afrikanske kunsttradisjoner

Naturalistiske tegninger og malerier på fjellvegger og i huler er de eldste kunstverker som finnes på kontinentet. Denne kunsten finnes i Sør-Afrika og i Sahara-området. Dateringen av de forskjellige stilartene byr på store problemer. I sør er det først og fremst san-folket som har vært mestere for bergkunsten, og selv om vi vet at denne tradisjon går tilbake til eldre steinalder, er de samme former og motiver blitt fremstilt opp til vår egen tid.

I Sahara er den relative kronologi mellom de ulike stilartene lettere å fastslå, da mange av fjellmaleriene har flere lag utenpå hverandre. Her finnes også maleriene i kombinasjon med arkeologisk materiale som muliggjør datering. Enkelte stilformers likhet med egyptisk kunst gjør kjennskapet til dette områdes kunsthistorie litt mer detaljert. Fra Sahara-området er Henri Lhotes funn fra Tassili mest kjent, hans fremragende kopier har vært vist i flere land, blant annet i Oslo i 1959. Motivene her er mennesker, kveg og store villdyr som elefanter og sjiraffer. San-folkets kunst utmerker seg ved sin utrolige livfullhet. Dyr i bevegelse, mennesker i dans og kamp, alt er fremstilt i en grasiøs, slank silhuett-stil.

• hulemalerier

Den tradisjonelle afrikanske kunst som har vært levende opp til i dag, er først og fremst treskulpturen. De folkegrupper som har hatt treskjærere som en viktig yrkesgruppe, finnes imidlertid bare i jordbrukssamfunn i de tropiske regnskoger og savannestrøk. Avgrensningen er så markert at man kan tale om et afrikansk skulpturområde. Dette ligger sør for en linje som går fra Senegal i vest langs grensen for savannevegetasjonen til det øst-afrikanske høyland, videre vest for de store sjøene og nord for en linje som går relativt parallelt med ekvator og ut i det midtre Angola.

Innenfor dette området regner man med mellom 50 og 60 helt markerte stilområder med navn etter de respektive folkegrupper. Felles for denne skulpturen er at den fra et formalt synspunkt er figurativ. Det er dyr, mennesker eller fabelvesener som fremstilles, men graden av abstraksjon kan variere. Sterkt forenklet kan man si at den høyeste grad av abstraksjon er å finne i de vestligste områder, representert ved folkegrupper som dogon, bambara, kurumba, mens den mer naturalistiske tendens er sterkest hos folkegrupper ved munningen av Kongoelva.

De afrikanske kunstnere har i alle folkegrupper benyttet seg av stort sett samme redskap og samme materiale. Dette gjør at all afrikansk kunst får et særpreg til tross for stilvariantene. Utgangspunktet for en kunstner er et kortere eller lengre stykke av en sylindrisk trestamme. Redskapet er den såkalte tverrøks i forskjellige dimensjoner, og hele figuren hugges ut av ett stykke. Spikring, liming og tapping er fremmed for afrikansk håndverkertradisjon. Dette fører til at en figurs enkelte formelementer holdes stramt samlet innenfor den begrensning som den sylindriske trestamme utgjør. Selve huggeteknikken gir figurene et geometrisk preg. Da figurene ofte skal stå støtt på bløtt underlag, må de forkortes, og dette går gjerne ut over de mindre betydningsbærende deler av skulpturen, først og fremst bena. Figurene er også strengt frontale. Hvis det skal være bøyninger av kroppen, bøyes bare knær og hofter, det er aldri bøyninger til siden eller asymmetriske kroppsstillinger.

Afrikanske kunstnere lager som regel sin skulptur for folket og for samfunnet. Kunstgjenstandene har et religiøst eller sosialt innhold. Den religiøse kunst er et medium for menneskenes kontakt med maktene, og den sosiale kunst er statussymboler for høvdinger og andre øvrighetspersoner. Ofte kan overgangene her være flytende. Kunstneren selv har gjennomgående en høy sosial status i de fleste afrikanske samfunn, i enkelte rangerte visse håndverkere like under høvdingstanden.

Det er vanlig å inndele afrikansk skulptur i fire hovedgrupper:

1. Fetisjene, figurer i dyre- eller menneskeskikkelse, som i tillegg til den rene treskulptur også består av en eller mange tilleggsgjenstander, enten spiker, perler, tenner, speil eller lignende. Fetisjene formidler overnaturlige krefter til menneskene, og kan bringe beskyttelse eller straff, sykdom eller helbredelse. Man kan si at fetisjenes tilleggsutstyr er det som symboliserer deres sakrale karakter. Ofte er det den religiøse spesialist, medisinmannen, som kjøper en treskulptur fra kunstneren og selv foretar den innvielse med de magiske remedier som gjør den opprinnelig profane trefigur til en sakral gjenstand. De magiske remedier er gjerne kultfremmede gjenstander som for eksempel spiker, og som sådanne kan de formalt bedre understreke figurens spesielle karakter. (Rituelt utstyr i vår egen kultur gis også form og materiale som ikke er dagligdags.)

2. Anefigurer. På dem finner man ikke det magiske utstyr. De er mer hva vi ville kalle «rene» skulpturer. Et fremtredende trekk i tradisjonell afrikansk religion er fedrekult, og anefigurene er en del av denne kults rituelle utstyr. I de strøk av Afrika der man regner slektskap i morslinjen, er anefigurene kvinneskikkelser.

3. Dansemasker. Deres viktigste funksjon er å uttrykke en persons statusendring, og de inngår derfor i ritualer ved pubertetsinnvielser og andre overgangsritualer, i fruktbarhetsritualer og i hemmelige selskapers ritualer. Mens fetisjene og anefigurene har et statisk preg, er maskene mer preget av bevegelse og dramatikk i sitt formspråk. Det er denne gjenstandskategori som viser de afrikanske kunstnernes rike fantasi og oppfinnsomhet når det gjelder å løse intrikate formproblemer innenfor rammen av det enkle materiale og den begrensede teknikk de har til rådighet.

4. Brukskunst i snevrere forstand, er de øvrige rituelle gjenstander som er en del av de tradisjonelle kulturer. Det kan være høvdingetroner, septre og andre statussymboler, seremonielle begre, musikkinstrumenter og så videre som også – innenfor skulpturområdet – har en figurativ utsmykning.

Utenfor skulpturområdet er den bildende kunst av langt mindre betydning, men også her har bruksgjenstander oftest et kunstnerisk element, enten i form av ornamentikk eller en formgivning som ikke bare er bestemt av gjenstandens bruk.

• skulptur

Malerkunst som kunstnerisk uttrykksmiddel er sjelden i de tradisjonelle afrikanske samfunn. I Sør-Afrika finnes imidlertid muralmalerier som utsmykning av hus.

Den afrikanske skulptur har hatt en vesentlig innflytelse på en rekke moderne europeiske malere, blant andre Picasso, Braque, Mondrian og flere.

• islamsk kunst