.
Storbritannia: En stor del av Libya (Kyrenaika, Tripolitania) var under britisk militær administrasjon fra 1942, og kong Idris etablerte nære forbindelser med Storbritannia allerede før krigen. Etter krigen var Libya i flere år medlem av pengesamarbeidet innen stirling-området. Libya leide ut militærbaser til Storbritannia etter selvstendigheten; en avtale som ble avviklet i 1970. Forholdet forverret seg under den kalde krigen, også som følge av Libyas støtte til IRA, og spesielt etter at en britisk politikonstabel ble drept av et skudd fra den libyske ambassaden i London i 1984. Storbritannia innførte da sanksjoner mot Libya. Under opprøret i Libya i 2011 var Storbritannia blant de første landene som støttet opp om en militær intervensjon, og som tidligst stilte bidrag til Operation Odyssey Dawn.
Frankrike: En del av Libya (Fezzan) var under fransk militær administrasjon fra 1942, og landet beholdt visse rettigheter der etter andre verdenskrig. Under kongedømmet var ikke forholdet til Frankrike utstrakt, men etter kuppet ble det utviklet nære kommersielle forbindelser knyttet til våpenkjøp. Libya inngikk også en avtale med Frankrike om bygging av kjernekraftverk. Forholdet ble forverret på 1980-tallet, dels etter at Sovjetunionen overtok som viktigste våpenleverandør, dels som følge av konflikten i Tsjad – der franske og libyske styrker støtte sammen i kamp; dernest på grunn av Frankrikes tilnærming til Israel. I 1989 ble Libya holdt ansvarlig for et bombeattentat mot et fransk passasjerfly over Niger. Under opprøret i Libya i 2011 var Frankrike den toneangivende vestlige stat for å støtte opp opprørerne og internasjonal anerkjennelse av overgangsrådet. Frankrike var deretter en pådriver for å iverksette en militær intervensjon, og var selv det første land som gjennomførte angrep mot mål i Libya etter at FN-resolusjon nummer 1970 var vedtatt.
Italia: Libya normaliserte forholdet til Italia under kong Idris, men det nye regimet tvang gjenværende italienere ut av landet. En konfrontasjon oppsto i 1973 da Libya beskjøt et italiensk marinefartøy som hadde kommet fiskebåter fra Sicilia til unnsetning etter at de var innbrakt av libyske myndigheter. Forholdet til Italia etter 2000 var preget av den betydelige strømmen av illegale migranter fra Afrika, som tok seg over havet fra Libya. Det libyske regimet brukte dette som pressmiddel, men de to land gjennomførte felles patruljer til sjøs som et tillitvekkende tiltak. En vennskaps- og samarbeidsavtale ble undertegnet i 2008, hvorigjennom Italia over 20 år skulle investere USD 5 milliarder i Libya – for å fjerne alle mellomværende mellom de to land, med referanse til kolonifortiden.
Sovjetunionen: Libya etablerte omfattende militært samarbeid med Sovjetunionen under den kalde krigen, men vesentlig som et forretningsmessig samkvem. Det revolusjonære Libya sto for en form for islamsk sosialisme, men Gaddafi distanserte seg fra den ateistiske kommunismen, og han så også på Sovjetunionen som en imperialistisk stat. I 1972 inngikk de to land en avtale om teknisk samarbeid. Etter å ha levert de første våpen i 1970, ble Sovjetunionen den viktigste våpenleverandør for Libyas forsvar fra 1973, og et stort antall militære rådgivere derfra og fra andre østblokkland kom til Libya. Etter Sovjetunionens sammenbrudd ble forholdet mellom Libya og Russland avmålt, både av politiske og økonomiske årsaker; Russland mener å ha utestående gjeld fra sovjettiden. Forholdet forbedret seg etter at president Vladimir Putin besøkte Libya i 2008. Russland var kritisk til den internasjonale militære intervensjonen i krigen i 2011. Mot slutten av 2010-tallet engasjerte Russland seg mer i den fortsatte krigen i Libya, og støttet opprørslederen Khalifa Haftar.
Kina: Libya har tradisjonelt ikke hatt noe nært forhold til Kina, men fra 2001–2002, da kinesiske ledere, blant dem president Jiang Zemin, besøkte Libya, ble det inngått flere økonomiske avtaler innen utbygging av infrastruktur, og det ble gitt adgang for kinesiske selskaper i den libyske oljesektoren. Kina var kritisk til den internasjonale militære intervensjonen i borgerkrigen i 2011.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.