kunst i Syria

De mest kjente forhistoriske sentre i Syria er Ugarit (Ras Shamra) og Mari, der kunst og arkitektur er mesopotamisk påvirket. Restene av slike forhistoriske byer sees i dag i landskapet som en stor, kunstig haug (tell) bestående av en rekke bosetninger over hverandre. I Ugarit går de eldste tilbake til sjette årtusen før vår tidsregning, i Mari til fjerde årtusen.

I begge byene fant man rikt dekorert keramikk, skulptur av metall, elfenben og alabast, seglsteiner og dokumenter med kileskrift. Av sistnevnte type ble det funnet 20 000 i kongepalasset i Mari alene. Palasset var et stort bygg, 200 ganger 120 meter, med omkring 300 rom som vitner om arkitektonisk ærgjerrighet.

Begge byene ble ødelagt i andre årtusen før vår tidsregning. Inntrenging av fremmede folkeslag (hurritter, hettitter, fønikere) i dette årtusen skapte forskjelligartet innflytelse i syrisk kunst. Blant de mest karakteristiske verker fra århundrene kort før og etter år 1000 før vår tidsregning kan nevnes monumentalskulptur i basalt i såkalt ny-hettittisk stil i Nord-Syria (Tell Halaf, Karatepe, Karkemisj). Etter hvert ble det i syrisk kunst utviklet en blandingsstil med forskjellige orientalske og egyptiske elementer, som på 700–600-tallet før vår tidsregning kom til å påvirke blant annet arkaisk gresk og etruskisk kunst.

Med de greske erobringer på 300-tallet før vår tidsregning ble kunsten i Syria sterkt greskpåvirket. Selevkidenes hovedstad, Antiokia ved Orontes (i det nåværende Tyrkia) var et av de store hellenistiske sentra. Byen er blitt ødelagt så mange ganger at nesten intet er bevart, bortsett fra noen romerske villaer i omegnen, med praktfulle gulvmosaikker. Apameia lenger sør er et bedre bevart eksempel på en hellenistisk by i Syria. I Sør-Syria er det bevart rester av flere byer fra romersk tid (Bosra, Gerasa), karakterisert ved en rik kvadersteinsarkitektur. Et gresk-romersk preg finnes for en stor del i byen Petra (i det nåværende Jordan), som var bygd av nabateere, mens ørkenbyen Palmyra i øst viser innflytelse fra partisk kunst.

Den rike kvadersteinsarkitekturen fortsatte sin blomstring i tidlig kristen tid, og har etterlatt en rekke betydningsfulle monumenter (katedralen i Bosra, klosteranlegget i Qal'at Sim'an). Etter arabernes erobring av Syria ble Damaskus hovedstaden i omayyaderiket (661), og syrisk kunst opplevde en siste blomstring. Fra denne tiden stammer de to store moskeene i Aleppo og Damaskus, sistnevnte med mosaikker i en hellenistisk inspirert stil. Da abbasidene flyttet hovedstaden til Bagdad i 762, ble kunsten influert av andre islamske kultursentre.

Fra midten av 1800-tallet tilegnet syriske billedkunstnere seg en europeisk preget stil. Særlig populære var historiske og samtidige motiver. En innflytelse fra impresjonismen er synlig fra 1920-årene. I siste halvdel av 1900-tallet har en rekke kunstnere blitt seg bevisst sin arabisk-islamske arv og brukt elementer som kalligrafi, arabesker og folkekunst i sin kunst. Sentralt i nyere syrisk billedkunst er også politiske og sosiale temaer.

I arkitekturen er de kuppelformede leirhusene, bygd i den nordvestre delen av landet, særlig karakteristiske. Under fransk styre ble skrittet tatt i retning av å restaurere og ta vare på minnesmerker fra fortiden, for eksempel borgen Krak des Chevaliers. På 1900-tallet ble Azm-palasset i Damaskus (fra 1700-tallet) rekonstruert. UNESCO har fra 1980-årene engasjert seg i arbeidet med å bevare den historiske bebyggelsen i Aleppo og Damaskus. Fem av seks verdensarvsteder i Syria har blitt skadet i forbindelse med krigen i Syria.

• Syria
• islamsk kunst og arkitektur
• Syrias litteratur
• musikk i Syria
• skole og utdanning i Syria
• medier i Syria