Sultan Said Ali bin Said Omar

Sultan Said Ali bin Said Omar (død 1916, sitter i midten, første rad) var sultan av Bambao på Njazídja fra 1892 til 1912.

Komorene ble trolig først bebodd av melanesisk-polynesiske folk som kom østfra på 400- og 500-tallet. Senere immigrasjon fant sted fra østkysten av Afrika, samt fra Indonesia, Madagaskar og Persia, så vel som fra arabiske områder.

Tidlig på 1500-tallet ble øyene oppdaget av europeiske sjøfarere, og portugisere, nederlendere og franskmenn bosatte seg der. Den arabiske dominansen vedvarte imidlertid. I 1793 raidet krigere fra Madagaskar øyene for slaver.

Frankrike la under seg Mayotte i 1843, og de tre andre øyene kom under fransk beskyttelse i 1886. Fra 1912 ble landet administrativt styrt fra Madagaskar, til det i 1947 fikk status som oversjøisk fransk territorium, med egen representasjon i den franske nasjonalforsamlingen.

Indre selvstyre (1961)

I 1961 fikk Komorene indre selvstyre, og makten ble delt mellom partiene Union démocratique des Comores (UDC) og Rassemblement démocratique du peuple comorien (RDPC). RDPC og UDC dannet 1972 sammen med et tredje parti, Parti pour l'évolution des Comores (PEC), et forbund som gikk inn for full selvstendighet. Dette vant valget på alle øyene unntatt Mayotte, og UDC-lederen Ahmed Abdallah ble regjeringssjef.

Forhandlinger med Frankrike førte til en avtale om selvstendighet, som ble godkjent i en folkeavstemning i 1974. Et flertall på 96 prosent stemte for selvstendighet, men på Mayotte gikk et flertall på 64 prosent mot.

Selvstendighet (1975)

Ahmad Abdallah
Ahmed Abdallah var Komorenes president i 1975 og fra 1978 til 1989. Foto fra 1987.
Av /NTB.

Den 6. juli 1975 stemte parlamentet for ensidig proklamering av selvstendighet og valgte Ahmed Abdallah til president. Frankrike grep ikke inn, men beholdt kontrollen over Mayotte. Konflikten om Mayottes status har senere stått sentralt i forholdet mellom Komorene og Frankrike, hvor Komorene har insistert på å overta kontrollen over øya, mens Frankrike har fastholdt at tilhørigheten bestemmes av dens innbyggere.

Frankrike har spilt en sentral rolle i forsøk på å gjenskape politisk ro på Komorene, som i større grad enn de fleste afrikanske stater etter selvstendigheten har vært preget av manglende stabilitet, med en rekke kupp og kuppforsøk. Særlig fra 1990-årene har Komorene vært preget av krav om selvstyre eller selvstendighet på de to øyene Nzwani og Mwali, hvilket har truet statsdannelsen, og ytterligere bidratt til politisk ustabilitet og vold.

Da Komorene ble opptatt som medlem av FN i 1975, anerkjente verdensorganisasjonen landets integritet som én enhet (inkludert Mayotte), i motsetning til Frankrike, som bare anerkjente selvstendigheten for øyene Grande Comore, Anjouan og Mohéli (fra 1977 omdøpt til henholdsvis Njazidja, Nzwani og Mwali) – og ikke Mayotte, som forble fransk territorium. I 1976 avholdt franskmennene en folkeavstemning på Mayotte, hvor 99 prosent av befolkningen stemte for å opprettholde tilknytningen til Frankrike.

Sosialistisk republikk (1976–1978)

Den første av mange ukonstitusjonelle maktovertakelser på Komorene ble gjennomført allerede i august 1975, da president Abdallah ble avsatt i et kupp. Et styrende råd ledet av Saïd Mohammed Jaffar tok midlertidig over. I 1976 overtok Ali Soilih som president og proklamerte året etter Komorene som en «demokratisk, sekulær, sosialistisk republikk». En revolusjonær omforming av samfunnet fant sted, med sterk desentralisering av den politiske styring.

Revolusjonen var noe inspirert av maoisme, koblet til islamsk filosofi, og med en målsetting om økonomisk selvberging. Stemmerettsalderen ble senket til 14 år, og ungdom og studenter tok over mye av landets administrasjon.

Islamsk republikk (1978–1989)

I 1978 ble Soilih avsatt og deretter drept i et kupp gjennomført av en gruppe europeiske leiesoldater ledet av franskmannen Bob Denard. Kuppet ble gjennomført på oppdrag av den tidligere president Ahmed Abdallah, som ble gjeninnsatt. Denard hadde støtte fra blant andre Sør-Afrika, som brukte Komorene dels for å bryte sanksjonene mot landet, dels som en lyttepost i sin etterretning. I en folkeavstemning ble en ny grunnlov vedtatt, og Komorene ble en føderal, islamsk republikk, med en viss grad av selvstyre for hver av øyene. Abdallah ble valgt til president samme år og gjenvalgt i 1984, uten motkandidat.

