Eldre historie
Navnet Libya var opprinnelig en gresk betegnelse på Afrika, senere på kysten vest for Egypt. Arkeologiske funn viser bosetting og en neolittisk kultur langs kysten fra det 8. årtusen f.Kr. Lenger sør levde nomadiske jegere og samlere. Med forørkningen av området trakk disse seg til dagens Sudan, eller ble absorbert av berberne i nord. Helt frem til våre dager har Libya bestått av stamme- og klansamfunn under varierende fremmed innflytelse og kontroll.
Libyas historie er knyttet til de tre områdene Tripolitania, Kyrenaika og Fezzan. Vel 1000 år f.Kr. kom fønikerne til kysten av Nord-Afrika og etablerte handelsforbindelser med berberne som var bosatt der. Fønikerne grunnla Karthago og senere, på 600-tallet f.Kr., kolonier i Libya. Blant byene som ble grunnlagt, var Labdah (senere Leptis), Uai'at (Tripoli) og Sabratha, som ble kjent som Tripolis («tre byer»). Også minoiske og greske sjøfarere seilte langs Nord-Afrika, og gresk kolonisering startet i det 7. århundre f.Kr. Grekerne grunnla Kyrenaika 631 f.Kr., senere dagens Benghazi. De fem sentrale greske byer ble omtalt under ett som Pentapolis («fem byer»). De greske bystatene i Kyrenaika motstod press fra karthagerne i vest og egypterne i øst, men ble erobret av perserne i 525 f.Kr., og stod under persisk og egyptisk herredømme til området ble tatt tilbake av Aleksander den store 331 f.Kr. Etter hans død kom Kyrenaika under ptolemeerne og ble et av de fremste intellektuelle og kulturelle sentra i den greske verden. Området som senere ble kjent som Fezzan, ble dominert av et nomadisk folk, garamentes, som innvandret før år 1000 f.Kr. og grunnla et kongedømme ved handelsveiene mellom Sudan og Middelhavet. Herfra kontrollerte de mye av handelen i regionen, og romerne inngikk en avtale med dem i det 1. århundre. Under konflikten mellom Karthago og Roma ble Tripolitania i 206 f.Kr. erobret av romernes allierte, numiderne. Kyrenaika ble underlagt Roma i 75 f.Kr., det samme ble Tripolitania 30 år senere.
I fire hundre år var Tripolitania og Kyrenaika fremgangsrike provinser i det romerske riket, med bl.a. eksport av olivenolje og urter, samt slaver. Også et stort antall jøder, som flyktet fra romernes styre i Palestina, slo seg ned her. Jødiske grupper stod i 115 e.Kr. bak et opprør mot det romerske styret i Kyrenaika, med store ødeleggelser som følge. Da keiser Diokletian i 300 skilte administrasjonen av Kreta fra Kyrenaika, ble området delt i øvre og nedre Libya – og navnet Libya for første gang tatt i bruk. Da romerriket ble delt 395, ble Tripolitania lagt under det vestlige riket og Kyrenaika til det østlige (bysantinske) riket. I 431 ble landet erobret av vandalene, men de ble hundre år senere fordrevet, og hele Libya ble del av det bysantinske riket.
Araberne erobret Kyrenaika og Tripolitania i 642/643 og invaderte Fezzan i 663. Området ble underlagt kalifatet i Damaskus og fra 750 Bagdad, og islam spredte seg raskt. Etter et opprør mot Bagdad-kalifatet ble Libya fra år 800 styrt fra Qairawan (Tunisia) og var fra det 10. århundre under fatimidenes kalifat i Kairo. Fra 1100- til 1500-tallet var Tripolitania og Fezzan under herskerne i Tunisia, og Kyrenaika under Kairo. Spanierne erobret Tripoli i 1510, ødela byen og overdrog den til johannitterordenen på Malta i 1524. De ble fordrevet av tyrkerne i 1551, og Libya ble innlemmet i Osmanske rike; Fezzan først i 1580-årene. Selv om det var en del av det osmanske riket, ble landet styrt forholdsvis selvstendig. Under herskeren Ahmad ble et selvstendig monarki etablert i Tripolitania i første halvdel av 1700-tallet, men i 1793 ble området igjen lagt under osmansk styre, og fra 1835 – av frykt for fransk intervensjon – ble de tre områdene som utgjorde Libya, styrt samlet og direkte fra Istanbul. Fra 1879 ble Kyrenaika styrt atskilt fra Tripolitania, og fra 1908 sendte begge territorier representanter til parlamentet i Istanbul. I denne perioden etablerte den muslimske sanusi-ordenen seg i Kyrenaika.
Fra slutten av 1800-tallet ble Libya en del av Italias interessesfære, og da Italia i 1911 erklærte Tyrkia krig, gikk italienske styrker i land ved Tripoli og erobret flere kystbyer. Libyerne gikk med tyrkerne i kampene mot italienerne og deres eritreiske styrker, men ved fredsslutningen i 1912 måtte Tyrkia gi opp Libya til Italia. Libya fikk formelt selvstyre, men Italia hadde full kontroll, til tross for at libysk motstand fortsatte i flere år. Italia utvidet sin okkupasjon og startet en kolonisering av Libya; det ble bygd havner og veier, og ca. 30 000 familier slo seg ned i landet, vesentlig som bofaste jordbrukere. Ved utbruddet av den første verdenskrig kontrollerte Italia fortsatt bare kyststrekningen, og sanusiene allierte seg med sentralmaktene mot Italia; den libyske motstandsbevegelsen ble forsynt med våpen fra Tyskland og Tyrkia. Etter krigen anerkjente de allierte Italias herredømme over Libya, hvor provinsene Kyrenaika og Tripolitania ble behandlet som separate kolonier; Fezzan som et militært territorium. I Kyrenaika ble sanusiene i 1920 langt på vei gitt selvstyre, med Sayyid Muhammed al-Idris, senere kong Idris av Libya, som emir – og med sin egen hær. I motsetning til i Kyrenaika var det ingen tilsvarende nasjonal eller religiøs bevegelse i Tripolitania, og forsøkene fra 1919 på å kreve en egen republikk, førte derfor ikke frem. Nasjonalister i Tripolitania tilbød Idris lederskap også i dette territoriet, hvilket han aksepterte 1922, før han flyktet til Egypt for ikke å bli arrestert av italienerne.
Etter fascistenes maktovertakelse i Italia 1922 brøt det ut en ny krig mellom italienerne og sanusiene 1923. Italia tok først kontrollen over Tripolitania, mens kampen fortsatte i Kyrenaika og Fezzan. Den sterkeste motstanden mot Italia var i Kyrenaika, hvor det ble opprettet konsentrasjonsleirer. I 1932 var motstanden slått ned, og i 1939 ble Libya inkorporert i Italia som én provins. Det bodde da over 100 000 italienske settlere der; de utgjorde vel en tidel av befolkningen. Ved utbruddet av den annen verdenskrig samlet libyske nasjonalister seg om Idris, og lederne i Kyrenaika gav sin støtte til britene; tripolitanerne var mer tilbakeholdne. En egen libysk styrke ble etablert for å kjempe med de britiske styrkene. Nord-Afrika var et viktig krigsteater i den annen verdenskrig, og harde kamper ble utkjempet bl.a. i Kyrenaika, som Italia overgav i februar 1941 – hvoretter tyske styrker under general Rommel ble satt inn. Harde kamper ble utkjempet bl.a. om Tobruk. Under ledelse av den britiske general Montgomery ble tyskernes fremrykking stanset ved El Alamein, Egypt, og tyskerne drevet tilbake. I november 1942 frigjorde britene for andre gang Kyrenaika, og Tripoli ble tatt i januar 1943. Frie franske styrker rykket inn i Fezzan fra Tsjad i januar 1943, og de siste styrker fra aksemaktene ble drevet ut av Libya i februar. Tripolitania og Kyrenaika kom derved under britisk militæradministrasjon, Fezzan under fransk.
Selvstendighet
Etter krigen klarte ikke de allierte å enes om hva som skulle gjøres med Libya, og spørsmålet ble etter hvert lagt til FN, som foreslo å gjøre landet til sitt mandatområde. Sovjetunionen ville derimot dele oppsynet med de tre territoriene og selv ha kontrollen med Tripolitania, mens Storbritannia skulle ta Kyrenaika og Frankrike Fezzan. Frankrike foreslo å tilbakeføre alle tre til Italia. For å finne en løsning gikk Storbritannia inn for å gi Libya umiddelbar selvstendighet. De fire allierte nedsatte en kommisjon som bl.a. forhørte seg om libyernes eget ønske – som var selvstendighet. Kommisjonen fant imidlertid at de ikke var modne for dette. I mellomtiden erklærte Idris i 1949, med britisk støtte, Kyrenaika for et selvstendig emirat. Uten utsikter til løsning overlot stormaktene saken til FN, som 1949 besluttet å slå sammen Tripolitania, Kyrenaika og Fezzan, og å gi hele territoriet selvstendighet. De tre territoriene ble selvstendige som Det forente kongedømmet Libya, 24. desember 1951, og Idris ble innsatt som monark. Ved selvstendigheten ble landet en føderal statsdannelse med de tre enhetene Tripolitania, Kyrenaika og Fezzan. Denne ble 1963 erstattet av en forent stat med en sterk sentralregjering, inndelt i ti provinser. Kongen søkte å utvikle en libysk nasjonalfølelse knyttet til monarkiet som institusjon, men var selv fra Kyrenaika og samlet bare begrenset folkelig støtte.
Den i hovedsak vestlig-orienterte politikken til kong Idris, i en tid med voksende pan-arabisk nasjonalisme, var en hovedårsak til militærkuppet 1. september 1969. Da tok en gruppe yngre offiserer makten, avsatte kong Idris og avskaffet monarkiet. En annen årsak var skjev fordeling av de etter hvert stigende oljeinntektene, samt offentlig korrupsjon. Kuppmakerne var inspirert av bl.a. Gamal Abd al- Nasser og de frie offiserer i Egypt. Libya ble proklamert republikk, og et «revolusjonært kommandoråd» tok over styringen av landet, med Muammar al- Gaddafi som leder, kronprins Hasan ar-Rida frasa seg retten til tronen. Etter kuppet slo Libya inn på en radikal pan-arabisk politisk kurs, som helt til århundreskiftet ble rettesnoren for landets utenrikspolitiske orientering. Libya har, sett i forhold til landets størrelse, spilt en meget aktiv rolle i regional politikk, og dets politikk er også – fremfor alt pga. sin støtte til radikale organisasjoner i flere land – blitt påaktet av stormaktene. Libysk politikk siden kuppet er i stor utstrekning formet av al-Gaddafi selv, som beholdt posisjonen som landets ubestridte leder. Innenrikspolitisk har al-Gaddafi fremmet en annerledes måte å lede et land på, mye med utgangspunkt i hans egen politiske tenkning, slik den kom frem i hans «grønne bok», første gang utgitt 1976. Filosofien har som utgangspunkt å forkaste importerte ideologier og heller bygge på islam og den arabiske nasjon, på et politisk og sosialt fellesskap i det libyske samfunn, dernest et politisk og økonomisk fellesskap i den arabiske verden. Av dette fulgte en rekke forsøk på å integrere Libya med andre arabiske stater. Utenrikspolitisk har pan-arabisme vært den viktigste rettesnor, dels om et forsøk på å forene den arabiske verden til en sterk kulturell og politisk enhet, dels om en front mot Israel og dets allierte til støtte for den palestinske kampen. I tillegg har al-Gaddafi søkt politisk og økonomisk integrasjon i Maghreb-regionen (Nord-Afrika). I 1980-årene engasjerte han seg mer i en kamp mot amerikansk innflytelse i Afrika sør for Sahara, og fra slutten av 1990-tallet identifiserte han seg mest med denne delen av verden og var en pådriver for økt afrikansk integrasjon.
Innenrikspolitikk
Mye av Muammar al-Gaddafis politiske og sosiale eksperiment i Libya har bestått i ambisjonen om å skape en ny styreform – en tredje vei – som alternativ til kapitalisme og kommunisme med folkestyre og direkte demokrati gjennom bred deltakelse i ulike styrende organer på flere nivåer (bl.a. folkekomiteer og en folkekongress). Libya har følgelig ikke hatt partier, valg, nasjonalforsamling, regjering og statssjef i vestlig forstand – og er kritisert for ikke å være noe demokrati, i fravær av bl.a. organisasjons- og ytringsfrihet. Til tross for å bygge på islam, har al-Gaddafi fulgt en sekulær kurs. Det sosialistiske libyske arabiske jamahiriya (folkestyret) ble proklamert 1977. al-Gaddafi selv er titulert som «leder» eller «revolusjonens leder», ikke president eller statssjef, selv om han reelt sett har vært det fra 1969. En del av den libyske revolusjonen avskaffet langt på vei privat eiendomsrett, som ble begrenset til ett bolighus. Handel og annen næringsvirksomhet ble nasjonalisert i slutten av 1970-årene.
I 1970 ble all italiensk og jødisk eiendom beslaglagt og deler av oljeindustrien nasjonalisert. Denne utviklingen førte til en betydelig utvandring, som ikke bare innebar tap av kunnskap og ekspertise, men også la grunnlaget for en libysk opposisjon i eksil. Den interne opposisjonen var ennå på 1970-tallet liten, og kom mest fra intellektuelt hold. I eksil vokste det frem en fragmentert opposisjon, som har bestått både av sekulære og religiøse organisasjoner. Også i Libya var det i 1980-årene fremvekst av radikal islamisme, dels inspirert av og knyttet til tilsvarende bevegelser i nabolandene. Noen av disse gruppene skal på 1980- og 1990-tallet ha stått bak flere væpnede aksjoner mot al-Gaddafis regime. Også eksilgrupper har forsøkt å styrte regimet, og den militære grenen til den største eksilgruppen, National Front for the Salvation of Libya (NFSL), utførte 1984 et angrep på en libysk militærleir. Noe av motstanden mot al-Gaddafi kommer også fra stammer som tradisjonelt støtter sanusiene, vesentlig i Kyrenaika. Det er her også de islamistiske grupperingene har sitt fremste feste.
Motsetningene mellom Libya og USA var på sitt sterkeste på midten av 1980-tallet. USA bombet libyske mål i 1986, og en formodet hensikt var å anspore til folkelig opprør mot al-Gaddafi, men dette mislyktes. Ikke desto mindre vokste motstanden ytterligere i 1990-årene, hvilket medvirket til at det ble gjennomført en gradvis liberalisering, særlig på det økonomiske området. Den innbefattet imidlertid ikke fri politisk virksomhet, og politisk opposisjon forble forbudt. Etter at Libya led militært nederlag i Tsjad i 1980-årene, økte motstanden mot al-Gaddafi også i den militære ledelsen. Det ble rapportert om flere kuppforsøk. Hæren og politiet ble formelt oppløst 1988, og organisert på lavere nivå, i tråd med jamahiriya-tenkningen.
Libyas radikale politikk, både innen- og utenrikspolitisk, samt al-Gaddafis dels åpne dels skjulte støtte til radikale bevegelser og internasjonal terror, har bidratt til at særlig USA har sett på Libya som en trussel, og USA regnet Libya helt til begynnelsen av 2000-tallet blant de viktigste støttespillere til internasjonal terrorisme.
Borgerkrig
Etter folkelige opprør, med sikte på regimeskifte, i nabolandene Tunisia og Egypt vinteren 2011, brøt det også i Libya ut et opprør, fra 16. februar. Opprøret startet øst i Libya, med senter i landets nest største by, Benghazi, og spredte seg til andre deler av landet, inkl. hovedstaden Tripoli samt Bayda og Tobruk. al-Gaddafis regime svarte på opprøret med å sette inn våpenmakt, både fra luften og bakken, inkl. artilleri, mot demonstranter og sivilbefolkning. En omfattende evakuering av utenlandske statsborgere fra Libya ble iverksatt fra slutten av februar; et stort antall mennesker flyktet, særlig til Tunisia. Etter hvert som opprørerne tok kontrollen over områder i øst, ble grensen til Egypt åpnet.
Konflikten utviklet seg raskt til en borgerkrig, hvor opprørerne begynte å organisere en militær motstand for å svare på angrepene fra myndighetene. Offiserer, og andre medlemmer av regimet, hoppet av og sluttet seg til opprørerne, og deltok både i oppbygging av en sivil ledelse og den militære motstanden. Et nasjonalt overgangsråd (National Transitional Council, NTC) ble etablert i Benghazi, 26. februar, ledet av en tidl. justisminister, Mustafa Abdul Jalil. I slutten av oktober ble forretningsmannen Abdurrahim El-Keib valgt til statsminister og leder for en overgangregjering. Fra mars valgte flere land å anerkjenne NTC som den legitime representant for det libyske folk; andre etablerte kontakt med rådet, som etter hvert ble en opposisjonsregjering; blant dem Norge. Samtidig var det uklart hvem som faktisk sto bak den organiserte motstanden, og hva den politisk sto for - ut over å fjerne det sittende regimet. Norge valgte først i august å anse overgangsrådet som Libyas "legitime myndighet", uten formelt å anerkjenne det; Norge har som tradisjon å anerkjenne stater og ikke regimer. Norge deltok også i en gruppe land som koordinerte den politiske arbeidet, herunder forhandlinger med regimet og planlegging av tiltak etter et regimeskifte.
Krigen i Libya avstedkom internasjonal inngripen, til støtte for resolusjoner fattet av FNs Sikkerhetsråd: først omfattende sanksjoner, inkl. våpenembargo, fra 26. februar, deretter resolusjon nr. 1973, 17. mars, som autoriserte etableringen av en flyforbundssone over Libya. Samtidig som FNs medlemsland ble oppfordret til å bidra til resolusjonens gjennomføring, ble de gitt anledning til å bruke "alle nødvendige midler", dvs. også militære. Begrunnelsen for en slik militær intervensjon var å beskytte sivile ("responsibility to protect") mot angrep fra den libyske regjering, bl.a. etter at al-Gaddafi hadde fremsatt trusler om målrettede angrep mot sivilbefolkningen i Benghazi, og intensivert den militære kampanjen mot opprørerne. Resolusjonen ga derimot ikke anledning til invasjon eller okkupasjon av Libya, og ga heller ikke direkte autorisasjon til å fjerne al-Gaddafi og hans regime. Den internasjonale straffedomstol (ICC) tok også opp Libya, og utstedte arrestordre bl.a. mot al-Gaddafi og hans sønn Saif al-Islam. Det libyske regimet uttalte at det ikke anerkjente domstolen.
FN-resolusjonen ble håndhevet gjennom at en gruppe land, etter et møte i Paris, gikk sammen om en militær luftoperasjon, Operation Odyssey Dawn, fra 19. mars. Under operativ ledelse av USA, besto styrken i første omgang av bidrag fra Frankrike, Italia, Kanada, Storbritannia og USA. De første angrepene ble iverksatt i form av franske flyangrep støttet fra marinefartøyer i Middelhavet. Deretter ble raketter avfyrt fra amerikanske fartøyer. Flere land, blant dem Danmark, Norge og Sverige, sluttet seg til. Norge stilte seg bak FNs resolusjoner, og Regjeringen besluttet i ekstraordinært statsråd 22. mars å gi forsvarsministeren fullmakt til å stille et norsk bidrag til den multinasjonale styrken. Et styrkebidrag med seks F-16 kampfly ble deretter, 24. mars, deployert fra Bodø hovedflystasjon til NATO-basen Soudha Bay på Kreta. Det ble også satt inn C-130J Hercules transportfly. De norske jagerflyene inngikk i en flernasjonal styrke, og fløy sine første tokt 24. mars. 23. mars overtok NATO ansvar for håndhevelse av våpenembargoen, dagen etter også flyforbudsoperasjonen. Fra 31. mars ble kommando over styrken overført til NATO, i en ny operasjon: Operation Unified Protector. I juni besluttet NATO, med støtte fra Norge - samt fra Sverige og fire arabiske stater, å forlenge operasjonen med 90 dager; den norske regjering besluttet at luftbidraget skulle stå til 1. august, hvoretter det ble trukket hjem. Fortsatt stilte Norge med ca 10 stabsoffiserer til NATOs operasjonsledelse, samt om lag 20 offiserer til AWACS overvåkingsfly, som deltok i operasjonen. Norske kampfly gjennomførte tilsammen 583 tokt, og slapp 569 bomber. Antall NATO-tokt fra starten av operasjonen til utgangen av august var 20 751 tokt, inkl. 7806 tokt for å identifisere og/eller angripe mål. I tillegg til luftoperasjonen håndhevet NATO embargoen av Libya til sjøs, med patruljering av rundt 15 skip (august 2011). NATO fortsatte operasjonen etter av opprørsstyrkene hadde inntatt Tripoli, og besluttet i slutten av september å forlenge operasjonen med nye tre måneder. Høsten 2011 ble det arbeidet med tanken om å etablere en fredsbevarende styrke i regi av FN, som NATO sa seg villig til å støtte.
NATOs inngripen i krigen er ansett som avgjørende for å hindre at det libyske regimet lykkes i sine motoffensiver, og til at opprørsstyrkene klarte å innta Tripoli 22.-23. august. NATOs flyangrep var vesentlig rettet mot regimets militære infrastruktur og operative kapasiteter, ikke minst luftforsvaret og tyngre våpen som kavaleri og artilleri, samt kommando- og kontroll-installasjoner, herunder al-Gaddafis hovedkvarter. Det lå ikke i FN-mandatet å gå inn med bakkestyrker, men det ble etter hvert kjent at enkeltland, bl.a. Frankrike, Italia, Storbritannia og Qatar, hadde sendt spesialsoldater for å bevæpne, trene og støtte opprørsstyrkene, samt støtte dem med etterretning og bistå i å avverge evt. infiltrasjon fra al-Qaida. Opprørsstyrkene ble også forsynt med utrustning og våpen, hvilket var omstridt, i lys av FNs våpenembargo mot Libya. Dette ble kritisert bl.a. fra arabiske stater og Den afrikanske union. Det var også betydelig kritikk, fra flere hold, mot hele den militære intervensjonen som sådan, eller hvordan den utviklet seg. Bl.a. ble det reist kritikk fra Den arabiske liga, som hadde støttet etableringen av en flyforbudssone, men som anså at den militære kampanjen gikk lenger enn den opprinnelige intensjonen. Afrikanske statsledere mente koalisjonsstyrkene grep inn i indre afrikanske anliggender. Under krigen ble det pekt på som en mulighet at Libya ville bli splittet, eksempelvis med en separat stat i øst. Det er også vist til erfaringene fra tiden etter krigen og regimestiftet i Irak, med frykt for oppløsning - og at også Libya kunne bli et operasjonsområde for internasjonal terrorisme. Til dette bildet hører at den libyske opprørsbevegelsen er dårlig organisert, uten en tydelig - og samlet - politikk. 25. august lempet FNs sikkerhetsråd på sanksjonene mot Libya, bl.a. ved å åpne for at USD 1,5 mrd. av den libyske stats valutaressurser i utlandet, som var blitt frosset, skulle utbetales til NTC. Det er opplyst at det også er libyske verdier tilsvarende ca NOK 2 mrd. i norske banker. FN besluttet i midten av september 2011 å gi Libyas sete til opprørsrådet, som deretter anmodet Sikkerhetsrådet om å oppheve noen av sanksjonene mot landet. Afrikanske Union anerkjente også NTC som Libyas de facto regjering. USA kunngjorde medio oktober en større bistandspakke til de nye libyske makthaverne.
Borgerkrigen pågikk i om lag et halvt år, med omfattende kamper om flere sentrale byer, ikke minst industribyen Brega i øst, samt bl.a. Misrata, Ras Lanuf, Zawiyah - og til slutt særlig Sirte og Bani Walid. Kontrollen over disse og andre byer skiftet flere ganger. Opprørsstyrker inntok den siste av Gaddafi-regimets kontrollerte byer, Sirte, 20. oktober 2011 - hvor al-Gaddafi ble drept. Kampene flere steder i landet medførte betydelige tap på begge sider, og store materielle ødeleggelser. Det libyske opprøret ble offisielt erklært over 23. oktober. Det framkom i etterkant av dette at det var gjennomført ureglementerte henrettelser av libyere lojale til al-Gaddafi. NATOs luftkampanje vedvarte til Sirte ble inntatt. NATO besluttet så å fortsette luftovervåkingen ut måneden. FNs sikkerhetsråd besluttet å ende mandatet med virkning fra 31. oktober, noe NATOs generalsekretær Anders Fogh Rasmussen også formelt kunngjorde under et besøk til Tripoli dagen før operasjonen ble avsluttet. Også etter at krigen var erklært for over, fant det sted episoder med voldsbruk, og det var usikkerhet knyttet til den framtidige maktbalansen og stabiliteten i landet. I midten av november ble Saif al-Islam tatt til fange, og overgangsregjeringen uttalte at han skulle stilles for retten i Libya.
Som tilfellet var med den USA-ledede koalisjonens invasjon av Irak i 2003, ble det stilt spørsmålstegn ved den egentlige intensjonen bak NATOs krigføring i Libya - hvor de respektive lands oljeressurser ble påpekt som motiv. Det norske selskapet Yara er deleier i et fabrikkanlegg i Brega. Også Statoil har eierinteresser i Libya.
Utenrikspolitikk
Under kong Idris førte Libya en britiskvennlig og vestligorientert politikk. Libya og Storbritannia inngikk 1953 en avtale som gav britene anledning til å opprettholde militærbaser i Libya mot økonomisk bistand. En lignende avtale ble inngått med USA året etter; 1955 ble en vennskapsavtale med Frankrike undertegnet og 1957 en handelsavtale med Italia. Samtidig deltok Libya i det fremvoksende arabiske samarbeidet, og gikk 1953 med i Den arabiske liga. Etter at Libyas oljeinntekter økte fra årene etter 1960, minsket behovet for utenlandsk bistand, og landet kunne tillate seg en mer selvstendig utenrikspolitikk. Etter Seksdagerskrigen mellom arabiske stater og Israel i 1967 ble den britiske og amerikanske ambassade i Tripoli angrepet, og den jødiske minoriteten i landet utsatt for forfølgelser. Størstedelen av jødene forlot deretter landet. Libya deltok ikke selv i Seksdagerskrigen, men gav sammen med Kuwait og Saudi-Arabia omfattende økonomisk hjelp til Egypt, Jordan og Syria som kompensasjon for skader krigen påførte dem. Libya opprettholdt likevel forbindelsene med Vesten, samt med den konservative del av den arabiske verden.
Maktovertakelsen 1969 innebar slutten på det britiske og amerikanske militære nærværet i Libya, og begge lands baser ble lagt ned året etter. Kuppet førte til en radikal reorientering og revitalisering av libysk utenrikspolitikk, særlig i forhold til Vesten. Under al-Gaddafi har Libya vært en sentral deltaker i arabisk politikk og en aktiv aktør i Midtøsten-konflikten. Libya har vært en av de mest uttalte motstanderne av Israel og sterkeste tilhengerne av palestinsk frigjøring. Libya har ikke selv deltatt i de arabiske krigene mot Israel, men har gitt omfattende militær og økonomisk støtte til palestinerne. Samtidig tok Libya side i den interne kampen i den palestinske frigjøringsbevegelsen og støttet til tider grupper som motarbeidet Yasir Arafats lederskap i PLO. Libya gjenopprettet forholdet til PLO 1987, etter at den første intifada brøt ut.
Arabisk enhet har for al-Gaddafi vært et politisk-filosofisk mål i seg selv, men også et middel i kampen mot Vesten og støtten til palestinerne. Inspirert av Gamal Abd el-Nassers panarabisme har al-Gaddafi vært den fremste eksponent for internasjonalisme og integrasjon mellom stater; først innen den arabiske verden, senere med afrikanske stater. Flere unionsforsøk ble gjennomført. Allerede 1969 fikk Libya med seg Egypt og Sudan i en revolusjonær front som grunnlag for sammenslåing, men den ble ikke gjennomført. I stedet ble en konføderasjon mellom Libya, Egypt og Syria dannet 1971, Føderasjonen av arabiske republikker. Verken denne eller avtaler med Egypt (1973) og Marokko (1984) førte til reell integrasjon. al-Gaddafi søkte på 1970-tallet sammenslåing også med Tunisia og Malta, på 1980-tallet med Algerie. Samarbeidet i Maghreb ble styrket etter et toppmøte mellom lederne i Algerie, Libya, Marokko, Mauritania og Tunisia i 1988, med etableringen av L'Union du Maghreb Arabe (UMA) året etter.
Forholdet mellom Libya og Egypt forverret seg i slutten av 1970-årene som følge av den egyptiske tilnærmingen til Israel. I juli 1977 kom det til en firedagers grensekrig mellom Libya og Egypt. Libya har også vært i disputt med Algerie, Niger, Tsjad og Tunisia over grensestrekninger. Libya har flere ganger skiftet side i konflikter; ved utbruddet av krigen mellom Irak og Iran 1980 støttet Libya først Iran, deretter fra 1985 Irak. Samme år var Libya involvert i kuppet i Sudan, og gav sin støtte til det nye regimet – etter tidligere å ha støttet opprørsbevegelsen i Sør-Sudan. Forholdet til Egypt bedret seg fra slutten av 1980-årene, og da Libya ble gradvis mer isolert som følge av internasjonale sanksjoner på 1990-tallet, var både Egypt og Tunisia viktige kontaktpunkter med omverdenen. Egypt var en viktig alliert i kampen mot sanksjonene, og al-Gaddafi kom på ny til å se på Egypt som Libyas viktigste støttespiller i den arabiske verden. Libya har også samarbeidet med nabolandene i felles forsøk på å demme opp for fremveksten av den islamistiske bevegelsen i Nord-Afrika. Libyske soldater deltok i frivillige muslimske styrker på bosnisk side i borgerkrigen i Bosnia-Hercegovina i 1990-årene.
Fra slutten av 1990-årene skiftet al-Gaddafi fokus fra arabisk til afrikansk enhet og identifiserte seg mer med Afrika. En årsak var at han følte de arabiske lederne ikke i tilstrekkelig grad hadde støttet Libya under sanksjonstiden. Libya har deltatt militært i Afrika siden begynnelsen av 1970-årene, fremfor alt i Tsjad. 1973 okkuperte Libya den mineralrike Aozou-stripen i Nord-Tsjad, og fra 1978 deltok Libya aktivt i borgerkrigen der, til engasjementet førte til nederlag og retrett vinteren 1987. Libya gav opp sitt krav på territoriet etter at Den internasjonale domstolen i Haag avsa kjennelse i favør av Tsjad. Denne intervensjonen var Libyas mest omfattende, men libyske soldater ble også sendt til Uganda i 1979 for å støtte president Idi Amin – 1999 til støtte for president Yoweri Museveni. 2001 ble soldater sendt til Den sentralafrikanske republikk, til støtte for president Ange-Félix Patassé. al-Gaddafi har engasjert seg som megler i flere afrikanske konflikter, fremfor alt i Kongo (tidl. Zaïre) og Sudan, dernest i forholdet mellom Eritrea og Sudan, Eritrea og Etiopia, samt Kongo og Uganda. 1998 var Libya vert for det årlige toppmøtet i Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU), og al-Gaddafi var sentral i arbeidet med å etablere Den afrikanske union (AU) som etterfølger til OAU. Det første toppmøte i den nye samarbeidsorganisasjonen Communauté des etats sahélo-sahariens (COMESSA, senere CENSAD) ble avholdt i Libya 1999 og knyttet Libya til en rekke land i Afrika sør for Sahara.
Libyas forhold til Vesten var anspent etter 1969. al-Gaddafi avviklet det militære samarbeidet med Storbritannia og USA og bygde i stedet opp et moderne forsvar vesentlig gjennom våpenkjøp fra Sovjetunionen. Dernest gav Libya støtte til radikale grupper og terroristgrupper, samt søkte å skaffe seg kjernefysisk teknologi for å bygge atomvåpen. Fra 1980-tallet anså USA at Libya var en av de stater som mest aktivt støttet internasjonal terrorisme, og i 1981 ble to libyske jagerfly skutt ned av amerikanske fly over Sirtebukta. USA foretok rakettangrep mot mål i Tripoli og Benghazi i 1986, og i 1989 skjøt USA ned to libyske jagerfly over Middelhavet. President Reagan beordret 1986 stans i USAs økonomiske samkvem med Libya, og FN og EU fulgte USA i å innføre sanksjoner etter påstått libysk delaktighet i terroraksjoner, ikke minst Lockerbie-saken i 1988. Da Libya 1992 nektet å utlevere to mistenkte for Lockerbie-bomben, innførte FN luft- og våpenembargo av landet, som først ble opphevet etter at de to i 1999 ble utlevert og stilt for retten i Nederland. Med det ble det internasjonale samkvemmet med Libya normalisert. I 2004 betalte Libya erstatning etter flere bombeaksjoner: Lockerbie-aksjonen, mot et fransk fly over Sahara og mot et diskotek i Berlin. 2003 aksepterte Libya formelt ansvar for Lockerbie-affæren.
Al-Gaddafis fordømmelse av terroraksjonene mot New York og Washington 2001 bidrog til å rydde veien for normalisering med USA; Libya delte også etterretning med USA om al-Qaida. Et annet hinder for normalisering ble fjernet 2003, da Libya etter forhandlinger gikk med på å avvikle sitt program for å utvikle masseødeleggelsesvåpen, slapp til internasjonale inspektører og destruerte kjemiske våpen. USA hevet de fleste av sine sanksjoner 2003 og reetablerte også formelt diplomatiske forbindelser med Libya. EU inviterte 1995 Libya med i samarbeidsprogrammet for Middelhavsområdet.
I forbindelse med opprøret i Libya 2011, vendte de fleste land det libyske regimet ryggen, for så gradvis å støtte oppørerne som etter hvert overtok makten. Frankrike ledet an i den vestlige støtten til overgangsrådet; den franske president og britiske statsminister besøkte Tripoli etter at dette hadde tatt sete i hovedstaden, i september 2011. USAs utenriksminister Hillary Clinton besøkte Tripoli i oktober, hvor hun hyllet opprørsstyrkene og lovet fortsatt støtte til demokratiseringsprosessen i landet.