eller Kush, av bibelsk hebr. Kusj (akkadisk Kusju, Kusu, egyptisk Kasj), navn på et afrikansk rike i øvre Nubia som på sitt høydepunkt strakte seg over deler av Egypt, Etiopia og Sudan; bibelsk navn på Nildalen sør for Egypt.
Ca. 1500–1000 f.v.t. var Kusj en provins under egyptisk styre (Det gamle Egypt - historie). I tredje overgangsperiode (ca. 1076-723 f.v.t.) ble rollene imidlertid snudd, da kusjitene erobret Egypt og holdt makten gjennom flere generasjoner (det 25. dynasti, ca. 722-655 f.v.t.). Riket var nå en verdensmakt, i første rekke bygd på jordbruk og handel over både Middelhavet og Rødehavet.
Etter å ha blitt trengt tilbake gjennom en assyrisk invasjon, ble annen fase av Kusj-sivilisasjonen konsolidert i perioden ca. 600 f.v.t. til ca. 300 e.v.t. Hovedstaden ble flyttet fra Napata (mellom 3. og 4. katarakt) til Meroë i nærheten av dagens Khartoum, der det var bedre tilgang både på jern og tømmer. Gjennom utstrakt handel, forbedringer i jordbruk og redskapsproduksjon fra jern ble det skapt et overskudd som tillot herskerne å bygge store templer og lærdomsseter, som det nå bare er ruiner tilbake av. Det ble utviklet et eget skriftspråk, med et meget avansert alfabet på 23 bokstaver, istedenfor de egyptiske hieroglyfer. Det har vært hevdet at den afrikanske jernalder spredte seg sørover med utgangspunkt i Kusj.
I de første århundrer etter Kristus ble Kusj utsatt for konkurranse fra nabokongedømmet Aksum (Etiopia), ikke minst når det gjaldt handelsveiene til Rødehavet. Etter å ha eksistert i over 1200 år ble Kusjriket endelig brakt til oppløsning gjennom en invasjon fra Aksum ca. 320 e.v.t. Lenge var Kusj glemt, men nyere historieforskning har brakt frem mye kunnskap om den tidlige og mektige sivilisasjonen. Se f.eks. Nubia-aksjonen.