Korea – 935–1910. Under Koryo-dynastiet (935–1392) var Korea stadig utsatt for angrep utenfra. Et angrep fra det tungusiske khitan-folket ble avverget 963, og 1033 ble det bygd en mur langs Yalu-elva. 1107 ble khitan-styrkene drevet ut for godt, men hundre år senere (1231–57) kom en ny bølge av angrep, denne gang fra mongolene under Dsjengis-khan. Mot slutten av 1200-tallet gjorde Marco Polo Korea kjent i Europa. Under Koryo-dynastiet blomstret handel, håndverk og litteratur, og buddhismen var den mest utbredte religion i landet.
I 1392 overtok et nytt dynasti, Yi, makten etter Koryo-herskerne. Yi-dynastiet beholdt makten i Korea frem til 1910. Landet fikk nå navnet Choson, og hovedstaden ble flyttet til Hanyang (Seoul). Konfucianismen erstattet buddhismen som religion, boktrykkerkunsten ble innført (trykking med løse typer), og handelen med Kina fikk et kraftig oppsving.
Forholdet til landets naboer var fortsatt urolig. Tidlig på 1400-tallet ble barbarene i nord overvunnet. Den japanske shogun Toyotomi Hideyoshi invaderte Korea 1592 og ble ikke fordrevet før 1604. Kinesiske styrker rykket inn 1636, og Korea ble nå tributtpliktig overfor Qing-keiserne. Det koreanske samfunnet ble reorganisert i denne tiden; rike bønder og kjøpmenn ble opphøyd i adelsstanden, og livegne fikk kjøpe seg fri. Men i de fattige bondemassene brøt misnøyen ut i en rekke opprør.
Gjennom katolske misjonærer hadde vestlig kultur fått innpass i Korea via Kina fra 1777, men 1839 ble tre franske misjonærer og mange koreanske kristne drept, og 1866 ble katolisismen forbudt og «den stengte dørs politikk» lansert. Dette førte til kraftige reaksjoner fra de vestlige kolonimakter. Franske krigsskip bombarderte Kanghwa 1866, og samme år ble et amerikansk handelsskip senket av koreanske soldater og sivile nær Pyongyang, etter at mannskapet hadde vært på plyndringstokt i byen. I 1871 ble seks amerikanske krigsskip sendt for å bombardere byen som en hevnaksjon, men de ble drevet tilbake.
Japanerne angrep Pyongyang 1875, og 1876 måtte Korea åpne havnebyene Pusan, Wonsan og Inchon for japanske handelsinteresser. For å motvirke Japans innflytelse fikk Kina koreanerne til å inngå handelstraktater med flere stormakter. Indre uro og opprør svekket regjeringen i Seoul, og den måtte be om hjelp fra Kina. Yuan Shih-kai ble utnevnt til kinesisk høykommissær i Seoul 1885, men Japan nektet å anerkjenne Kinas overhøyhet over Korea, og striden førte til åpen krig 1894–95. Japan vant krigen, og ved freden i Shimonoseki måtte Kina anerkjenne Japans maktstilling i Korea.
Japanerne satte i gang store reformprosjekter i Korea, bl.a. modernisering av skolevesenet, men støtte på sterk motstand i befolkningen. Utad vakte det japanske hegemoniet reaksjoner, særlig i Russland, som hadde inngått en leieavtale med Kina om Port Arthur og Dairen på Liaotung-halvøya, og som nå så sin fortsatte ekspansjon sørover truet av japanerne. Konflikten utløste den russisk-japanske krig 1904–05. Korea erklærte seg først nøytralt, men lot japanerne benytte landet til gjennommarsj. Ved krigens slutt ble Japans overhøyhet over Korea internasjonalt anerkjent gjennom Portsmouth-avtalen, som kom i stand ved amerikansk mellomkomst. Samme år tvang Japan Korea til å undertegne en traktat som gjorde landet til et japansk protektorat, og i 1910 ble Korea offisielt annektert av Japan. En motstandsbevegelse ble organisert og foretok aksjoner mot japanerne, men etter hvert ble den tvunget til å trekke seg vestover inn i Mandsjuria. Syngman Rhee opprettet og ledet en eksilregjering i Shanghai, og koreanere deltok på kinesisk side i krigen mot Japan.