Faktaboks

Knut den mektige
Knud den mektige; Knut 1. den store; engelsk Canute the great; dansk Knud den store
Født
995
Død
12. november 1035
Levetid - kommentar
omtrentlig fødselsår
Knut den store
Knut den store, tegning i et middelaldermanuskript fra omkring 1320.

Knut den mektige var konge i England i perioden 1014–1035 og konge i Danmark i perioden 1018–1035. Han var også konge i Norge fra 1028 til 1035. Knut var sønn av Svein Tjugeskjegg (på dansk Svend Tveskæg).

Tidlige år

Man vet nesten ingenting om Knuts barndom og ungdom. Hans mors navn vites ikke, men hun var muligens søster av den polske kong Bolesław 1. Broren Harald Sveinsson ble konge av Danmark i 1014, og Knut var formodentlig yngre enn broren. Det skal også ha vært søstre i barneflokken, deriblant Estrid, Gyda, Gunnhild, Santslaue og Thyra.

Knuts fødselsår vites ikke med sikkerhet. Han kan ha fulgt faren på straffeekspedisjonene mot England i 1003–1004 etter Ethelred den rådvilles angrep på innbyggere i England av skandinavisk herkomst under den såkalte Sankt Brictius-massakren i 1002. I så fall kan ikke Knut ha vært født særlig mye tidligere enn omkring 990.

Knut fulgte utvilsomt faren på tokt til England i 1013, da kong Ethelred ble fordrevet fra riket. Da kong Svein døde i februar 1014, tok danehæren Knut til konge i England. Engelskmennene inviterte imidlertid Ethelred tilbake, og Knut måtte forlate landet i april samme år.

Erobringen av England

Knut den mektige og Edmund jernside
Knut den mektige (til høyre) sloss mot Edmund jernside. Fremstilling fra 1300-tallet.

I Danmark bød Knut broren Harald 2. dele det danske riket med seg. Knut ønsket også at Harald skulle slutte seg til ham så de kunne gå til angrep på England sammen. Da denne nektet, dro Knut alene som fører for hæren tilbake til England i 1015.

Der fikk han god hjelp av den mektige ealdormannen (jarlen) Eadrik Streona som gikk over til Knuts side etter å ha havnet i konflikt med kong Ethelred og sønnen Edmund Jernside. Nordmannen Eirik Ladejarl, som var gift med Knuts søster Gyda, og fulgte også med hæren. Etter erobringen av York satte Knut Eirik til å styre byen på hans vegne. Ved påsketider 1016 døde kong Ethelred, og sønnen Edmund Jernside ble tatt til konge i London.

I de neste månedene kjempet Edmund og Knut mot hverandre flere steder i England med tap på begge sider. Men selv ikke etter danenes seier i slaget ved Assandun (Ashington i Essex), 18. oktober 1016, klarte Knut å påføre Edmund et avgjørende nederlag. Byen London en spilte avgjørende rolle i motstanden mot Knut, da den to ganger hadde stått i mot hans beleiringer. Eadrik Streona hadde dessuten skiftet side igjen og gått over til kong Edmund.

Senere på høsten 1016 møttes Edmund og Knut ved Alney i Gloucestershire, hvor de ble enige om å dele landet mellom seg. Edmund skulle få den sørlige halvdelen, mens Knut skulle ha Mercia og Northumbria. 30. november 1016 døde imidlertid Edmund under mystiske omstendigheter, og Knut ble tatt til konge over hele England.

Konge over England og Danmark

Alfiva og Knut
Knut den mektige (til høyre, med krone) og Alfiva (til venstre overfor Knut).
Av .
Engelsk mynt fra Knut den mektiges tid som konge.

Knut sørget raskt for å eliminere trusler mot sitt nyetablerte herredømme. Den svikefulle Eadrik Streona ble myrdet ved juletider i 1017 og en rekke andre engelske aristokrater ble også eliminert. Han erstattet dem med sine egne lojale menn. Medlemmer av den gamle kongefamilien ble først landsforvist, men Knuts planer om å ta dem av dage ble avverget.

I juli 1017 giftet Knut seg med den mektige dronning Emma av Normandie. Hun var enken til den nokså nylig avdøde kong Ethelred den rådville og hadde to sønner. Dette mildt sagt oppsiktsvekkende ekteskapet ble sannsynligvis inngått for å sikre kongedømmet en viss kontinuitet under kong Knuts herredømme. Knut hadde dessuten lovet Emma at deres felles barn skulle stille først i arverekkefølgen til den engelske tronen. Dermed sikret han seg tilsynelatende mot den framtidige trusselen fra Emmas sønner med Ethelred, Alfred og Edvard, som befant seg hos hennes slektninger i Normandie.

Med dronning Emma fikk Knut sønnen Hardeknud og datteren Gunhild. Ved ekteskapsinngåelsen hadde imidlertid Knut også en annen kone, Alfiva (Ælfgifu) av Northampton. Med henne hadde Knut sønnene Svein og Harald Harefot.

I 1019 ble Knut også valgt til konge i Danmark, etter broren Harald, men tilbrakte lite tid i landet. Den forhenværende vikinghøvdingen viste seg imidlertid som en dyktig riksstyrer. Han integrerte i det engelske kongedømmet de delene nord og øst i England (den såkalte Danelagen) som siden vikingtoktene på 800-tallet hadde vært mer eller mindre uavhengige av den engelske kongen.

Konge over Norge

Knuts far, Svein Tjugeskjegg, hadde sikret seg herredømmet over Norge gjennom samarbeidet med ladejarlene. I 1015 ble imidlertid Svein og Håkon ladejarl drevet vekk av kong Olav Haraldsson (den hellige) som ble tatt til konge over hele landet. Knut hadde nok til hensikt å gjenerobre Norge, men måtte først forsvare seg mot den anti-danske alliansen mellom kong Olav og svenskekongen Anund Jakob i slaget ved Helgeå i 1026.

I 1028 seilte Knut til Norge med 50 skip. I årevis hadde han bygget allianser med norske stormenn som var misfornøyde med Olav Haraldsson herredømme. Flere kilder forteller også at mange nordmenn hadde latt seg friste av Knuts pengegaver og lovet ham troskap. Da Knut kom til Norge, falt de fleste av Olavs støttespillere fra. Knut ble gitt kongsnavn og Olav flyktet til Gardarriket.

Knut lot først Håkon Eiriksson jarl styre Norge på sine vegne, men Håkon skal ha druknet i 1029 på vei til sitt eget bryllup i England. Etter slaget på Stiklestad og kong Olavs død året etter kom Alfiva av Northampton til Norge med den omkring 14 år gamle sønnen Svein Knutsson. Han styrte Norge som Knuts underkonge og med moren som formynder fra 1030 til 1035.

Senere år og død

Knut hadde et godt samarbeid med kirken og foretok i 1027 en pilegrimsferd til Roma. Han kalte geistlige fra Flandern og Lorraine til riket, men holdt alltid fast ved kongens lederstilling i kirken.

Knut døde i Shaftsbury i november 1035, og er begravet i katedralen i Winchester. Han hadde hersket over et mektigere rike enn noen annen nordisk konge, men det manglet sammenheng. Etter hans død falt riket fra hverandre. Magnus den gode ble konge i Norge, Harald Harefot i England, mens Hardeknut regjerte i Danmark. I en kort periode (1040–1042) regjerte Hardeknut både England og Danmark, men i 1042 kom den gammelengelske kongeslekta tilbake på tronen med Edvard Bekjenneren etter Hardeknuts død.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg