kunst i Tyrkia

I Lilleasia, som omfattes av det moderne Tyrkia, har en rekke kulturer blomstret. Den tyrkiske gjør seg gjeldende fra 900-tallet evt. Seldsjukkenes sivilisasjon var utbredt i Nord-Iran og Øst-Anatolia (Konya var deres hovedstad) rundt 1000–1300.

I Iran ble det utviklet en arkitektur inspirert av den sasanidiske liwan-arkitekturen, mens man i Anatolia foretrakk lukkede bygninger dekket av én eller flere kupler. Arkitekturen er smykket med fargede fajansefliser eller relieffskulptur, sistnevnte særlig rundt portaler. Dekoren er både abstrakt og figurativ. Det osmanske riket trengte lenger vestover og gjorde Bursa til sin hovedstad. Bevarte monumenter her (gravmæler, Den grønne moské) viser en videreutvikling av den seldsjukkiske kuppelarkitekturen, men dekorasjonene konsentreres mer om det indre rom, og den rike relieffskulpturen forsvinner.

Med erobringen av Konstantinopel ble Sofia-kirken en viktig inspirasjonskilde for osmanske moskéarkitekter. Bønnerommet dekkes av en mektig kuppel båret på pilarer og omgitt av mindre kupler og halvkupler. Den største osmanske arkitekt, Mimar Sinan, som virket på 1500-tallet, skapte en rekke variasjoner over temaet; de mest kjente er Süleymaniye-moskeen i Istanbul og Selimiye-moskeen i Edirne. Produksjonen av tyrkisk keramikk (særlig fajansefliser) nådde høydepunktet på 1500- og 1600-tallet. Senteret lå i Iznik (Nikaia).

Tyrkia er også kjent for sine brokadestoffer (sentrum i Bursa) og knyttede tepper. Miniatyrmaleriet ble først inspirert av mongolene, senere av perserne. Det viser ofte livlige scener fra dagliglivet. Mens den «klassiske» perioden i tyrkisk kunst faller på 1500- og 1600-tallet, oppstod på 1700-tallet «tulipanperioden», som tilsvarer europeisk rokokko. Som denne ynder den grasiøse og elegante dekorasjoner, ofte basert på plantemotiver.

Møtet med den vestlige kunst på 1800-tallet fikk de typisk islamske kunstformer til å stagnere, men til gjengjeld ble det åpnet nye muligheter. Osman Hamdi Bey grunnla en kunstskole etter vestlig mønster i 1883. Nå utdannes tyrkiske kunstnere som de vestlige, og de fleste «ismer» fra Vesten finnes derfor i tyrkisk kunst.