Gaddafi og Sarkozy
Frankrikes president Nicolas Sarkozy var sentral i å ta Libyas president Muammar al-Gaddafi inn i varmen i internasjonal politikk igjen i 2007. Senere var Frankrike med å felle diktatoren i den internasjonale militærkampanjen i 2011. Da viste det seg at Gaddafi i skjul hadde betalt flere millioner euro i valgkampbidrag til Sarkozy, noe den franske eks-presidenten ble tiltalt for i 2018.
Av /Reuters/NTB Scanpix.
Gaddafi og Nasser

Som ung var Gaddafi påvirket av den egyptiske presidenten Gamal Abdel Nasser, som avskaffet monarkiet i Egypt i 1952. Bildet viser Gaddafi (til venstre) sammen med Nasser i 1969.

Libyas utenrikspolitikk preges av at Libya som stat langt på vei har opphørt å eksistere etter at Muammar al-Gaddafi ble avsatt som følge av krigen i 2011. Rivaliserende regjeringer har deretter mottatt politisk, økonomisk og militær støtte fra ulike land i og utenfor regionen.

Under Gadaffi-regimet var libysk politikk i stor utstrekning preget av landets forhold til omverdenen, og utenrikspolitikken var med på å forme oppfatningen av Libya i det internasjonale samfunn.

Utenrikspolitiske forhold utgjorde en stor del av grunnlaget for militærkuppet som i 1969 avskaffet kongedømmet og innledet militærdiktaturet ledet av Muammar al-Gaddafi. Den avsatte kong Idris hadde helt siden kampen mot italiensk styre lent seg mot Storbritannia, som han allierte seg med under andre verdenskrig. Etter Libyas selvstendighet i 1951 forsterket kongen forholdet til Storbritannia samt til USA, som begge fikk opprettholde militærbaser i landet. Samtidig fant det på 1950-tallet sted en nasjonal oppvåkning i den arabiske verden. Radikale strømninger, ikke minst blant yngre offiserer, rettet seg mot konservative, vestlig-orienterte ledere, derunder kongedømmene i Egypt, Irak og Libya.

Politisk oversikt

Under kong Idris var Libya ennå et fattig land som ikke førte noen aktiv utenrikspolitikk. Forholdet til omverdenen var dominert av relasjonen til de nærmeste nabolandene, særlig Egypt, dernest Algerie – og til de allierte, vestlige stormaktene fra andre verdenskrig. Idris støttet seg særlig til Storbritannia samt USA, som ble de største bidragsyterne av økonomisk og teknisk bistand til Libya.

Leien for bruk av militærbaser var vesentlige inntektskilder for landet før oljeinntektene. Libya og Storbritannia inngikk i 1953 en 20-årig avtale med anledning til å opprettholde el-Adam-basen. En lignende avtale ble inngått med USA året etter, som ga adgang til fortsatt bruk av flybasen Wheelus, som landet hadde overtatt i 1943. I 1955 ble det undertegnet en vennskapsavtale med Frankrike som ga begrenset rett til transitt av militære styrker i Fezzan, men denne ble avviklet året etter. I 1956 ble en avtale med Italia inngått som ryddet opp i mellomhavender, og som åpnet for overføring av italiensk eiendom tilbake til Italia, mens italiensk økonomisk bistand tilkom Libya. Forbindelser med Sovjetunionen ble inngått i 1955.

Samtidig deltok Libya i det arabiske samarbeidet, og landet gikk i 1953 med i Arabiske liga. Med frigjøringskrigen i Algerie fra 1954 ble libysk territorium stilltiende brukt til å bringe våpen fra Egypt og Tyrkia til opprørerne.

Etter at oljeinntektene økte på 1960-tallet minsket behovet for utenlandsk bistand, og landet kunne tillate seg en mer aktiv politikk. Dette kom til uttrykk etter Seksdagerskrigen i 1967, da Libya åpnet seg mer mot den arabiske verden. Libya deltok ikke selv i krigen mot Israel: Det ble forberedt en bataljon, men da den sto klar var krigen allerede over.

Mens utenrikspolitikk var lavt prioritert av kong Idris, ble dette et hovedanliggende for militærregimet som tok makten i 1969, og framfor alt for Muammar al-Gaddafi personlig. Han var politisk og ideologisk inspirert av Egypts revolusjonsleder Gamal Abdel Nasser, og søkte samarbeid med ham og den arabiske verden for øvrig. Gaddafi tilbød å stille Libyas ressurser til disposisjon for Egypt og den arabiske sak, men han ble i stor grad avvist som ung og naiv, og fikk aldri den lederrolle han så for seg etter Nassers død i 1970.

Med regimeendringen kom en mer radikal politikk, også innen oljesektoren, først med krav til utenlandske selskaper om at en høyere andel av inntektene skulle tilfalle den libyske stat, deretter gjennom nasjonaliseringer. Dette førte til et noe mer anstrengt forhold til enkelte vestlige land.

Under Gaddafi førte Libya en aktiv – og i Vestens øyne – til dels uforutsigbar utenrikspolitikk. Fra Gaddafis side var politikken mer konsistent, og i stor grad konsekvent konfronterende, anti-imperialistisk og pro-arabisk, og ikke minst: pro-palestinsk. Palestina-spørsmålet sto sentralt i det libyske regimets panarabisme, og var langt på vei bestemmende for hvordan han forholdt seg til andre stater og aktører.

I forsøk på å sette sine panarabiske visjoner ut i livet søkte han å inngå unioner med andre land. Ut over den arabiske verden ga han politisk og økonomisk støtte til frigjøringsbevegelser og opprørsgrupper i ulike deler av verden. Dermed støttet Libya også i noen tilfeller terrorisme, og sto selv bak terroraksjoner, inklusive mot egne borgere i eksil. Men Libya støttet også flere afrikanske frigjøringsbevegelser samt radikale grupper i Latin-Amerika. Dette førte til at Gaddafi ble uglesett av vestlige ledere, og framfor alt av USA – spesielt etter at Ronald Reagan ble president i 1981. I 1980-årene innførte både EU og USA økonomiske sanksjoner mot Libya. Landet ble, ved siden av Irak, det land som i størst utstrekning ble et mål for politiske, og til dels militære, angrep fra Vesten.

På 1990-tallet ga Gaddafi i realiteten opp den panarabiske sak, og vendte seg mer mot Afrika sør for Sahara, hvor Libya gjennom flere år hadde engasjert seg i ulike konflikter. Han ble en pådriver for politisk og økonomisk samling gjennom Afrikanske union, som han var en initiativtaker til.

Etter en normalisering med vestlige stater på 2000-tallet vendte disse seg på ny mot det libyske regimet da krigen i Libya brøt ut i 2011. Den libyske ledelse som i 2011 tok over makten etter Gaddafi-regimet utviklet nære bånd til europeiske stater og til USA.

Politiske hovedlinjer

Muammar al-Gaddafi på Africa-South America Summit i Nigeria 2006. Til venstre: Alpha Oumar Konaré, tidligere president i Mali og Luís Inácio Lula da Silva, president i Brasil.

Agência Brasil.
Lisens: CC BY SA 2.0

Libysk utenrikspolitikk under Muammar al-Gaddafi innebar en vesentlig dreining fra kongedømmets tid, med en anti-vestlig politikk preget av et oppgjør med kolonitiden og en sterk arabisk nasjonalisme; ideologisk forankring i panarabismen såvel som islam, og et engasjement i regionale konflikter.

På 1970-tallet innledet Libya samarbeid med Sovjetunionen, som mest av alt omfattet anskaffelse av våpen – og som dermed brakte landet inn i den kalde krigen.

Panarabisme

Arabisk enhet var for Gaddafi et politisk-filosofisk mål i seg selv, men også et middel i kampen mot Vesten, motstanden mot Israel og støtten til palestinerne. Som et praktisk utslag av politikken forsøkte han flere ganger å etablere unioner mellom Libya og andre stater. I 1969 gikk Libya sammen med Egypt og Sudan i en front, men en sammenslåing ble ikke gjennomført. I stedet ble en konføderasjon mellom Libya, Egypt og Syria dannet i 1971: Føderasjonen av arabiske republikker. Verken denne eller avtaler med Egypt (1972), Algerie (1973, 1987), Tunisia (1974), Syria (1980), Tsjad (1981) og Marokko (1984) førte til integrasjon. Gaddafi foreslo også sammenslåing med Malta. I 1985 tok han til orde for en union mellom alle arabiske stater. Samarbeidet i Maghreb ble styrket etter et toppmøte mellom lederne i Algerie, Libya, Marokko, Mauritania og Tunisia i 1988, med etableringen av L'Union du Maghreb Arabe (UMA) året etter.

