Kuwait – historie

Tidlig historie

Det har vært bosetting i Kuwait i minst 4000 år, vesentlig nomadefolk. På kysten er det avdekket spor fra gresk sivilisasjon. Aleksander den stores ekspedisjon på 300-tallet f.Kr. kom til Tall Said-Uya. I den tidlige islamske periode skiftet sentrum i området til Kazimah-halvøya, som utviklet seg til et viktig handelssentrum. Handel og perlefiske var de viktigste næringsveiene i Kuwait i middelalderen. Dagens hovedstad, Kuwait, ble påbegynt tidlig på 1700-tallet og ble raskt det kommersielle sentrum, i 1760 med en flåte på 800 dhower (seilbåter) og ca. 10 000 innbyggere. Byen vokste enda raskere da British East India Company etablerte seg der etter den persiske okkupasjonen av Basra i 1776; mye av handelen over Basra ble da flyttet til Kuwait.

Dokumenter viser at Kuwait kan ha blitt etablert allerede i 1613, men etableringen av statsdannelsen Kuwait henføres normalt til 1756, da flere ledende klaner valgte en leder, en sheikh, fra Sabah-familien; Sabah-dynastiet sitter fortsatt ved makten i Kuwait. Samtidig kom en annen familie, al Khalifa, til makten i Bahrain. En av årsakene til at en sjeik ble valgt, var å ha en samlet ledelse i forholdet til det osmanske riket, som Kuwait – gjennom Irak – formelt var en del av, men ikke direkte integrert i. Mot slutten av 1880-årene, under sheikh Abdullah, ble forholdet til Det osmanske riket tettere, men utviklingen ble igjen reversert av etterfølgeren sheikh Mubarak al-Kabir (Mubarak «den store»), som i 1892 kom til makten ved å henrette sin halvbror Abdullah. Osmanske trusler om å annektere Kuwait fikk Mubarak til å søke beskyttelse fra Storbritannia, som så verdien av forbindelsen; etter åpningen av Suez-kanalen 1869 var Kuwait av stor strategisk betydning. Samarbeidet med Storbritannia ble formalisert gjennom en avtale i 1899: mot britisk beskyttelse gikk Mubarak med på britisk kontroll med Kuwaits utenrikspolitikk og forsvar. Avtalen forhindret samtidig at Tyskland kunne bruke Kuwait som endepunkt for sin Berlin–Bagdad-jernbane. Under den første verdenskrig ble Kuwait i realiteten et britisk protektorat. Med Uqair-avtalen av 1922 avgav britene rundt halvparten av Kuwaits territorium til Irak og Saudi-Arabia og opprettet den saudisk-kuwaitiske nøytrale sone, som i 1970 ble delt likt mellom de to statene. Britene lot mesteparten av den lokale administrasjon forbli på kuwaitiske hender, og etter krigen ble Kuwaits betydning som handelssted ytterligere styrket. Samtidig kollapset landets økonomiske bærebjelke – perlefiske – dels som følge av Japans produksjon av kulturperler, dels som følge av den økonomiske depresjonen. Inntektstapet ble delvis kompensert gjennom økt handel med Irak, og gradvis fra avgifter for oljekonsesjoner.

De første konsesjonene for leting og utvinning av olje ble utstedt 1934, og olje ble funnet i 1938. Pga. den annen verdenskrig kom ikke kommersiell utvinning for eksport i gang før 1946. Oljeforekomstene endret Kuwait radikalt både som samfunn og stat, og dermed landets rolle i regionen og internasjonalt, med en hurtig modernisering under sheikh Abdullah al-Salem al-Sabah, som besteg tronen i 1950. Med store inntekter i et lite land var han i stand til å iverksette utbygging av infrastruktur og innføring av velferdsgoder – Kuwait ble en velferdsstat, med en av verdens høyeste levestandarder og sparing i et petroleumsfond for fremtidige generasjoner. De etter hvert meget betydelige oljeinntektene ble i hovedsak disponert av en eneveldig kongefamilie, noe som styrket maktposisjonen til emiren og al-Sabah-familien. Moderniseringen omfattet ikke politisk liberalisering, men det vokste frem krav om full selvstendighet; samtidig var det dem som ønsket sammenslåing med Irak – i en tid med tiltagende pan-arabisk patriotisme. I tillegg til kongefamilien og oljeforekomstene har forholdet til Irak vært en tredje helt avgjørende dimensjon ved landets utvikling siden 1950-årene. Også i forholdet til Irak har olje vært et vesentlig anliggende.

Selvstendighet

Under sheikh Ahmad, som tok tittelen emir, ble avtalen med Storbritannia sagt opp og Kuwait formelt selvstendig 19. juni 1961. Irak anerkjente ikke selvstendigheten, men gjentok et tidligere krav på Kuwait. I frykt for iraksk angrep påkalte emiren britisk militær hjelp i henhold til militæravtalen mellom de to land. De britiske styrkene ble senere erstattet av en styrke fra Den arabiske liga, som Kuwait hadde sluttet seg til. Etter at Baath-partiet kom til makten i Irak, anerkjente landet Kuwaits suverenitet høsten 1963; Kuwaits motytelse var en betydelig finansiell støtte til Irak. Militæravtalen mellom Kuwait og Storbritannia utløp 1971, og britene trakk samme år sine siste tropper ut av Golfen.

Det konfliktfylte forholdet til Irak fortsatte imidlertid til tross for anerkjennelsen. Irak anså ikke den iraksk-kuwaitiske grense som endelig og betraktet Kuwait som en tapt provins. I 1973 okkuperte Irak en kort tid det kuwaitiske området Samtah, hvilket avstedkom et mindre militært sammenstøt. Irak gjorde også krav på de kuwaitiske øyene Bubiyan og Warbah. Forholdet til Irak medførte at Kuwait brukte betydelige midler på å bygge ut et nasjonalt forsvar, bl.a. gjennom et fortsatt nært forhold til Storbritannia og etter hvert til USA.

Samtidig som Kuwait fryktet Iraks intensjoner, støttet sjeikdømmet nabolandet i krigen mot Iran – den første Golfkrigen (1980–88). For Kuwait var dette det minste av to onder; Kuwait anså det sjiittiske prestestyret som kom til makten i Iran 1979, som en større trussel enn det sunnidominerte sekulære Baath-regimet i Irak; Kuwait har et betydelig sjiittisk mindretall, med kontakter til Iran. Både Kuwait og Saudi-Arabia gav omfattende støtte til Irak. Kuwait forsøkte også å mekle i krigen, men ble møtt med mistro fra Iran. Under krigen ble kuwaitiske skip og oljeinstallasjoner angrepet av Iran, som forsøkte å presse Kuwait til å oppgi støtten til Irak.

Golfkrigen

På tross av støtten til Irak i krigen mot Iran ble forholdet mellom Irak og Kuwait igjen forverret etter 1988, og irakerne opprettholdt kravet på de to kuwaitiske øyene. Under krigen opparbeidet Irak en omfattende gjeld, også til Kuwait, og landet trengte kapital både til nedbetaling og gjenoppbygging. Gjelden til Kuwait var på rundt 30 mrd. US dollar, som Irak krevde ettergitt. Samtidig anklaget Irak Kuwait for å ha tilegnet seg olje fra kilder på iraksk territorium. Landet stilte også krav om at Kuwait skulle kompensere for Iraks tapte oljeinntekter under krigen, tilskrevet lavere priser som følge av kuwaitisk overproduksjon. Samtidig med dette tiltagende politiske presset bygde Irak opp et betydelig styrkenærvær langs grensen til Kuwait. Representanter fra de to land møttes i Saudi-Arabia sommeren 1990 i et forsøk på å finne en løsning på konflikten, men bl.a. fordi Kuwait ikke var villig til å gi territorielle innrømmelser, førte ikke forhandlingene frem.

2. august 1990 gikk ca. 100 000 irakske soldater inn i Kuwait og okkuperte landet. Seks dager senere ble Kuwait annektert av Irak og proklamert som landets 19. provins; en del av det nordlige Kuwait ble innlemmet i Basra-provinsen. Invasjonen møtte bare begrenset motstand fra det underlegne kuwaitiske forsvaret. Senere kritikk rammet både forsvaret og landets politiske ledelse, derunder emiren, som flyktet fra landet fremfor å lede motstanden. En betydelig del av befolkningen flyktet også – de fleste til Saudi-Arabia. FNs sikkerhetsråd fordømte invasjonen av Kuwait og forlangte øyeblikkelig tilbaketrekning. Da kravet ikke ble tatt til følge av Irak, ble FNs medlemsland pålagt å delta i en total boikott av Irak, og ikke anerkjenne noe kuwaitisk regime innsatt av Irak. 29. november 1990 gav Sikkerhetsrådet Irak en frist til 15. januar 1991 med å trekke seg ut av Kuwait; om ikke så var skjedd innen fristens utløp, ble FNs medlemsland gitt i fullmakt å ta i bruk «alle nødvendige midler» for å gjenopprette fred og sikkerhet i området.

Med støtte i denne FN-resolusjonen begynte en gruppe stater, med USA, Storbritannia og Saudi-Arabia i spissen, å forberede en militær aksjon for å frigjøre Kuwait. Forsøk på å finne en fredelig løsning på konflikten førte ikke frem; Irak bøyde ikke av for presset, og 17. januar 1991 startet de USA-ledede styrkene sin kampanje for å frigjøre Kuwait: «operasjon ørkenstorm». Til sammen 30 land, deriblant Norge, sendte bidrag til multinasjonale styrker; avdelingene ble samordnet under alliert militær kommando i Saudi-Arabia. Etter å ha satt inn en serie bombeangrep mot mål i Irak i krigens første fase, ble en massiv bakkefremrykking fra Saudi-Arabia, inn i både Kuwait og Irak, iverksatt fra 24. februar. Etter halvannen dags offensiv gav den irakske president Saddam Hussein sine styrker ordre om å trekke seg ut av Kuwait og erklærte at landet ikke lenger var en del av Irak. 28. februar beordret den amerikanske regjering opphør i stridshandlingene. Sikkerhetsrådet formulerte i mars betingelsene for en våpenhvile og etablerte i april en demilitarisert sone mellom de to land, overvåket av en militær observatørstyrke: United Nations Iraq-Kuwait Observer Mission (UNIKOM), også med norsk deltakelse. Se for øvrig Golfkrigen (2).

Etter krigen ble flere kollaboratører stilt for retten. I 2000 ble oberst Alaa Hussein Ali al-Jbour, som Irak innsatte som Kuwaits statsminister under okkupasjonen, dømt til døden. Han ble først dømt in absentia 1993, men valgte 2000 å vende tilbake for å forsvare seg; fra 1998 hadde han levd i eksil i Norge. I tillegg til en stor del av kuwaiterne flyktet også flesteparten av de mange gjestearbeiderne i landet. Som ledd i en plan om å redusere avhengigheten av utenlandsk arbeidskraft, ble mange av disse ikke gitt tillatelse til å vende tilbake. Særlig gjaldt dette de om lag 400 000 palestinerne – den palestinske ledelsen støttet Saddam Hussein i krigen. Forholdet til USA ble styrket som en følge av krigen, og de USA-ledede allierte styrkene fikk anledning til å bruke Kuwait som oppmarsjområde i krigen mot Irak 2003. Etter krigen brukte USA og Storbritannia baser i Kuwait til sine flytokt over Irak, hvilket medførte irakske trusler om represalier mot landet. 1992 fastsatte FN grensen mellom Kuwait og Irak, marginalt justert i Kuwaits favør, og påtok seg å garantere den. UNIKOM ble utvidet til en militær styrke som stod i området til oppunder det allierte angrepet på Irak 2003; Norge deltok også i denne FN-operasjonen. Trusselen fra Irak vedvarte, og som et pressmiddel for å få lettet sanksjonene mot det irakske regimet, ble det sendt store troppestyrker mot grensen til Kuwait i 1994; USA, Storbritannia og Frankrike styrket derfor sitt militære nærvær i regionen. Senere samme år anerkjente Irak offisielt Kuwaits suverenitet, territorielle integritet og politiske uavhengighet, samt den FN-definerte grensen.

Til de krevende oppgavene umiddelbart etter krigen hørte slukking av iraksk-påsatte branner i oljebrønner og utbedring av skader påført oljesektoren. I mangel av inntekter fra oljeeksport under og den første tiden etter krigen, trakk Kuwait på sitt oljefond og investeringer i utlandet.

En egen FN-kommisjon ble opprettet etter krigen for å håndtere krigserstatningskrav mot Irak. Irak måtte betale Kuwait krigsskadeerstatning, men Kuwait selv betalte USA for hjelpen til å frigjøre landet. Videre ble amerikanske selskap tildelt verdifulle kontrakter under gjenoppbyggingen av Kuwait, og USA fikk et militært fotfeste i landet. Den amerikanske intervensjon etter Iraks invasjon av Kuwait er blitt utlagt like mye som et forsvar for kontroll over vitale oljeforekomster og innflytelse i en strategisk viktig region, som forsvar for et lite lands selvstendighet; en fortolkning som ble tatt frem igjen etter den USA-ledede invasjonen av det oljerike og strategisk sentrale Irak 2003. Kuwait deltok ikke selv med tropper i denne krigen, og stilte seg sammen med andre arabiske land i prinsippet mot invasjonen.

Demokratisering

Etter frigjøringen ble det satt frem krav om politisk liberalisering og demokrati, bl.a. som følge av tiltagende misnøye mot det eneveldige styret til al-Sabah-familien og dens rolle under krigen. En viss motsetning avtegnet seg mellom dem som hadde blitt tilbake i Kuwait og dannet en motstandsbevegelse, og dem som hadde flyktet. Kravene om politisk endring førte delvis frem, med valg til ny nasjonalforsmling (Majlis al-Umma) 1992 og regelmessig deretter. Det første valget i landet ble avholdt 1963, men emiren oppløste nasjonalforsamlingen 1976, og deretter 1986. Fra valget 1992 har politiske retninger vært identifiserbare, deriblant en liberal retning i opposisjon mot kongefamiliens makt. Den politiske liberaliseringen har fortsatt, men ennå ved valgene i 2003 var ikke politiske partier tillatt eller allmenn stemmerett innført. Til tross for at liberale kandidater tapte terreng ved valget, vedtok den nye nasjonalforsamlingen 2005 å gi kvinner stemmerett. Samme år fikk Kuwait sitt første kvinnelige regjeringsmedlem. Et ledd i liberaliseringen var også skillet mellom de to funksjonene kronprins og statsminister, gjennomført 2003. Emiren har fortsatt utstrakt makt, og al-Sabah-familien besetter mange sentrale stillinger, inklusive i regjeringen.

Sheikh Abdullah døde 1965, og ble etterfulgt av Sheikh Sabah, som styrte til sin død 1977, hvorpå Sheikh Jabir ibn-Ahmad al-Sabah besteg tronen. I januar 2006 fikk Kuwait nytt statsoverhode, da emiren døde etter å ha styrt landet i nærmere 30 år. Kronprins Sheikh Saad al-Abdullah ble innsatt, for etter bare ni dager å bli fjernet av parlamentet, som anså ham usikket til å lede landet, begrunnet med dårlig helse. Statsminister Sheikh Sabah al-Ahmad al-Jabir al- Sabah ble deretter innsatt som ny emir, og hans bror, innenriksminister Sheikh Nawaf al-Ahmed, utpekt som kronprins. Kuwait har ikke et arvemonarki, og nytt statsoverhode utpekes blant ledende medlemmer av to deler av den styrende al-Sabah-familien; al-Salem og al-Jaber. I senere år har al-Jaber-grenen fått gradvis mer makt enn den andre, hvilket ble understreket ved at en al-Jaber i realiteten ble etterfulgt av en annen ved tronskiftet 2006.

Parlamentsvalg ble avholdt 2006, fremskutt fra 2007 etter at den nye emiren oppløste nasjonalforsamlingen etter uoverensstemmelser omkring valgreform. Emiren har utstrakt makt, bl.a. til å sette sammen regjeringen og til å oppløse nasjonalforsamlingen, og nyvalg ble avholdt igjen i 2008 og 2009. Kuwait regnes som en av de mest demokratiske stater i Gulfen, men til tross for reformer og liberalisering er politiske partier ikke tillatt, og alle kandidater ved parlamentsvalget stiller formelt som uavhengige; de fleste slutter seg i parlamentet til en av flere grupperinger - stemmeblokker - med skillelinjer bl.a. mellom en mer liberal og en mer konservativ retning, hvor det innenfor den siste også er skillelinjer ift. islam, hvor det bl.a. ved valget i 2006 var en viss dreining i retning større oppslutning om fundamentalistiske, islamistiske kandidater, en tendens som vedvarte i 2008, men snudde i 2009. En motsetning mellom liberale og konservative retninger er også hvilken politisk makt emiren skal ha i et formelt demokratisk styresett.

En vesentlig dimensjon i kuwaitisk politikk, og som har ligget bak de siste valgene, er konstitusjonell strid mellom emiren og hans familie - og regjeringen som kontrolleres av denne - og det folkevalgte parlamentet, som ved flere anledninger har reist spørsmål ved regjeringsmedlemmers evne til å styre landet. En utløsende årsak bak utskrivingen av nyvalg i 2008 var strid om den økonomiske politikken etter økende inflasjon, i mars 2009 oppløste emiren nasjonalforsamlingen etter at den hadde stilt spørsmål bl.a. knyttet til ulike disposisjoner, inkl. økonomiske, foretatt av statsministeren, Sheikh Nasser Mohammad al-Ahmad al-Sabah, en nevø av emiren.

Etter at en kontroversiell ny valglov ble vedtatt 2005, hvoretter kvinner for første gang både kunne stille til valg og avgi stemme, har kvinner deltatt i valg; først ved valget i mai 2009 ble de første fire kvinner innvalgt i parlamentet. Islamistiske kandidater har kjempet mot denne utviklingen, og samtidig søkt innføring av sharia-lovgiving, men tapte oppslutning i 2009.

Ved inngangen til 2000-tallet var ca. 65 % av Kuwaits 2,2 mill. innbyggere utlendinger. Et særlig politisk og konstitusjonelt problem i Kuwait er de om lag 100 000 statsløse innbyggere – bidoon – som verken har utenlandsk statsborgerskap eller oppfyller de svært strenge krav til kuwaitisk nasjonalitet.

Til tross for enkelte terroraksjoner i 1980-årene var ikke Kuwait på 2000-tallet hjemsøkt av terrorisme, slik nabolandet Saudi-Arabia ble. Også Kuwait har mange sjiaer (ca. ¹/₃ av befolkningen), og det var på 2000-tallet frykt både for økende innflytelse fra det sjia-styrte Iran og for smitteeffekt fra sjiaene i Irak etter valget der 2005. I 2005 kom det til skuddveksling mellom kuwaitiske sikkerhetsstyrker og islamistiske grupper, beskyldt for å tilhøre nettverket al-Qaida. Flere offiserer ble arrestert, beskyldt for å ha planlagt angrep mot amerikanske styrker i Kuwait.

Utenrikspolitikk

Kuwait har tradisjonelt ført en konservativ og vestlig orientert utenrikspolitikk, selv om landet har støttet den arabiske siden i krigene mot Israel og gitt politisk og økonomisk støtte til den palestinske frigjøringskampen. I 1950- og 1960-årene ble det konservative Kuwait kritisert fra radikalt arabisk hold som fremmet en pan-arabisk politikk, men kritikken opphørte langt på vei etter Kuwaits økonomiske støtte til landene som utkjempet Seksdagerskrigen mot Israel i 1967, og for støtten til den fremvoksende palestinske frigjøringsbevegelsen. Denne hadde utspring bl.a. i det store palestinske miljøet i Kuwait, hvor bl.a. den senere PLO-leder Yasir Arafat holdt til. Forholdet til PLO ble vesentlig forverret da Arafat og PLO støttet Irak i krigen 1991; en forsoning kom etter Arafats død 2004. Under Yom Kippur-krigen 1973, da Egypt og Syria angrep Israel, stasjonerte Kuwait tropper langs Suez-kanalen og var involvert i kamper. Kuwait bidrog på ny med finansiering og etter krigen til den arabiske prisøkningen av olje – og leveranseboikotten av USA og Nederland – som pressmiddel for å få Israel til å oppgi okkupert arabisk territorium.

Det nære forholdet til Vesten ble bevart til tross for oljeboikotten og forsterket under frigjøringskrigen 1991, der USA spilte en avgjørende rolle og derigjennom styrket sitt forhold til Kuwait. Kuwait og USA undertegnet i 1991 en forsvarsavtale; i 1992 inngikk Kuwait lignende forsvarsavtaler med Storbritannia og Frankrike, og i 1993 med Russland. En militær samarbeidsavtale med Kina ble inngått i 1994. Fra 1993 gjenopprettet Kuwait normale forbindelser med de arabiske stater som hadde tatt stilling for Irak under krigen, med unntak av Jordan; forholdet til Jordan ble først normalisert 1998–99. I 1995 ettergav Kuwait gjeld til Egypt, Syria og andre stater som hadde støttet Kuwait under krigen. Særlig før krigen gav Kuwait en vesentlig større andel av sitt BNP enn OECD-landene til utviklingshjelp.

I 1981 gikk Kuwait sammen med andre Golf-stater i Golfrådet (Gulf Co-operation Council (GCC)),med bl.a. samordning av forsvarspolitikken og med målsetting om regional økonomisk integrasjon. Iran, Kuwait og Saudi-Arabia gjør alle krav på et omstridt gassfelt i Golfen: Durra.

Kuwait uttrykte sin umiddelbare støtte til kampen mot terror etter angrepene på USA høsten 2001; kuwaitiske baser ble benyttet til forsyninger av amerikanske tropper i Afghanistan da USA startet krigen der senere samme år. Da Saudi-Arabia offisielt ikke tillot USA å benytte baser til angrepet på Irak 2003, ble Kuwait det viktigste baseområdet, mens kommandosentralen ble lagt til Qatar. Forbindelsene til Irak, etter invasjonen 1990, ble forbedret etter regimeskiftet som følge av Saddam Husseins fall, og Kuwait sendte sin første ambassadør til Baghdad i 2008, og Kuwaits utenriksminister avla 2008 Irak et offisielt besøk.

En demarkering av grensen mellom Kuwait og Saudi-Arabia – den såkalte nøytrale sonen – ble gjennomført i 1995; undertegnet 2000.