Kunnskap – av Kristin Clemet

Kunnskap – av Kristin Clemet, bindinnledning til fjerdeutgavens bind 9.

Det du ikke vet, har du ikke vondt av. Mon det? Og er det mulig å omformulere påstanden og hevde at det du vet, har du godt av? Kunnskap er mangfoldig. Den kan løfte og utvikle oss, men den kan også virke ødeleggende.

Dette er gammel viten – for ikke å si kunnskap. I Forkynneren i Det gamle testamentet står følgende: «For med stor visdom følger mange kvaler. Den som øker sin kunnskap, øker sin smerte.» I Ordspråkene trekkes tilsynelatende en annen konklusjon: «De vise samler kunnskap, når dåren taler, er ulykken nær.» Det finnes også en rekke tolkninger av myten om Kunnskapens tre, men at den inneholder en advarsel mot å spise av nettopp dette treet, står fast. Det er tydelig at menneskene allerede for flere tusen år siden kjente kunnskapens kraft og styrke, og dermed også forstod at kunnskap både kan brukes og misbrukes.

Kunnskap har gjennom historien blitt definert på vidt forskjellige måter. Hva som er blitt oppfattet som relevant viten og god kunnskap har variert, det samme har områdene man har trodd det var mulig å innhente kunnskap om. Renessansen utgjorde et skille i vår europeiske historie. Ønsket om å forstå vår fysiske verden vokste seg sterkere i senmiddelalderen, og ble i renessansen muliggjort blant annet gjennom tekniske nyvinninger, for eksempel kikkertlinser som gjorde universet tilgjengelig på en helt ny måte. Evnen og motet til å sette seg utover etablerte religiøse doktriner gjorde det også mulig å undersøke døde mennesker og på den måten avsløre kroppens hemmeligheter. Individets tro på seg selv og utforskertrangen ble stadig sterkere.

Men dette gjaldt selvsagt ikke alle og særlig ikke kvinner. Kunnskapen forble forbeholdt de få, de privilegerte og de lesekyndige. Dessuten beholdt mange sin kunnskapsskepsis. I Simone de Beauvoirs selvbiografi, Fra en veloppdragen ung pikes erindringer, beskriver hun sin venninne Zaza, en tyveåring i 1920-tallets Paris. Zazas mor forsøkte innbitt å skjerme sin datter fra verdslig kunnskap, fra de intellektuelle og fra alt det hun med sitt eget samlebegrep, som langt overskred det konkrete universitetet, kalte «Sorbonne». Den engstelige moren koblet kunnskap til moralsk forfall, løssluppenhet og for sin egen del: tap av kontroll.

I dag gir begrepet kunnskap positive assosiasjoner for de fleste. Vi bruker termer som kunnskapsrik, kunnskapsbasert, kunnskapssamfunnet – og Kunnskapsforlaget. Forstavelsen kunnskap gir oss en pekepinn om at det som omtales er solid, seriøst og verdifullt. Den godt funderte kunnskapen ses som et gode og som noe ønskelig.

I noen tilfeller er kunnskapen ikke bare ønskelig; den er livsviktig. Det har vist seg at investering i utdanning er av de investeringer som gir størst virkning når det gjelder å bekjempe fattigdom. Og det viser seg at det særlig er jenters utdanning som har avgjørende betydning. Når jeg påstår at kunnskap er livsviktig, gjelder det både direkte, for eksempel i forbindelse med hygiene og familieplanlegging, men også indirekte ved at utdanning og kunnskap ofte er den beste nøkkelen til et annet og bedre liv for mennesker som lever i fattigdom.

Hittil har jeg ikke problematisert selve begrepet kunnskap. Det finnes imidlertid en rekke nært beslektede termer, som informasjon, viten og dannelse. Ofte er det løsrevne informasjonsbrokker vi møter, som ikke nødvendigvis gir oss varig kunnskap og forståelse. Andre ganger møter vi mennesker som vi intuitivt opplever som kloke, uten at de nødvendigvis er svært kunnskapsrike. Dannelse er et gammelt ideal, som er klart knyttet til kunnskap, men ikke synonymt.

Vi har alle vår egen kunnskapshistorie. Vi lærer forskjellige ting til forskjellige tider – og det kan ikke underslås at vi også glemmer mye underveis. Mange kjenner følelsen av et kunnskapsmettet hode dagene før en eksamen, for deretter å oppleve at detaljkunnskapen forsvinner nesten før vitnemålet er delt ut. De fleste av oss husker lærere som med innlevelse førte oss inn i kunnskapslabyrintene, der norsk historie eller matematikk ble like spennende som en god roman. I andre tilfeller nådde ikke kunnskapen frem til oss da vi ble presentert for den for første gang – i et klasserom den gangen for lenge siden. Når vi møter den samme informasjon og innsikt som voksne, kan vi plutselig oppleve kunnskapen som gjenkjennelig tross alt, og relevant og givende. Kunnskapen preges av våre egne erfaringer, aktuelle behov og assosiasjonsrekker.

Barn lærer hele tiden. De fleste kan huske stoltheten over å ha lært og forstått noe som i utgangspunktet var forbeholdt «de store». Det å knekke kodene: det å forstå de engelske sangtekstene, det å kunne steke vafler alene eller forstå reglene i Monopol. Dette gav mestringsfølelse av beste slag. Barn lærer og øker sin kunnskap gjennom lek og aktiviteter. Likevel må vi kunne kalle skolen barns viktigste kunnskapskanal. Vi har alle gått på skole, og de fleste kjenner også foreldrerollen, noe som fører til stort engasjement i diskusjoner om skolen. Hva slags kunnskap ønsker vi at barn skal sitte igjen med etter å ha tilbrakt år på skolebenken?

Norske barn trives svært godt på skolen, og de har gode kunnskaper for eksempel om demokratiet. Når det gjelder faglige ferdigheter, er statistikken mer nedslående. Dette har ført til at debatten de senere år, ved begynnelsen av århundret, har dreid seg om å styrke kunnskapen og det faglige innholdet i skolen. Enkelte har i den forbindelse gitt uttrykk for at de frykter at pendelen skal svinge for langt ut, dvs. at den norske skolen skal bevege seg mot et arkaisk pugge-regime, der elevenes verdi bare skal måles etter antall riktige svar på faktaprøver. Dette skulle etter sigende gi en skole der man samtidig kunne skyte en hvit pinn etter sosiale ferdigheter, kreativitet og omsorg.

Jeg forundres. For det første over at økt vektlegging av kunnskap umiddelbart gir Lille Marius-assosiasjoner, og for det andre fordi dette skulle gå utover de mellommenneskelige kvalitetene i skolen. Etter min mening fortjener norske barn å bli utstyrt med like god bagasje fra skolen som barn i andre land. Grunnleggende ferdigheter, som det å lese, skrive og regne, er verktøy som trengs i videre utdanning og arbeid og for å kunne oppsøke ny kunnskap. Men det å kunne lese åpner også veier til dannelse som ellers ville vært stengt. Kunnskap gir innsikt og utsikt – og flere valgmuligheter, fordi vi kan uttrykke oss, delta aktivt og ta verden i bruk. «Grensene for mitt språk er grensene for min verden, » sa filosofen Ludwig Wittgenstein.

Og hva med kunnskap som nysgjerrighetstrigger? «Tenk å gå i graven uten å vite hva rumpetroll heter på oldpersisk!», sa Aksel Sandemose og gav dermed uttrykk for en sjelden velutviklet nysgjerrighet. Men er det ikke en allmenn erfaring at kunnskap avler ønsket om ny kunnskap. Den samme kunnskapstørsten kan utfolde seg innenfor alle felt, fra fluefiske til økonomisk teori til barokkopera. La oss derfor fylle våre barn med kunnskap som kan være fristende kunnskapsagn og knagger som ny innsikt kan henges på senere. For puslespillet av kunnskapsbiter legges ikke ferdig, det utvides kontinuerlig og avslører stadig nye sammenhenger og bilder. Og selv når kunnskapen fortoner seg som helt unyttig, kan den gi glede og livskvalitet.

Forskning utvider kontinuerlig vår viten, men gir samtidig en stadig påminnelse om at vår kunnskap er begrenset. I 1998 utgav den tidligere Nature-redaktøren Sir John Maddox boken What remains to be discovered. Boken var et svar på påstander om at vitenskapen har lagt de store oppdagelsene bak seg. Basert på 25 års erfaring fra tidsskriftet Nature mente Maddox at vitenskapen fortsatt står overfor en rekke store spørsmål, blant annet: Hvordan oppsto universet? Hvordan fungerer det? Hvordan oppstod livet? Når oppstod seksuell reproduksjon? Hva er bevissthet, fantasi og hukommelse? Og dette er bare eksempler fra rekken av uløste gåter, der vår kunnskap foreløpig ikke strekker til.

Jakten på kunnskap har forlengst nådd den økonomiske politikken og næringslivssidene. De store økonomiske blokkene – EU, USA, Japan og det øvrige Sørøst-Asia – kjemper om de beste hodene. EU har som mål å øke sine forskningsinvesteringer til tre prosent av bruttonasjonalproduktet innen 2010. For å kunne oppnå dette er det beregnet at det trengs opptil 700 000 nye forskere ut over det antallet som allerede finnes i 2005. Konkurransen om kunnskapen skjerpes fordi det er den vi er avhengig av for å opprettholde vår levestandard. Økt kunnskap gjør det også mulig å ta større ansvar for vår egen fremtid.

Kunnskap preger våre liv på alle nivåer – fra den personlige glede over forståelse og innsikt til samfunnets økonomiske fremtid. Kunnskapstørsten er et av menneskeslektens viktigste kjennetegn: behovet for å vite mer enn det vi strengt tatt trenger for å overleve. Treåringens spørsmål: «Hvorfor det?» kan derfor betraktes som essensen av det menneskelige.

Eva fristet Adam med eplet fra kunnskapens tre. Jeg er glad han tok imot.