Knud 1 den store

Knud 1 den store, konge i England 1014–35, i Danmark 1018–35, sønn av Svend Tveskæg (Svein Tjugeskjegg) og etter hans død av danene valgt til konge i England. Han måtte føre en hard kamp med angelsaksernes konge Ethelred 2 og hans sønn og ettermann Edmund 2 Jernside (Ironside). Da Edmund døde 1016, ble Knud enekonge. I 1018 ble han valgt også i Danmark, etter broren Harald. Vikinghøvdingen viste seg nå som en dyktig riksstyrer, men ble snart mer engelsk enn dansk konge. I 1026 avverget han et norsk-svensk angrep på Danmark i slaget ved Helgeå, og 1028 vant han Norge, etter først å ha sikret seg støtte fra norske stormenn som var misfornøyde med Olav Haraldsson (den hellige). Etter dette rådet Knud over et mektigere rike enn noen annen nordisk konge, men det manglet sammenheng. Etter hans død falt riket fra hverandre. Han er begravet i katedralen i Winchester.

Knud hadde et godt samarbeid med kirken og foretok 1027 en pilegrimsferd til Roma. Han kalte til riket geistlige fra Flandern og Lorraine, men holdt alltid fast ved kongens lederstilling i kirken. Med sin dronning Emma, enke etter kong Ethelred av England, hadde Knud sønnen Hardeknud og datteren Gunhild, med frillen Alfiva sønnene Svend (Svein) og Harald Harefot.