Midtøsten-konflikten

Libya ble etter kuppet i 1969 en aktør i Midtøsten-konflikten, og Muammar al-Gaddafi var en av de mest kompromissløse motstanderne av Israel og sterkeste tilhengerne av palestinsk frigjøring. I 1970 argumenterte han for en koordinert arabisk aksjon mot Israel og etablering av en palestinsk regjering i eksil. Under planleggingen av Oktoberkrigen i 1973 ble Libya holdt utenfor, og landet deltok ikke selv i krigen mot Israel. Libya ga derimot omfattende politisk, militær og økonomisk støtte til palestinerne, inklusive militære treningsleirer for palestinsk gerilja på sitt territorium. Samtidig tok Libya side i den interne kampen i den palestinske frigjøringsbevegelsen og støttet grupper og ledere som motarbeidet Yasir Arafats lederskap i PLO, blant andre George Habash, Naif Hawatmeh, Ahmed Jibril og Abu Nidal. Gaddafi ønsket innflytelse over den palestinske revolusjonen, og spilte ulike aktører ut mot hverandre.

Afrikansk enhet

Fra slutten av 1990-årene skiftet Gaddafi fokus fra arabisk til afrikansk enhet. En årsak var at han følte de arabiske lederne ikke i tilstrekkelig grad hadde støttet Libya da landet ble rammet av internasjonale sanksjoner – og at forsøk på arabisk samling hadde strandet. Gaddafi hadde gjennom mange år engasjert seg i afrikanske anliggender og opprettet kontakt både med grupperinger og stater, og var sentral i arbeidet med å etablere Afrikanske union (AU). Grunnlaget for etableringen av AU ble lagt under toppmøtet i Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU), i den libyske byen Sirte i 1999. AU etterfulgte OAU i 2000 med Gaddafi som leder. I 1996 ble Libya tatt opp i Common Market of Eastern and Southern Africa (COMESA).

Politiske relasjoner

Libyas forhold til Vesten forverret seg gradvis etter 1969. Det nye regimet avviklet i 1970 militærbasene som Storbritannia og USA leide, men importerte fortsatt til 1974 våpen vesentlig fra vestlige land, framfor alt Frankrike. Deretter foretok Libya store militære anskaffelser fra Sovjetunionen – fulgt av om lag 4000 utenlandske rådgivere, hvorav halvparten sovjetere. Like fullt ble ikke Libya en tydelig del av den sovjetiske interessesfære under den kalde krigen; til det var al-Gaddafi for egenrådig og Libya for uavhengig.

Regionen

Libya søkte under al-Gaddafi å forene landene i Nord-Afrika, så vel som å inngå unioner med enkeltland både i Nord-Afrika og Midtøsten for øvrig. Samtidig havnet Libya i konflikt med Algerie, Egypt, Niger, Tsjad og Tunisia. Med Egypt ble det i 1977 utkjempet en kortvarig grensekrig, og i Tsjad engasjerte Libya seg militært over en lengre periode, inn på 1980-tallet. Libyske soldater ble i 1972 og 1979 sendt til Uganda for å støtte president Idi Amin, deretter i 1999 til støtte for Yoweri Museveni. I 2001 ble soldater sendt til Den sentralafrikanske republikk for å bistå president Ange-Félix Patassé. Før dette hadde Libya i 1976 gitt sin støtte til diktatoren Jean-Bédel Bokassa i samme land.

Libya støttet en rekke frigjørings- og opprørsbevegelser i Afrika sør for Sahara, blant disse dem som senere kom til maken i Namibia (SWAPO), Sør-Afrika (ANC) og Zimbabwe (ZANU og ZAPU). Dette førte til at al-Gaddafi nøt godt av støtte fra blant andre Nelson Mandela, da han ellers langt på vei var politisk isolert, særlig på slutten av 1980-tallet. Motstanden mot den libyske leder skyldtes særlig støtten til organisasjoner som søkte å bekjempe sittende regimer, ikke minst i Vest-Afrika. Blant annet tilskrives borgerkrigene i Sierra Leone og Liberia dels Libyas opprinnelige støtte til henholdsvis Foday Sankoh og Charles Taylor.

Libya brukte sine økonomiske ressurser også til å investere i afrikanske land, gjennom Libya Arab African Investment Company. Avtaler om økonomisk, militært og kulturelt samarbeid ble inngått med flere afrikanske stater, og i 1997 proklamerte al-Gaddafi at Libyas grenser var åpne for alle afrikanere som ville komme til landet. Dette bidro til at Libya ble et hovedland for transitt av illegale innvandrere til Europa.

Libya skiftet flere ganger side i konflikter; ved utbruddet av krigen mellom Irak og Iran 1980 støttet Libya først Iran, deretter fra 1985 Irak. Den opprinnelige støtten til det persiske Iran framfor det arabiske Irak skyldtes dels Gaddafis sympati for den anti-vestlige holdningen og islamismen til ayatollah Khomeini, dels rivalisering med Saddam Hussein. Et annet eksempel på linjeskifte var at Libya i 1985 var involvert i kuppet i Sudan, og ga sin støtte til det nye regimet – etter tidligere å ha støttet frigjøringsbevegelsen i Sør-Sudan, som lå i krig med Khartoum-regjeringen. På 1980-tallet brukte Libya Darfur-provinsen i Sudan til sine operasjoner i Tsjad, og bidro til den første Darfur-krigen i 1987–1989, og til etableringen av Janjaweed-militsen. Også etter at den nye konflikten i Darfur brøt ut i 2003 var Libya delaktig. Etter først å ha støttet Polisario-geriljaen i Vest-Sahara, fordømte Libya den under forsøket å etablere en union med Marokko – som okkuperte territoriet. Libya støttet også EPLF-geriljaen i Eritrea, men skiftet side etter militærkuppet i Etiopia i 1974, da Gaddafi allierte seg med diktatoren Mengistu Haile Mariam. Libya fordømte i 1990 Iraks invasjon av Kuwait, men sluttet seg ikke til koalisjonsstyrkene under Golfkrigen.

Libya har samarbeidet med nabolandene i felles forsøk på å demme opp for framveksten av den islamistiske bevegelsen i Nord-Afrika. Gaddafi forsøkte også å bidra til løsning av konflikter i Kongo og Sudan, i forholdet mellom Eritrea og Sudan, og mellom Eritrea og Etiopia, samt Kongo og Uganda.

Naboland

Egypt: Libyas forhold til Egypt under kong Idris var, etter revolusjonen der i 1952, anspent. Etter kuppet i 1969 søkte Libya nært samarbeid med Egypt, men regimet til Gaddafi ble langt på vei avvist. Etter Gamal Abdel Nassers død i 1971 ble Gaddafi en sterk kritiker av utviklingen i Egypt, og særlig etter fredsavtalen med Israel i 1979. I 1977 kom det til en firedagers grensekrig mellom Libya og Egypt, etter at Egypt angrep som følge av libysk styrkeoppbygging ved grensen. Forholdet bedret seg fra slutten av 1980-årene. Egypt var en viktig alliert i kampen mot sanksjonene, og Gaddafi kom på ny til å se på Egypt som Libyas viktigste støttespiller i den arabiske verden. Under opprøret i Libya i 2011 var det forutgående opprøret i Egypt en inspirasjonskilde, og mellom de frigjorte delene av Libya og Egypt ble grensen åpnet.

Tunisia: Libya under Gaddafi sto politisk sett langt fra Tunisia, men søkte like fullt å etablere en union mellom de to i 1974. Da dette mislykkes forverret forholdet seg noe, og enda mer etter et opprør mot den tunisiske ledelsen, med en militær aksjon i Gafsa i 1980, som Libya ble mistenkt for delaktighet i. En spent situasjon i 1985 skapte frykt for grensekrig, som ble avverget etter mekling fra Algerie. Under krigen i Libya i 2011 søkte mange libyere tilflukt i nabolandet Tunisia.

Tsjad: Libyas mest omfattende militære engasjement var i Tsjad. I 1973 okkuperte Libya den mineralrike Aozou-stripen i nord, tok i realiteten kontroll over store deler av Nord-Tsjad, og engasjerte seg i borgerkrigen der. Dette førte til militære konfrontasjoner med Frankrike, som også sendte styrker til landet, og til at Libya i 1987 led militært nederlag. Libya ga i 1994 opp sitt krav på territoriet etter at Den internasjonale domstolen i Haag avsa kjennelse i favør av Tsjad.

Andre land

Allerede fra 1970-årene støttet Libya radikale grupperinger i en rekke land; også terroristgrupper. USAs president Ronald Reagan beordret i 1986 stans i landets økonomiske samkvem med Libya, og FN og EU fulgte USA i å innføre sanksjoner etter påstått libysk delaktighet i terroraksjoner. Da Libya i 1992 nektet å utlevere to mistenkte for Lockerbie-bomben, innførte FN sanksjoner som først ble opphevet etter at de to mistenkte bak aksjonen i 1999 ble utlevert og stilt for retten i Nederland. Deretter ble det internasjonale samkvemmet med Libya gradvis normalisert.

