Kroatias historie

Fra midten av 1400-tallet, da Bosnia kom under tyrkisk herredømme, stod Kroatia imot tyrkiske angrep til det ungarske nederlaget ved Mohács i 1526. I 150 år var deler av Kroatia-Slavonia under tyrkisk herredømme, sammen med Ungarn. Resten av Kroatia, Zagreb-området, ble i 1526 underlagt huset Habsburg, da adelen valgte den habsburgske Ferdinand 1 til konge.

I 1578 ble «Militærgrensen» opprettet som en østerriksk buffersone mot tyrkerne, og mange serbiske flyktninger bosatte seg her som grensesoldater (det senere Krajina). Tyrkerne ble fordrevet fra de kroatiske områdene ved freden i Karlowitz i 1699, og i over 200 år var hele Kroatia-Slavonia en del av det habsburgske riket. Dalmatia var under Venezia til 1797, deretter en del av Napoleons Illyriske provinser, og fra 1815 under Østerrike.

På begynnelsen av 1800-tallet vokste motstanden mot Ungarns påtrykk og Kroatias underlegne stilling innenfor Habsburgmonarkiet. Den nasjonale bevegelsen, også kjent som «den illyriske bevegelsen» (1830–1848), skapte et felles kroatisk skriftspråk. Bevegelsen var både kroatisk nasjonalistisk og orientert mot det sørslaviske (panslaviske). Revolusjonsåret 1848 betydde slutten på denne virksomheten. Kroatias stattholder (ban) Josip Jelačić hjalp keiseren med å slå ned de revolusjonære ungarerne, men Kroatia fikk ingen autonomi.

Kroatia ble et østerriksk kronland, og perioden 1849–1860 var preget av en reaksjonær østerriksk politikk. Etter 1860 begynte parlamentet, Sabor, å fungere igjen. En talsmann for Det nasjonale partiet som ønsket kroatisk autonomi i union med Ungarn, var biskop Strossmayer, som forfektet den jugoslaviske (sørslaviske) ideen og opprettet et vitenskapsakademi i Zagreb i 1866 under navnet Det jugoslaviske vitenskapsakademi.

En mer kroatisk nasjonalistisk retning var representert ved lederne for Rettspartiet, Ante Starčević og Eugen Kvaternik, som ønsket territoriell samling og autonomi for Kroatia og gikk imot serbiske ekspansjonsplaner.

Etter at dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn ble opprettet i 1867, inngikk Ungarn og Kroatia en lignende avtale (nagodba) i 1868. I realiteten var Kroatias autonomi svært begrenset, og kroatenes innflytelse i budsjett- og skattespørsmål var minimal. Under stattholder Ivan Mažuranić (1873–1880) ble likevel kroatisk kultur styrket. Etter Østerrike-Ungarns okkupasjon av Bosnia-Hercegovina i 1878 ønsket kroatene en samling av de sørslaviske områdene innenfor keiserriket, som en motvekt mot ungarsk innflytelse. Keiseren avslo, og den anti-østerrikske stemningen vokste.

Mot slutten av 1800-tallet, under styret til den ungarske stattholderen i Kroatia, Khuen-Hedervary (1883–1903), ble det ungarske påtrykket sterkere. Etter anti-ungarske opptøyer i 1903, og regimeskifte i Serbia samme år, fikk tanken om et samarbeid med serberne større tilslutning.

I 1906 vant den kroatisk-serbiske koalisjonen valget og satt ved makten til 1918. Samarbeid med Serbia ble sett på som en motvekt mot Ungarn og Østerrike. Kroatiske eksilpolitikere, blant andre Ante Trumbić og Frano Supilo, var under første verdenskrig aktive i Den jugoslaviske komité, som gikk inn for en felles sørslavisk stat etter krigen. Mot slutten av krigen gjorde kroatisk frykt for italiensk ekspansjon denne tanken mer aktuell.

Sammenslåingen ble imøtegått av den betydeligste kroatiske politiker i mellomkrigstiden, Stjepan Radić, som i 1904 hadde dannet Det kroatiske bondepartiet sammen med sin bror Antun. Snart ble mange kroater skuffet over den nye staten, som ble sterkt sentralisert og dominert av serberne. Sabor, det kroatiske parlamentet, ble opphevet. Deler av det kroatiskbefolkede territoriet var underlagt Italia; blant annet byene Rijeka og Zadar, halvøyen Istra og flere øyer i Adriaterhavet.

Stjepan Radić kom i sterk opposisjon til regimet i Beograd, og 20. juni 1928 ble han og to andre kroatiske parlamentsmedlemmer skutt ned i parlamentet i Beograd. Radić døde vel en måned senere. Attentatet mot Radić, den mest populære politiker i Kroatia, førte til at den jugoslaviske kongen Aleksander innførte diktatur i 1929.

Den kroatiske eksilorganisasjonen Ustasja var innblandet i mordet på kong Aleksander i Marseille i 1934. Under tronregent prins Paul ble regimet lettere, og i 1939 inngikk leder for Det kroatiske bondepartiet, Vladko Maček, og statsminister Cvetković et kompromiss om utstrakt autonomi for Kroatia innenfor Jugoslavia. Det såkalte Banatet Kroatia omfattet Kroatia og deler av Bosnia-Hercegovina. Utbruddet av andre verdenskrig gjorde imidlertid at denne løsningen ikke fikk lang levetid.

Etter Tyskland og Italias erobring av Jugoslavia i april 1941 ble Den uavhengige staten Kroatia proklamert, med Ustasja-lederen Ante Pavelić som fører. Ustasja-regimet gjennomførte en brutal etnisk rensing av den serbiske befolkningen, særlig i Bosnia; over 300 000 serbere mistet livet i den kroatiske fasciststaten. Beryktet var konsentrasjonsleiren Jasenovac. Men også motstanden mot fascismen var betydelig i Kroatia, og i 1943 ble Kroatias antifascistiske frigjøringsråd dannet.

I 1967 undertegnet 130 kjente kroater, mange av dem medlemmer av kommunistpartiet, Deklarasjonen om det kroatiske standardspråkets status og navn. Dette ble oppfattet som kroatisk nasjonalisme, og flere ble utstøtt fra partiet og arrestert. Deklarasjonen utløste imidlertid en kroatisk nasjonal bevegelse, som i 1970–1971 fikk bred folkelig oppslutning og støtte av den liberale partiledelsen i Kroatia. Statsminister Savka Dabčević-Kučar hadde Alexander Dubčeks «kommunisme med et menneskelig ansikt» som forbilde.

Etter studentdemonstrasjoner i Zagreb ble «den kroatiske våren» slått ned av Tito i desember 1971, og det fulgte omfattende utrenskninger. Mange ble arrestert, bant dem flere studentledere som senere, etter Jugoslavias sammenbrudd, skulle bli ledende politikere og intellektuelle. I 1974 fikk Jugoslavia en ny grunnlov som gav mer selvstyre til delrepublikkene. For kroatene ble det nå lov å kalle språket «kroatisk litteraturspråk» (men ikke «kroatisk»).

I juni 1989 ble det første politiske parti dannet i Kroatia, selv om dette fortsatt var forbudt. Franjo Tudjman opprettet Det kroatiske demokratiske forbund (Hrvatska demokratska zajednica, HDZ). Tudjman var tidligere general i Titos jugoslaviske hær, men ble på 1980-tallet dissident, anklaget for nasjonalisme. Det var først i desember 1989 at det jugoslaviske kommunistpartiet gikk med på å legalisere opposisjonspartier.

Da slovenske og kroatiske delegater forlot det jugoslaviske kommunistpartiets 14. kongress 23. januar 1990, gikk det jugoslaviske kommunistpartiet i oppløsning. Det var da duket for flerpartivalg i løpet av 1990. I Kroatia ble parlamentsvalg avholdt i mai med HDZ som vinner. Stjepan (Stipe) Mesić, på det tidspunktet medlem av HDZ, ble statsminister. (Han ble også senere Kroatias president.) Nasjonalforsamlingen utpekte Franjo Tudjman som president.

25. juni 1991 erklærte Kroatia uavhengighet (sammen med Slovenia). Dette førte til opprør i områdene hvor den serbiske minoriteten i Kroatia holdt til, støttet av den jugoslaviske hæren. Krigen varte ut 1991, med store ødeleggelser, blant annet i Vukovar, og et par hundre tusen kroatiske flyktninger i eget land. 15. januar 1992 ble Kroatia internasjonalt anerkjent av mange land, blant dem Norge.

• For tiden etter 1990, se Kroatias samtidshistorie.