Lars Gyllensten

Lars Gyllensten var en svensk forfatter, lege og spesialist i histologi. Han ble medlem av Svenska Akademien i 1966, men i forbindelse med mordtrusselen mot Salman Rushdie ga Gyllensten uttrykk for at selskapet reagerte for svakt, og betraktet seg fra 1989 ikke lenger som medlem. Han var medlem av Nobelkomiteen i årene 1968–87 og leder for Nobelstiftelsen fra 1979.

Sammen med studiekameraten Torgny Greitz utga han i 1946 under pseudonymet Jan Wictor diktsamlingen Camera obscura, en parodi på fyrtiotalismen. Sin egentlige debut hadde han med en samling noveller, dikt og aforismer, Moderna myter (1949), som ble fulgt av Det blå skeppet (1950) og Barnabok (1952), en løst sammenhengende trilogi. Hans utpreget intellektuelle forfatterskap tar sitt utgangspunkt i forestillingen om hvert individ som en fange av sine egne opplevelser og fornemmelser. En objektiv kunnskap om virkeligheten er umulig å oppnå. I sin utforskning av våre eksistensielle vilkår pendler Gyllensten mellom radikal skepsis og religiøs søken. Tanker og stemninger som ofte står steilt mot hverandre, viser tilbake på de fiktive fortellerne som fremfører stoffet, ikke på Gyllensten selv.

Gyllenstens bøker er øvelser i forskjellige roller. Artiklene i Nihilistiskt credo (1964), Ur min offentliga sektor (1971), Mänskan djuren all naturen (1971), Lapptäcken – Livstecken (1976) og Klipp i 70-talet (1979) er nødvendige innfallsporter for å forstå ham. Barnabok har nær sammenheng med romanene Senilia (1956) og Juvenilia (1965). Mens Senatorn (1958) og Sokrates död (1960) følger en forholdsvis tradisjonell fortellerholdning, skjer med Kains memoarer (1963), Diarium spirituale (1968), Palatset i parken (1970) og Grottan i öknen (1973) en tilbakevending til en mer komplisert teknikk med collage, essaylignende sidesprang og mytologisk stoff. Oppgjøret med den litterære realismen og bruken av myter for å strukturere fellesmenneskelige erfaringer har bakgrunn i fyrtiotalismens svenske litteratur.

Til hans senere romaner hører Baklängesminnen (1978), Huvudskallebok (1981) og Rätt och slätt (1983), en trilogi basert på religiøs symbolikk. Skuggans återkomst (1985) tar opp igjen Don Juan-temaet fra I skuggan av Don Juan fra 1975, mens Sju vise mästare om kärlek (1986) er mer novellistisk anlagt. I senere år ga Gyllensten blant annet ut romanene Anteckningar från en vindskupa (1993), Ljuset ur skuggornas värld (1995) og Kistbrev (1998). I 1964 mottok han Doblougprisen.