Kuwaits utenrikspolitikk

Kuwait har tradisjonelt ført en konservativ og vestlig orientert utenrikspolitikk, selv om landet allerede i selvstendighetsåret 1961 ble medlem av Arabiske liga, og har stilt seg bak arabiske land som har gått til krig mot Israel – og har støttet den palestinske frigjøringskampen. Kuwait deltok med mindre militære styrkebidrag under seksdagerskrigen i 1967 og Yom Kippur- (Oktober-) krigen i 1973, og har dertil gitt økonomiske støtte til landene som konfronterte Israel. I 1967 deltok kuwaitiske styrker til støtte for egyptiske i Sinai – og ble bombet av israelske fly. I 1973 sendte Kuwait styrker til Egypt. Kuwait var også delaktig i den arabiske prisøkningen av olje – og leveranseboikotten av USA og Nederland – i 1973; iverksatt som pressmiddel for å få Israel til å oppgi okkupert arabisk territorium.

Forholdet til den palestinske frigjøringsbevegelsen var lenge nært, blant annet fordi Kuwait var et av de landene som tok imot flest palestinere etter 1948, og hvor det utviklet seg et utstrakt palestinsk intellektuelt miljø. Blant andre holdt den senere PLO-lederen Yasir Arafat til her, og al-Fatah ble grunnlagt i Kuwait. Forholdet til PLO ble vesentlig forverret da Arafat og PLO valgte Iraks side i krigen i 1990–1991. Dette førte til at flesteparten av de over 400 000 palestinerne i Kuwait ikke lenger fikk oppholdstillatelse, og Kuwait stanset for en tid sine økonomiske bidrag til PLO. En politisk forsoning kom først etter Arafats død i 2004, etter at palestinernes president Mahmoud Abbas ba om unnskyldning. I 2013 besøkte han Kuwait og åpnet en palestinsk ambassade. Kuwait støttet opp om Oslo-avtalene, og var ved donorkonferansen i 1994 ett av bare tre arabiske land som bidro til De palestinske selvstyremyndighetene.

Etableringen av et fellesmarked mellom Irak, Jordan, Kuwait og Syria, i regi av Den arabiske liga, i 1964, ga ikke resultater. I 1981 gikk Kuwait sammen med andre Golf-stater i Golfrådet (Gulf Cooperation Council, GCC)med blant annet samordning av forsvarspolitikken og med målsetting om regional økonomisk integrasjon. Det militære samarbeidet er blitt forsterket etter invasjonen av Kuwait. I 2000 inngikk Bahrain, De forente arabiske emirater, Kuwait, Oman, Qatar og Saudi-Arabia en forsvarspakt.

Krigen i 1990 forsterket forholdet mellom Kuwait og Saudi-Arabia, som historisk har vært noe preget av en konflikt fra 1920-tallet, da Kuwait avsto store områder til nabolandet. En felles sone mellom de to landene besto til 1970. Senere har de att en uoverensstemmelse over kontrollen med to mindre øyer. En demarkasjon av grensen mellom Kuwait og Saudi-Arabia – den såkalte nøytrale sonen – ble gjennomført i 1995, og avtalen ble undertegnet i 2000. Krigen bidro i vesentlig grad til Kuwaits utenrikspolitikk på 1990-tallet og deretter, med styrkede forbindelser med land som hadde fordømt den irakiske okkupasjonen og bidratt til frigjøringen, og det motsatte for de få som hadde tatt Iraks side, derunder nabolandet i nord, Jordan, samt Jemen.

Under krigen mellom Irak og Iran kom det til mindre konfrontasjoner mellom Iran og Kuwait, hvor førstnevnte angrep kuwaitiske oljeinstallasjoner og tankskip. I 1988 angrep Iran den kuwaitiske øya Buiyan, og to kuwaitiske soldater ble drept. Forholdet mellom de to landene ble normalisert i 1989.

Fra 1993 har Kuwait gjenopprettet normale forbindelser med de arabiske statene som hadde tatt stilling for Irak under krigen, med unntak av Jordan. Forholdet til Jordan ble først normalisert i 1999. I 1995 etterga Kuwait gjeld til Egypt, Syria og andre stater som hadde støttet Kuwait under krigen.

Selv om grensen mellom Kuwait og Irak ble fastlagt under britisk overoppsyn i 1913, har Irak helt fra 1938 har Irak fremmet krav på kuwaitisk territorium, begrunnet med at området historisk skal ha blitt styrt fra Basra under osmansk styre. Kraven ble gjentatt da Kuwait ble selvstendig i 1961, og Storbritannia sendte – på Kuwaits anmodning – en militær styrke til beskyttelse mot Irak. Senere samme år ble denne erstattet av en styrke fra Den arabiske liga, med bidrag fra Egypt, Jordan, Saudi-Arabia, Sudan og Tunisia. Etter selvstendigheten la Sovjetunionen først ned veto mot kuwaitisk medlemskap i FN, etter ønske fra Irak, før Kuwait ble tatt opp som medlem i 1963 – samme år som Irak oppga sitt krav på landet.

Etter krigen mot Iran (1980–1988) var Irak hardt økonomisk rammet, og la press særlig på Kuwait for å ettergi gjeld – og bidra til gjenoppbyggingen. Kuwait hadde da støttet Irak både politisk og økonomisk under krigen, idet kuwaiterne anså sunniregimet i Irak som mindre truende enn sjiaregimet i Iran, som kom til makten i 1979. Iraks president Saddam Hussein fulgte opp sine krav med å invadere Kuwait 2. august 1990, for så å annektere landet – og innlemme det i Irak. Dette førte til Golfkrigen i 1991, da en koalisjon av land, under ledelse av USA og Saudi-Arabia, og med mindre norsk deltakelse, iverksatte en operasjon som frigjorde Kuwait.

FNs fredsavtale etter krigen innebar opprettelse av en buffersone på grensen, hvor en fredsstyrke, United Nations Iraq-Kuwait Observer Mission (UNIKOM), ble satt inn. Grensen mellom Kuwait og Irak ble trukket opp av FN i 1993, og akseptert av Irak i 1994. FN påla Irak å betale Kuwait krigsskadeerstatning, mens Kuwait bidro økonomisk til enkelte av de land som hadde bidratt til landets frigjøring, derunder USA.

Forbindelsene til Irak ble forbedret etter regimeskiftet som følge av Saddam Husseins fall i 2003, og Kuwait sendte sin første ambassadør til Bagdad i 2008.

Det nære forholdet til Vesten ble bevart til tross for deltakelsen i krigene mot Israel og støtten til oljeboikotten – og det ble forsterket under frigjøringskrigen i 1991, der USA spilte en avgjørende rolle og derigjennom styrket sitt forhold til Kuwait. Det var USA som – etter sterk anmodning fra ledelsen i Kuwait og Saudi-Arabia – ba om internasjonal assistanse mot Irak, og USA ledet an i det flernasjonale militære angrepet på Irak, som samtidig frigjorde Kuwait: Operation Desert Storm. Deretter undertegnet Kuwait og USA i 1991 en forsvarsavtale. I 1992 inngikk Kuwait lignende avtaler med Storbritannia og Frankrike, og i 1993 med Russland. En militær samarbeidsavtale med Kina ble inngått i 1994.

Som følge av krigen i 1990–1991 har Kuwait inngått nærmere samarbeid med Vesten, særlig med USA, som har etablert en rekke militærbaser i landet. Amerikanske selskaper fikk dertil store oppdrag knyttet til gjenoppbygging av infrastrukturen og forsvarsstrukturen etter krigen. Kuwait uttrykte sin umiddelbare støtte til kampen mot terror etter angrepene på USA høsten 2001, og stilte militærbaser der ble benyttet til forsyninger av amerikanske tropper i Afghanistan da USA startet krigen der senere samme år. Da Saudi-Arabia offisielt ikke tillot USA å benytte baser til angrepet på Irak i 2003, ble Kuwait det viktigste baseområdet, mens kommandosentralen ble lagt til Qatar. Kuwait var da det eneste arabiske landet som var rede til uttalt å støtte aksjonen.

Ved selvstendigheten la Kuwait vekt på gode forbindelser både mot vest og øst, med en nøytral, ikke-alliert politikk under den kalde krigen. I tillegg til en militær avtale med Storbritannia og USA etter selvstendigheten, inngikk Kuwait også samarbeidsavtaler med Sovjetunionen i 1964, og opprettet diplomatiske forbindelser med Kina og Nord-Korea.

Særlig før krigen ga Kuwait en vesentlig større andel av sitt BNP enn OECD-landene til utviklingshjelp, både til arabiske og andre stater, men omfanget ble redusert etter krigen, da store ressurser var nødvendig for å gjenoppbygge Kuwait. Utviklingsfondet Kuwait Fund for Arab Economic Development ble etablert i selvstendighetsåret 1961.

• Kuwait
• Kuwaits befolkning
• Kuwaits historie
• Kuwaits politiske system