Kunst i Det gamle Egypt

Fra denne perioden er det bevart små figurer, ofte svært uttrykksfulle, av dyr og mennesker i leire eller elfenben, samt relieff-smykkede gjenstander som kammer og knivskaft i elfenben og sminkepaletter av skifer. Særlig de siste er utført med stor omhu og står høyt kunstnerisk sett.

Keramikken er dekorert med mørke figurer på lys bunn. Motivene er dels geometriske figurer, dels stiliserte mennesker og dyr. Under de to første dynastiene (ca. 2900–2543 fvt.) fortsetter den kunstneriske utviklingen fra den predynastiske perioden.

Under det gamle riket blomstret den monumentale billedkunsten og arkitekturen. Kunsten er underlagt begravelses- eller religiøse formål. Noen av de mest imponerende gravmonumentene stammer fra det gamle riket. Til denne epoken hører de store pyramidene i Sakkara og Giza med tilhørende templer og andre bygninger (den store sfinksen i Giza tilhører kong Khefrens gravkompleks).

Pyramiden, som huset faraos mumie, er utviklet av den såkalte mastabaen, en gravbygning hvor veggene skråner innad som på den nederste del av en pyramide. Taket er flatt. Den døde lå i et gravkammer under mastabaen. Noen mastabaer har flere indre rom, men to var essensielle, et kapell og en serdab, et rom som inneholdt statuer av den døde. Disse måtte være portrettlike, idet den avdødes ka (et begrep som noe upresist oversettes med sjel) skulle kunne ta bolig i dem. Egentlig skulle ka ta bolig i den dødes kropp, som ble balsamert og omhyggelig beskyttet mot ødeleggelse, men hvis mumien gikk til grunne, kunne portrettstatuene brukes i stedet.

Portrettstatuene er utført etter et strengt frontalt skjema som ble bestemmende for senere egyptisk kunst like til romersk tid. Stående statuer har venstre ben satt frem. Sittende statuer er enten fremstilt tronende med parallelle ben eller sittende på bakken med korslagte ben eller i knelende stilling. Stående steinstatuer (materialene varierer fra kalkstein og sandstein til hardere steinarter som granitt) har en støtte i ryggen, mens statuer i tre og metall mangler denne. Statuer i de sistnevnte materialene er sjeldne, men som et eksempel kan nevnes en kobberstatue av Pepi 1 (ca. 2276–2228 fvt.).

Gudestatuene er utført etter samme skjema som portrettstatuene, bortsett fra at hodet er idealisert. Flere guder er for øvrig fremstilt med dyrehode eller i fullstendig dyreskikkelse. Rommene inne i gravbygningene fra det gamle rike er smykket med relieffer. De var bemalt, hvilket også var tilfelle med statuene. På grunn av sin polykromi og sin flathet (av og til er de skåret inn i bakgrunnen, såkalt negativt relieff) står relieffene flatekunsten meget nær.

I relieffer er menneskene er fremstilt i et perspektiv som også var alminnelig under andre gamle høykulturer, som den mesopotamiske eller den arkaiske greske, med hode og ben sett i profil, skuldre og brystkasse forfra og hoftepartiet i ³/₄ profil. Øyet er i motsetning til de øvrige ansiktstrekk sett forfra. Når det gjaldt slaver og andre lavtstående personer, kunne man gå bort fra dette perspektivet og over til en mer livlig og naturalistisk fremstilling. Det samme gjaldt avbildninger av dyr, som ofte røper fin naturbetraktning. Vanlig i egyptisk flatekunst er også betydningsperspektivet, hvor viktigere personer er fremstilt i større målestokk enn de øvrige.

Motivene er gjerne offerprosesjoner til den avdøde eller scener fra dagliglivet som man håpet ville gjenta seg i det hinsidige. De mange små modellene av hus og båter og statuetter av tjenere og husdyr som er funnet i egyptiske graver, har samme symbolikk. En integrert del av flatekunsten er hieroglyfer, i seg selv en billedskrift. Mange av tegnene er selvstendige kunstverk.

Portrettstatuene fra det 11. og 12. dynasti står særlig høyt. Flere av dem har et melankolsk og trett uttrykk, særlig statuene av kong Senuseret 3. Dette kan symbolisere en alvorsfylt konge som er tynget av maktens plikter og bekymringer.

I skulpturen kan man også merke en tendens til å bevare en idé om den opprinnelige steinblokken skulpturen er hugd ut av. Enkelte figurer, især sittende, er liksom ikke løst ut fra blokken.

Det nye rikets kunst bygger videre på tidligere tiders stilistiske prinsipper med stor teknisk beherskelse og sikkerhet. Detaljer, som gevantfolder og hårlokker, blir pålagt stor vekt og får ofte et dekorativt preg. Sammenlignet med tidligere epoker virker det nye rikets kunstverker lettere og mer elegante, men dette kan gå over i ren utvendighet, glatthet og monotoni. Det siste kan ses særlig tydelig i kolossalstatuene og de store tempelrelieffene med deres endeløse offerprosesjoner og skildringer av faraos felttog.

Under det 18. dynasti ble Teben hovedstad for hele riket. I og omkring bysenteret er det bevart en rekke praktfullt utsmykkede templer, somLuxor- og Karnak-templene på østbredden av Nilen og gravtemplene til Hatshepsut, Ramses 2 og Ramses 3 på vestbredden. Her ligger også Kongenes dal, hvor faraoene ble bisatt i klippegraver. Med unntak av Tutankhamons grav er samtlige blitt plyndret alt i antikken, slik at bare de rikt bemalte dekorasjonene vitner om fordums prakt. I embedsmennenes gravområde i Qurna ligger fornemme familiers klippegraver spredt utover et større område. Maleriene i disse gravene er ofte av vel så høy kvalitet som de de i Kongenes dal.

Et eiendommelig mellomspill innen det nye rikets kunst danner Amarna-tiden under farao Akhenaten (ca. 1353–1336 fvt.). I forbindelse med den religiøse omveltningen bryter billedkunsten med tidligere tradisjoner. Som følge av dette får den en større frihet og friskhet, noe som særlig kommer godt frem i naturstudier. På den andre siden er amarnakunsten ikke fri for manierte trekk, som når kongefamiliens fysiske eiendommeligheter overdrives og dessuten overføres på fremstillinger av hoffolk og dignitærer. På grunn av sin originalitet er amarnakunsten blitt viet stor oppmerksomhet, men i egyptisk kunsthistorie er den bare en parentes. Stilen henger til dels igjen en kort tid etter Akhenaten, under Tutankhamon. Deretter vender stilen tilbake til det gamle. Tutankhamon er særlig berømt fordi hans grav med alt sitt praktfulle gravgods ble bevart til vår tid. Gjenstandene viser hvor høyt møbel- og gullsmedkunsten nådde i Egypt.

Kunsten i den tredje overgangsperioden og den sendynastiske tiden viser sterke tendenser til å etterligne stilen fra tidligere perioder, både med tanke på proporsjoner og utforming. Dette er spesielt vanlig i det 25. og 26. dynasti, hvor man etterlignet statuene fra det gamle riket. Fra denne tiden finnes det også flere eksempler på gjenbruk og resirkulering av tidligere tiders kunst. En sarkofag fra graven til kong Merenptah fra det 19. dynasti ble foreksempel flyttet til Tanis og gjenbrukt av kong Psusennes 1.

Fra tredje overgangsperiode er det bevart flere gode eksempler på kunst i metall av svært høy kvalitet. Her kan nevnes sarkofagene i sølv til kong Psusennes 1 og Sheshonk 2 fra de kongelige gravene i Tanis.

Med den greske innflytelsen i Egypt, som ble særlig sterk under ptolemeerne (304–30 fvt.), ble det dels skapt rene greske kunstverk i hellenistisk stil, dels en blandingskunst som viser både greske og egyptiske trekk og dels kunst i tradisjonell egyptisk stil. Dette mønsteret holdt seg til inn i romertiden, selv om den rene egyptiske stilen etter hvert måtte vike for gresk-romerske impulser.

Under romertiden fikk egyptisk kunst stadig lokale særtrekk, som sterkere grad av linearitet og abstraksjon. Denne stilen danner grunnlaget for den koptiske kunsten i det gammelkristne Egypt. Koptisk freskomaleri (klostrene i Bawit og andre steder) og tekstilkunst står særlig høyt. Den koptiske kunsten holdt seg, om enn i en redusert utgave, også etter arabernes erobring av Egypt omkring 640 evt.

• Kunst i Egypt
• Det gamle Egypt
• Det gamle Egypts historie