Geografisk, politisk og økonomisk er Libya nært knyttet til Europa. Flere europeiske stater har hatt betydelig økonomisk samkvem med Libya. EU inviterte i 1995 Libya med i samarbeidsprogrammet for Middelhavsområdet. Deretter, gjennom den politiske normaliseringen på 2000-tallet, og enda mer etter regimeendringen i 2011, er forbindelsene styrket. En dimensjon ved forbindelsene mellom Libya og Europa er også Libyas rolle som transittland for migranter (økonomiske flyktninger) særlig fra afrikanske land som illegalt tar seg inn i Europa fra Libya, gjennom Italia. .

USA: Libyas forhold til USA ble gradvis forverret fra midten av 1970-tallet. I 1973 ble to amerikanske militære transportfly beskutt av libyske jagerfly. I 1977 ble Libya satt på en liste over mulige fiender. Fra 1980-tallet anså USA at Libya var en av de stater som mest aktivt støttet internasjonal terrorisme, og de diplomatiske forbindelser ble brutt i 1981. Under president Reagan førte den politiske konflikten mellom de to land til flere militære konfrontasjoner: I 1981 ble to libyske jagerfly skutt ned av amerikanske fly over Sirtebukta. USA bombet mål i Tripoli og Benghazi i 1986, og i 1989 skjøt USA ned to libyske jagerfly over Middelhavet. Forholdet ble forverret også som følge av terroraksjonen mot det amerikanske passasjerflyet som i 1988 styrtet over Lockerbie i Skottland, og som Libya ble holdt ansvarlig for. Libyas fordømmelse av terroraksjonene mot USA i 2001 bidro til en normalisering, hvor libyske og amerikanske myndigheter hadde felles interesse i å bremse framveksten av radikal islamisme. Et annet hinder ble fjernet i 2003 da Libya tilbød seg å avvikle sitt program for masseødeleggelsesvåpen. USA hevet de fleste av sine sanksjoner 2003 og reetablerte diplomatiske forbindelser fra 2004. I 2006 ble Libya fjernet fra USAs liste over stater som støtter terrorisme.

Under opprøret i Libya i 2011 ga USA tidlig politisk støtte til opprørerne, men president Barack Obama var tilbakeholden i å engasjere seg militært. Den første militære intervensjonen, Operation Odyssey Dawn, ble like fullt ledet av USA, før NATO overtok kommando for den påfølgende, Operation Unified Protector.

Storbritannia: En stor del av Libya (Kyrenaika, Tripolitania) var under britisk militær administrasjon fra 1942, og kong Idris etablerte nære forbindelser med Storbritannia allerede før krigen. Etter krigen var Libya i flere år medlem av pengesamarbeidet innen stirling-området. Libya leide ut militærbaser til Storbritannia etter selvstendigheten; en avtale som ble avviklet i 1970. Forholdet forverret seg under den kalde krigen, også som følge av Libyas støtte til IRA, og spesielt etter at en britisk politikonstabel ble drept av et skudd fra den libyske ambassaden i London i 1984. Storbritannia innførte da sanksjoner mot Libya. Under opprøret i Libya i 2011 var Storbritannia blant de første landene som støttet opp om en militær intervensjon, og som tidligst stilte bidrag til Operation Odyssey Dawn.

Frankrike: En del av Libya (Fezzan) var under fransk militær administrasjon fra 1942, og landet beholdt visse rettigheter der etter andre verdenskrig. Under kongedømmet var ikke forholdet til Frankrike utstrakt, men etter kuppet ble det utviklet nære kommersielle forbindelser knyttet til våpenkjøp. Libya inngikk også en avtale med Frankrike om bygging av kjernekraftverk. Forholdet ble forverret på 1980-tallet, dels etter at Sovjetunionen overtok som viktigste våpenleverandør, dels som følge av konflikten i Tsjad – der franske og libyske styrker støtte sammen i kamp; dernest på grunn av Frankrikes tilnærming til Israel. I 1989 ble Libya holdt ansvarlig for et bombeattentat mot et fransk passasjerfly over Niger. Under opprøret i Libya i 2011 var Frankrike den toneangivende vestlige stat for å støtte opp opprørerne og internasjonal anerkjennelse av overgangsrådet. Frankrike var deretter en pådriver for å iverksette en militær intervensjon, og var selv det første land som gjennomførte angrep mot mål i Libya etter at FN-resolusjon nummer 1970 var vedtatt.

Italia: Libya normaliserte forholdet til Italia under kong Idris, men det nye regimet tvang gjenværende italienere ut av landet. En konfrontasjon oppsto i 1973 da Libya beskjøt et italiensk marinefartøy som hadde kommet fiskebåter fra Sicilia til unnsetning etter at de var innbrakt av libyske myndigheter. Forholdet til Italia etter 2000 var preget av den betydelige strømmen av illegale migranter fra Afrika, som tok seg over havet fra Libya. Det libyske regimet brukte dette som pressmiddel, men de to land gjennomførte felles patruljer til sjøs som et tillitvekkende tiltak. En vennskaps- og samarbeidsavtale ble undertegnet i 2008, hvorigjennom Italia over 20 år skulle investere USD 5 milliarder i Libya – for å fjerne alle mellomværende mellom de to land, med referanse til kolonifortiden.

Sovjetunionen: Libya etablerte omfattende militært samarbeid med Sovjetunionen under den kalde krigen, men vesentlig som et forretningsmessig samkvem. Det revolusjonære Libya sto for en form for islamsk sosialisme, men Gaddafi distanserte seg fra den ateistiske kommunismen, og han så også på Sovjetunionen som en imperialistisk stat. I 1972 inngikk de to land en avtale om teknisk samarbeid. Etter å ha levert de første våpen i 1970, ble Sovjetunionen den viktigste våpenleverandør for Libyas forsvar fra 1973, og et stort antall militære rådgivere derfra og fra andre østblokkland kom til Libya. Etter Sovjetunionens sammenbrudd ble forholdet mellom Libya og Russland avmålt, både av politiske og økonomiske årsaker; Russland mener å ha utestående gjeld fra sovjettiden. Forholdet forbedret seg etter at president Vladimir Putin besøkte Libya i 2008. Russland var kritisk til den internasjonale militære intervensjonen i krigen i 2011. Mot slutten av 2010-tallet engasjerte Russland seg mer i den fortsatte krigen i Libya, og støttet opprørslederen Khalifa Haftar.

Kina: Libya har tradisjonelt ikke hatt noe nært forhold til Kina, men fra 2001–2002, da kinesiske ledere, blant dem president Jiang Zemin, besøkte Libya, ble det inngått flere økonomiske avtaler innen utbygging av infrastruktur, og det ble gitt adgang for kinesiske selskaper i den libyske oljesektoren. Kina var kritisk til den internasjonale militære intervensjonen i borgerkrigen i 2011.

Etter regimeskiftet

Siala og Guterres
Mohamed Taher Siala (til venstre) ble i 2016 utnevnt som utenriksminister i den nasjonale samlingsregjeringen i Libya som er støttet av FN. Her møter Siala FNs generalsekretær António Guterres i New York i 2019.
Av /UN Photo.

Etter at Gadaffi ble fjernet som statssjef under krigen i Libya i 2011, har Libya langt på vei gått i oppløsning som statsdannelse, og ulike grupper har kjempet om makten. De har søkt – og mottatt – støtte fra forskjellige land.

Den nasjonale samlingsregjeringen i Tripoli er støttet av FN og flere vestlige land, samt Tyrkia og Qatar. Regjeringen inngikk i 2019 en avtale med Tyrkia om utvinning av gass i det østlige Middelhavet. Tyrkia skal ha sendt militære rådgivere til støtte for den libyske regjeringen, og planla å sette inn regulære styrker i 2020. Under et FN-toppmøte om situasjonen i Libya, avholdt i Berlin i januar 2020, sluttet de deltagende land, inklusive Tyrkia, seg til en avtale om å respektere FNs våpenboikott av Libya, vedtatt i 2011.

Opprørslederen Khalifa Haftar, som støtter en rivaliserende regjering i Benghazi, har mottatt økonomisk og militær bistand særlig fra Egypt og Saudia-Arabia, samt fra Russland.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Chorin, Ethan (2012). Exit the Colonel. Public Affairs Books.
  • Pargeter, Alison (2012). Libya. The Rise and Fall of Qaddafi. Yale University Press.
  • Wright, John (2010). A History of Libya. Hurst & Company.
  • Vandewalle, Dirk (2006). A History of Modern Libya. Cambridge.
  • Arnold, Guy (1996). The Maverick State. Cassell.
  • René Lemarchand (red.) (1988). The Green and the Black. Indiana University Press.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg