I slutten av juli 1905 ble det kjent at folket skulle stemme over oppløsning av unionen med Sverige. Leder av Landskvinnestemmerettsforeningen, Fredrikke Marie Qvam, sendte straks et telegram til Stortinget og ba om at kvinnene måtte få delta. Svaret var nei. En årsak var at kvinner ikke hadde statsborgerlig stemmerett, og ikke sto i valgmanntallet. Avstemningen hastet. Det ville forsinke den om kvinnene skulle med.
Menn hadde fått allmenn stemmerett i 1898. Dermed kunne alle menn delta i folkeavstemningen, men ingen kvinner. Mange ble provosert av en slik «mandfolkavstemning». Fra flere hold, og både fra kvinner og menn, kom forslag om en underskriftsaksjon for kvinner, slik at de også kunne vise sin støtte til norsk selvstendighet. Ledende stemmerettsforkjempere som Gina Krog og Fredrikke Qvam var skeptiske, i hovedsak fordi de mente det var for liten tid til avstemningen.
Flere steder i landet, i Østerdalen, på Røros, i Drammen og Trondheim begynte imidlertid kvinner å samle inn underskrifter. Den 2. august satte så Landskvinnestemmerettsforeningens nestleder Elise Welhaven Gunnerson i gang underskriftskampanjen på vegne av sin forening. Fredrikke Qvam sluttet seg til noe senere. Landskvinnestemmerettsforeningen hadde på denne tiden et stort nettverk med 2000 medlemmer og 40 lokale foreninger over hele landet.
Randi Blehr, leder av Norsk Kvinnesaksforening, tok samtidig initiativ til en uttalelse fra alle slags kvinneforeninger. Organiseringen ble overlatt til Norske Kvinners Nasjonalråd, hvor Gina Krog var leder.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.