Parlamentsvalg ble holdt i 1978 og i 1981; i 1979 ble Komorene gjort til ettpartistat, med Union comorienne pour le progrès (UCP) som eneste tillatte parti. Abdallahs regime utviklet et autoritært styresett, og han ble drept under et angrep på presidentpalasset i november 1989. Angrepet ble gjennomført av presidentgarden under ledelse av Denard. Høyesterettspresident Saïd Mohammad Djohar overtok som statsoverhode.

Overgangsregjering og ny islamsk republikk (1992–2001)

Maktovertakelsen ble internasjonalt fordømt, og Frankrike sendte militære styrker for å legge press på Denard, som forlot landet og reiste til Sør-Afrika. Franske soldater ble deretter stående i landet. De største politiske grupperingene dannet en overgangsregjering. Nytt presidentvalg ble holdt i 1990, der Djohar ble valgt. Et kuppforsøk høsten 1990 mislyktes. En nasjonal konferanse om landets politiske fremtid ble avholdt 1992, forut for flerpartivalg. Perioden var preget av voldsutøvelse, som særlig skyldtes forverrede sosiale og økonomiske forhold. Deler av opposisjonen gikk til boikott, og partier som støttet Djohar fikk flertall i parlamentet. Nyvalg ble holdt i 1993, og presidentens parti, Rassemblement pour la démocratie et le renouveau (RDR), fikk flertall.

I september 1995 stod Denard bak nok et kupp på Komorene; store deler av landets hærstyrker sluttet seg til leiesoldatene. President Djohar ble avsatt og dro i eksil til La Réunion, mens Denard innsatte en militærkommando ledet av kaptein Ayouba Combo, en tidligere forbundsfelle. Ved kuppet ble det benyttet et skip som Denard hadde kjøpt fra norske Telenor. De legitime myndighetene på Komorene bad Frankrike gripe inn. 900 franske soldater ble landsatt og fikk kuppmakerne til å overgi seg, etter at Combo formelt hadde overdratt makten til to politiske ledere, Mohamed Taki og Saïd Ali Kemal.

Etter den franske intervensjonen erklærte statsminister Caabi Elyachourtu Mohamed seg selv midlertidig statsoverhode, i henhold til grunnloven. Djohar vendte tilbake til Komorene i januar 1996 etter forhandlinger med regjeringen, men bare med en symbolsk presidentmakt. Ved presidentvalget samme år ble han avløst av Mohamed Taki, som fikk 64,2 prosent av stemmene; Djohar stilte ikke. Ved parlamentsvalget fikk Takis parti Rassemblement national pour le développement (RND) flertall; de fleste opposisjonspartier boikottet valget.

Taki døde i 1998, og Tadjidine Ben Saïd Massoundi ble innsatt som fungerende president. Før nytt valg var avholdt, grep forsvarssjefen, oberst Assoumani Azali, makten i et nytt kupp. Et forsøk på å styrte ham i et militærkupp i 2000 mislyktes. Fra 2000 ble det søkt nasjonal forsoning, og etter megling fra Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) ble en forsoningsavtale inngått i 2001.

Unionen Komorene (2001–)

Separatistene, særlig på Nzwani, bidrog fra slutten av 1990-årene til den politiske krisen på Komorene. En ny grunnlov ble vedtatt i folkeavstemning i 2001, da landets navn ble endret til Union des Comores. Den nye forfatningen stipulerte at presidentembetet skal gå på omgang mellom de tre øyene som utgjør unionen; det samme gjelder visepresidenten. I tillegg til et parlament på hver av de selvstyrte øyene, ble det etablert en nasjonalforsamling med ansvar for felles utenrikspolitikk og forsvar.

Ved det føderale presidentvalget i 2002 stilte Azali som uavhengig kandidat, og ble valgt til unionspresident. Mohamed Bacar, Mohamed Saïd Fazul og Bakari Abdallah Boina ble deretter valgt til regionale presidenter på henholdsvis Nzwani, Mwali og Njazidja – og dannet regionale regjeringer. Det ble i 2004 avholdt valg både til regionale parlament og til Komorenes (føderale) nasjonalforsamling.

I 2006–2007 ble det avholdt presidentvalg i to runder: Valget på unionspresident i 2006 ble vunnet av den uavhengige kandidaten Ahmed Abdallah Mohamed Sambi fra Nzwani. I den påfølgende valgrunden i de tre autonome delene av unionen ble Mohamed Abdoulwahab valgt på Njazidja og Mohamed Ali Said på Mwali. På Nzwani boikottet opposisjonskandidatene valget, og Mohamed Bacar erklærte seg gjenvalgt; valget ble av unionsregjeringen så vel som AU erklært som ugyldig.

Innsettelsen av president Sambi representerte den første fredelige, demokratiske maktoverdragelse i Komorene – som har opplevd 21 kupp og kuppforsøk. Den ansvarlige for fire av dem, den franske leiesoldaten Bob Denard, ble i 2006 stilt for retten in absentia, og dømt til fire års fengsel. Denard døde imidlertid i 2007, uten å ha sonet.

Separatisme

En konstitusjonell krise oppstod i august 1997, da to av de tre øyene – først Nzwani (Anjouan), deretter Mwali (Mohéli) – uavhengig av hverandre besluttet å bryte ut fra føderasjonen med den største øya og hovedsetet for regjeringen, Njazidja (Grande Comore). Den politiske eliten på Nzwani og Mwali mente de to øyene ble økonomisk og politisk neglisjert av sentralregjeringen, og ønsket å slutte seg til den gamle kolonimakten Frankrike; i likhet med den fjerde øya, Mayotte.

Imidlertid ønsket ikke Frankrike å overta noe ansvar for sine gamle besittelser, og Nzwani, under ledelse av Mouvement populaire d'Anjouan (MPA), erklærte seg selvstendig med egen regjering. Sentralregjeringen sendte en mindre militær styrke til Nzwani for å gjenerobre makten, men mislyktes etter at trolig hundre mennesker mistet livet. Innad i selvstendighetsbevegelsen på Nzwani kom det til motsetninger, som blant annet ga seg utslag i et mislykket attentat mot den selvutnevnte president Foundi Abdullah Ibrahim i 1998, hvilket førte til sammenstøt mellom tilhengere av ham og den tidligere statsminister Chamasse Saïd Omar. Urolighetene førte til om lag 60 drepte; flere tusen flyktet.

En forsoningskonferanse ble avholdt i 1997, og en fredsavtale mellom opprørerne på Nzwani og regjeringen i Moroni ble undertegnet under oppsyn av OAU, men aldri etterlevd. Planer for en fredsstyrke fra OAU ble avvist av Nzwani, men observatører likevel sendt til landet. I regi av OAU ble det på Madagaskar i 1999 utarbeidet en avtale mellom partene som la grunnlaget for etableringen av unionen i 2001. Representantene fra Nzwani undertegnet ikke, med opptøyer i Moroni som følge. Som et resultat av det påfølgende statskuppet trakk OAU ut sine observatører og truet med sanksjoner.

Partier som ønsker fullt brudd med Komorene fikk i 1999 rent flertall i Nzwanis selvbestaltede parlament. Ledelsen på øya undertegnet ikke Madagaskar-avtalen, og OAU truet med tiltak hvis den ikke ble underskrevet. OAU sendte også militære observatører til landet; disse ble trukket tilbake i mai 1999. I en folkeavstemning på Nzwani i 2000 ble det klart flertall for ikke å slutte seg til føderasjonen på ny, hvilket fikk OAU til å true med omfattende sanksjoner. Som svar på presset ble en ny folkeavstemning avholdt på Nzwani, som bekreftet kravet om full selvstendighet. Høsten 2001 fant det sted to militærkupp på Nzwani. På bakgrunn av en fredsavtale fra 2003 ble en ny afrikansk fredsoperasjon iverksatt på Komorene i regi av AU, etter megling fra AU og Sør-Afrika.

Da Mohamed Bacar nektet å gå av før presidentvalget på Nzwani i 2007 ble unionssoldater sendt til øya, men ble nedkjempet av Bacar-lojalt gendarmeri. Sørafrikanske politistyrker ble sendt til Komorene på oppdrag fra AU for å forhindre uro, men ikke til Nzwani, hvor flyplassen var blokkert. Da Bacar gjennomførte et forsinket valg i 2007 og erklærte seg som dets vinner, ble forholdet til unionsmyndighetene forverret.

I mars 2008 iverksatte AU en militær operasjon til støtte for Komorenes regjering, og landsatte styrker fra Sudan og Tanzania, i tillegg til komoriske enheter, på Mzwani. Bacar søkte tilflukt på den franske besittelsen Mayotte. Utleveringskrav fra Komorene ble avvist av Frankrike, som holdt ham i forvaring på La Réunion; Bacars søknad om fransk asyl ble avslått. Etter en rettssak ble han gitt opphold i Benin.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg