Kolanordmennene

Kolanordmennene er en betegnelse på de nordmennene som rundt 1870 dro fra Nord-Norge til kysten av Kola, lokket av mulighetene til fiske og handel i Russland.

Den russiske regjeringen hadde gått ut med løfte om en rekke privilegier til dem som ønsket å bosette seg fast langs kysten av Barentshavet. De fleste nordmennene slo seg ned i Tsypnavolok lengst øst på Fiskerhalvøya, der det etter hvert ble et levende norsk samfunn som opprettholdt gode kontakter med hjemlandet, særlig med byen Vardø. Noen av nordmennene dro tilbake til Norge under og like etter den russiske revolusjonen i 1917, men de fleste ble værende. Helt frem til 1940 var et flertall av innbyggerne i Tsypnavolok nordmenn.

I 1930 ble nordmennene tvunget inn i fiskerkollektivet «Poljarnaja Zvezda», 'Polarstjernen', verdens første og siste norske kollektivbruk. Utrenskningene igangsatt av Josef Stalin i 1930-årene («Den store terroren») rammet nordmennene hardt, minst 15 av dem ble enten skutt eller døde i fangeleirer.

Sommeren 1940 ble hele den norske befolkningen forvist fra Kolahalvøya og sendt til Karelen, der de ble boende til de måtte dra videre under presset fra den finske offensiven i 1941. Våren 1942 døde svært mange av de norskættede av sult og underernæring, og selv om en del også gjorde en stor innsats som soldater i sovjetarmeen, så fikk de etter andre verdenskrig ikke vende tilbake til sine hjemplasser. Dermed ble det heller ingen muligheter til å opprettholde et levende norsk miljø, og norsk språk gikk også i glemmeboken. Først etter 1990 har mange av de norske igjen våget å stå frem med sin bakgrunn, og en stor del av dem har vendt tilbake til Norge.