Krigen i Afghanistan

Mange land ble på 1990-tallet bekymret for slagkraften til det internasjonale terrornettverket al-Qaida, som ble etablert i Afghanistan av blant andre Osama bin Laden i 1988.

Al-Qaida gjennomførte en rekke terrorhandlinger før 11. september 2001, i særlig grad rettet mot amerikanske interesser og borgere. I 1996 flyttet bin Laden sin familie fra Sudan til Afghanistan hvor han etter hvert fikk beskyttelse av Taliban. Her kunne bin Laden uforstyrret forberede det som ble et vendepunkt i forholdet mellom det internasjonale samfunn og al-Qaida: terrorangrepene mot USA 11. september 2001.

Taliban hadde fra 1994 gradvis tatt makten over Afghanistan, og i 1998 kontrollerte organisasjonen landet, med unntak av et par provinser i nordøst. Taliban fremsto for afghanerne som et troverdig alternativ da landet var rammet av en blodig og ødeleggende borgerkrig tidlig på 1990-tallet. Organisasjonen mottok støtte fra Pakistan, ettersom pakistanske myndigheter mente at Taliban best kunne ivareta Pakistans sikkerhetspolitiske interesser i regionen. Pakistan, India, Iran, Usbekistan og Kina er de regionale aktørene i krigen i Afghanistan.

Talibans bokstavtro tolkning av islam, med særlige konsekvenser for kvinner og jenter, førte til økende internasjonal fordømmelse og etter hvert sanksjoner. Fellesskapet med al-Qaida bidro i samme retning, og gjennom samarbeidet med Taliban kunne bin Laden drive sine treningsleirer, som hadde deltakere fra en rekke land i Sentral-Asia og det nordlige Afrika.

Taliban innså imidlertid allerede før 11. september 2001 at deres nærhet til bin Laden kunne gi dem problemer, men blant annet fordi USA ikke anerkjente Taliban, viste det seg umulig å få til en dialog om hva som skulle gjøres med al-Qaidas leder. Amerikanske myndigheter krevde bin Laden utlevert, men Taliban avviste dette med henvisning til at det ikke forelå dokumentasjon som beviste beskyldningene mot ham.

Taliban foreslo at organisasjonen Den islamske konferanse skulle få regissere rettslige tiltak mot bin Laden, men forslaget ble avvist som lite troverdig av USA. Bare dager før bombingen av Afghanistan ble innledet, foreslo Taliban at bin Laden skulle stilles for en afghansk domstol, forutsatt at det ble fremlagt dokumentasjon som knyttet ham til terroranslaget mot USA. Fra amerikansk hold ble forslaget avvist, og det samme var tilfellet med forslaget Taliban fremsatte etter at bombingen var i gang; uavhengig av beviser skulle bin Laden utleveres til et tredjeland, mot at USA til gjengjeld stoppet bombingen av Afghanistan.

For USA forelå det bare ett alternativ; krig mot landet som hadde gitt bin Laden det husly han trengte for å planlegge og gjennomføre udåden 11. september 2001.

Med bred internasjonal støtte ledet USA gjengjeldelsen mot al-Qaida og Taliban etter terrorangrepet 11. september 2001. 7. oktober samme år startet amerikanske og britiske styrker omfattende bombetokt i landet, i første rekke mot områder hvor man antok at Taliban og al-Qaida hadde sine baser. Dette omfattet områdene rundt Kabul, Jalalabad nær grensen til Pakistan og Kandahar i sør, hvor Taliban hadde hatt sitt hovedkvarter. USA ga også militær støtte til den såkalte Nordalliansen, en tadsjik-ledet paraplyorganisasjon av politiske fraksjoner nord i landet, som kjempet mot Taliban.

I løpet av få uker ble store deler av Talibans styrker nedkjempet. Mange overga seg eller flyktet, andre ble drept i kamper og et stort antall ble tatt til fange. Av disse ble flere hundre senere internert i den amerikanske basen Guantánamo på Cuba.

Den massive bombingen hadde primært politiske og militære mål, men de sivile kostnadene var omfattende. Hertil kom betydelige brudd på internasjonale lover om behandling av krigsfanger. Eksempelvis ble flere tusen Taliban-fanger nord i landet kvalt under rettsstridig transport i containere.

Taliban og al-Qaidas tropper flyktet fra Kabul 12. november, og dagen etter ble hovedstaden erobret av Nordalliansen og utenlandske styrker. Al-Qaida omgrupperte og forskanset seg blant annet i hulekomplekset Tora Bora ved grensen til Pakistan, men ble der utsatt for voldsomme bombetokt. Både al-Qaidas leder Osama bin Laden og Talibans leder mullah Omar kom seg imidlertid unna.

I samråd med FN arrangerte den tyske regjeringen i november/desember 2001 et møte i Bonn for å drøfte Afghanistans fremtid etter avsettelsen av Taliban. Møtet var dominert av Nordalliansen, og for å dempe motsetningene ble man enig om å danne en provisorisk regjering under ledelse av pashtuneren Hamid Karzai. Møtet sa seg innforstått med at en internasjonal styrke på om lag 11 500 soldater, ledet av USA, fortsatte jakten på bin Laden og restene av Taliban. Året etter ble Karzai valgt til midlertidig president, og en rekke nye lover og et nytt pengesystem ble vedtatt.

I januar 2004 ble Afghanistans nye grunnlov vedtatt av en rådsforsamling på 502 medlemmer, hvorav 100 kvinner. Grunnlovsmøtet var preget av harde konfrontasjoner, særlig mellom ulike etniske grupper. Forfatningen banet imidlertid vei for demokratiske valg på nasjonalforsamling og president.

USA fikk støtte til krigføringen av allierte, både innen- og utenfor NATO, og mange regnet med at krigen ville bli kortvarig. Dette var en oppfatning som gradvis måtte revideres. Norge deltok med F-16 kampfly fra en base i Kirgisistan samt med mindre spesialenheter i koalisjonsstyrkene fram til høsten 2003. På dette tidspunktet var det klart at Taliban var i ferd med å gjenoppbygge sin organisasjon, som i økende grad stod bak nye geriljaanslag, særlig i grensestrøkene mot Pakistan.

Den amerikanske krigføringen, og da særlig gjentatte overgrep mot sivile, var upopulær i store deler av befolkningen både i Afghanistan og i Pakistan, og det lyktes Taliban å utnytte denne misnøyen samt kritikk av korrupsjonen i regjeringen til å rekruttere nye tilhengere.

Ved siden av USAs styrker, som særlig konsentrerte sin virksomhet sør i landet gjennom Operation Enduring Freedom, bygde ulike land opp en fredsbevarende styrke med FN-mandat, kalt International Security Assistance Force (ISAF). ISAF ble fra årsskiftet 2001/2002 stasjonert i Kabul for å beskytte den provisoriske regjeringen og fremme sikkerhet i hovedstaden.

I august 2003 overtok NATO kommandoen over ISAF, som da omfattet om lag 5000 soldater og offiserer. Noen måneder senere ble en ISAF-enhet for første gang stasjonert utenfor Kabul, nærmere bestemt i byen Konduz nord i landet. Midt på 2000-tallet var Afghanistan midtpunkt for flere internasjonale aktører; en rekke enkeltland, NATO og ISAF. Høsten 2005 vedtok regjeringen Stoltenberg at all norsk militær innsats i Afghanistan skulle knyttes opp til ISAF.

Parallelt med stridigheter mellom ulike maktsentra i provinsene styrket Taliban seg, først i deres kjerneområder i sør og senere vestover mot Herat. Krigsherrenes private militser, som i høy grad var finansiert av narkotikahandel, ble i 2003 antatt å ha minst 100 000 mann under våpen, mens regjeringshæren på dette tidspunkt omfattet om lag 5000 soldater. Arbeidet med å bygge opp en nasjonal forsvarsmakt på 70 000 mann tok til i 2003.

Samtidig lanserte FN en ambisiøs plan – Disarmament, Demobilisation and Reintegration programme (DDR) – med sikte på å redusere krigsherrenes militærmakt og politiske innflytelse. Målsettingen var å avvæpne militssoldatene, for deretter å føre dem tilbake til sivil virksomhet, eventuelt til den nye nasjonalhæren.

Ifølge Global peace index 2013 fra Institute for Economics and Peace var Afghanistan i 2013 verdens nest mest urolige land, etter Somalia. Et styrket Taliban hadde da trappet siden opp sin militære aktivitet og påførte sentralregjeringen og utenlandske styrker betydelige tap, også i nordlige deler av landet Virkemidlene var i særlig grad veibomber, granatangrep, selvmordsbomber og bakholdsangrep. Målene for anslagene har vært afghanske og utenlandske sikkerhetsstyrker, offentlige kontorer, ambassader, restauranter og hoteller som utlendinger jevnlig frekventerer samt FNs bygg og kjøretøy. Flere av angrepene fant sted i Kabul der de fikk større medieoppmerksomhet.

I 2014 etablerte en avdeling av Den islamske staten seg i Afghanistan under benevnelsen Khorasangruppen. De iverksatte en rekke selvmordsangrep, spesielt mot den afghanske sjiaminoriteten hazaraer.

Det foreligger ikke offisielle tall for drepte afghanere. En indikasjon på omfanget av sivile afghanske tap gir tallene fra United Nations Assistance Mission in Afghanistan (UNAMA). I sin årsrapport fra 2020 anslår at 38 559 sivile er drept og 72 334 såret siden 2009. Alvoret understrekes av at antallet steg igjen i første del av 2021 og at statistikken er forbundet med betydelige mørketall.

Såkalte feilbombinger fra utenlandske styrker samt nattlige operasjoner hvor utenlandske spesialstyrker gikk inn i afghanske hjem, innvirket negativt på forholdet mellom president Karzai og ISAF/USA. Både norske, danske og svenske militære har tatt afghanske liv uten at antall og omstendigheter alltid er klarlagt.

Mens ISAF på det meste besto av militære styrker fra i alt 51 land, begynte flere av disse i 2010 å forberede uttrekning av troppene sine. Enighet mellom NATO og den afghanske regjeringen tilsa generell uttrekning innen utgangen av 2014. Samtidig arbeidet amerikanske myndigheter for å kunne beholde en kontingent soldater i Afghanistan, og noen land, heriblant Norge, sa seg interessert i fortsatt å ha noe personell der. Fra norsk side gjaldt dette i første rekke bidrag til opplæring og trening av afghanske sikkerhetsstyrker og -institusjoner.

Ved utgangen av 2013 hadde USA i alt 46 000 soldater i Afghanistan, mens øvrige medlemmer av NATO samt andre land til sammen hadde omkring 26 000. Da afghanske militære styrker i desember 2014 overtok ansvaret for sikkerheten i landet, ble NATO gitt et nytt oppdrag; Resolute Support Mission (RSM). Den nye styrken, som var operativ fra 1. januar 2015, var forutsatt å virke ut 2016, men ble i 2016 vedtatt videreført ut 2017. Den besto ved inngangen til 2017 av rundt 13 300 soldater fra 39 land; langt de fleste (cirka 7000) fra USA.

President Obama fremholdt i januar 2015 at de siste amerikanske soldater ville bli trukket ut fra Afghanistan innen utgangen av 2016. Etter et møte i mars 2015 med Afghanistans nyvalgte president, Ashraf Ghani, justerte Obama tidsplanen for tilbaketrekningen av amerikanske soldater fra Afghanistan. Det nye oppsettet innebar at om lag 9800 amerikanske soldater ville bli værende i USA utover president Obamas regjeringstid samtidig som den endelige tilbaketrekningen ble utsatt.

Avtalen om en samlingsregjering som USA hadde fremforhandlet mellom presidentkandidatene Ashraf Ghani og Abdullah Abdullah, medførte at Afghanistan fra 2014 hadde en fragmentert og svekket afghansk regjering. Taliban på sin side styrket gradvis sin kontroll og innflytelse over Afghanistan. I 2017 ble det oppgitt at de kontrollerte nær halve landet, men ingen større byer eller provinshovedsteder. Her opererte de en parallell administrasjon og justisvesen, og hadde sin egen skattlegging.

Sentralregjeringen hadde i lengre tid ført fredsforhandlinger med Taliban, men uten resultat. USAs nyvalgte president Donald Trump hadde på sin side i valgkampen i 2016 lovet å trekke landets styrker ut av Afghanistan, og USA begynte derfor direkte forhandlinger med Taliban.

USA og Taliban inngikk 29. februar 2020 en tilbaketrekningsavtale som innebar at alle internasjonale styrker skulle være ute av Afghanistan innen 1. mai 2021. Taliban forpliktet seg til å forhindre at terrororganisasjoner fikk operere i og fra Afghanistan og å inngå direkte forhandlinger med den afghanske regjeringen om en fredsavtale.

Høsten 2020 ble Joe Biden valgt til ny president i USA. Han utsatte datoen for sluttført tilbaketrekning av internasjonale styrker til 11. september 2021. I takt med uttrekkingen og redusert støtte fra USAs luftvåpen trappet Taliban fra mai av opp angrepene mot den afghanske hæren og politiet. Med en blanding av krigføring og forhandlinger inntok Taliban raskt store områder og etter hvert også provinshovedsteder som Kandahar, Herat, Mazar e Sharif og til slutt Jalalabad. Den militære tilbaketrekningen holdt frem som planlagt, og i tillegg reduserte mange land sin ambassadestab. Norge initierte sin evakuering av ambassadestab og senere norske statsborgere fredag 13. august.

Kabul falt til Taliban 15. august, og president Ashraf Ghani flyktet med sin nære stab fra landet. Taliban utnevnte så en interimregjering med utelukkende menn, de fleste religiøst utdannede pashtunere. Ingen land har så langt anerkjent interimregjeringen.

Evakueringen av utenlandsk personell og afghanere fortsatte til 30. august. Tidlig i september erklærte NATO Resolute Support Mission som avsluttet.

I mange land som har hatt militære styrker i Afghanistan, er det uenighet og usikkerhet om verdien av den krigen som ble gjennomført. USA bevilget i perioden 2001–2013 bistand i størrelsesorden 4000 milliarder kroner til Afghanistan, og også en rekke andre land har bevilget betydelige beløp til militære og sivile formål.

Det er likevel bredt erkjent at det var en alvorlig feil at den internasjonale styrken, med USA i spissen, de første årene etter 2001 hadde nærmest utelukkende søkelyset på en snarlig militær seier. Dette gikk på bekostning av oppbygging av statsadministrasjonen og langsiktige utviklingsprosjekter, landbruk og småindustri som kunne ha gitt befolkningen arbeidsplasser og tro på en bedre fremtid.

• Afghanistans historie
• Afghanistans politiske system
• Afghanistans samtidshistorie
• al-Qaida
• Taliban