Kirkuk

Kirkuk har og har tradisjonelt alltid hatt en multikulturell og flerspråklig befolkning. Det foreligger ingen sikre tall for den etniske fordelingen i dag, men det anslås at kurdere er den største folkegruppen fulgt av arabere.

Kurderne bor hovedsakelig i den nordlige delen av byen (blant annet bydelene Rahimawa, Imam Qasim, Azadi, Iskan), mens araberne i hovedsak bor i den sørlige delen av byen. Irakiske turkmenere er den tredje største gruppen, og Kirkuk regnes som det kulturelle senteret for irakiske turkmenere. I tillegg finnes en liten minoritet assyrere/kaldeere. En tidligere liten minoritet jøder ble fordrevet under Baath-regimet.

Kirkuks strategiske betydning som senter for oljevirksomheten i Nord-Irak, har medført at ulike irakiske myndigheter har iverksatt tiltak for å manipulere den etniske fordelingen i byen. Under det tidligere Baath-regimet ble mange kurdere fordrevet ut av byen til Nord-Irak. Disse ble erstattet med arabere fra Sentral- og Sør-Irak.

Etter Baath-regimets fall i 2003 har kurdiske myndigheter søkt å reversere den tidligere politikken. Arabere med opprinnelse i sør, er blitt lokket, oppfordret og til dels fordrevet ut av byen. Samtidig er kurdere som under Baath-regimet ble fordrevet fra Kirkuk til Nord-Irak, presset tilbake til byen. Særlig gjelder dette en stor gruppe kurdere som søkte tilflukt i Sulaymaniya.

Byen ligger i et flatt sletteland 310 meter over havet. Elven Khasah (Hassa) deler byen i en østlig og en vestlig halvdel. Den østlige delen er først og fremst et handels- og forretningssenter. Administrative funksjoner er i hovedsak lagt til den vestlige delen. Elvens vannføring er sesongbetont. Store deler av året er det meste av elveløpet tørrlagt. Den delen av byen som ligger øst for elven refereres gjerne til som «den gamle elvebredden», mens den vestlige gjerne kalles Korya.

Den østlige elvebredden domineres av et citadell beliggende på en høyde. De opprinnelige festningsverkene er så godt som forsvunnet, men det nordvestlige hjørnet av de gamle murene er avdekket gjennom utgravninger. I dag dannes citadellets omkrets av en rad med hus som gjør at fasadearkitekturen fremstår som mer sivil enn militær. Citadellet har fem innganger hvorav fire er hovedinnganger. Tidligere besto citadellet av ca. 800 hus, men store deler av festningsområdet ble rasert under president Saddam Hussein og brukt som militært område. 800–900 kurdiske og turkmenske familier ble fordrevet.

I dag eksisterer kun 45 hus, men kun 5–6 av disse er rehabilitert (2007). Inne på området lå en rekke moskeer og basarer. I dag er bevart bl.a. Profeten Daniels moské og mausoleum, som opprinnelig var en kirke men konvertert til moské. Den har en minaret som trolig er fra 1300 tallet. Et annet bevart landemerke i citadellet er en åttekantet tårnbygning som på folkemunne blir kalt Det blå mausoleet (også kalt Det grønne mausoleet), og som trolig er fra 1361.

Det sentrale forretningsstrøket i den østlige delen ligger øst, sørøst og sør for citadellet med bydelene Musallah, Piryadi (Briadi) og Bulak. Bebyggelsen her har sine aner tilbake til 1800-tallet med anleggelse av en rekke boligkvartaler, basarhaller, handelsbedrifter og vertshus. Her finnes blant annet byens travleste basar med over 300 butikker og syv innganger. Blant annet praktiseres det her tradisjonelt håndverksarbeid som keramikk, kurvfletting og tekstilveving. Rett ved ligger et annet landemerke - en minaret fra 18218 som er dekorert med glasert teglstein i ulike farger.

Den eldste bymessige bebyggelse utenfor citadellet ligger imidlertid nord for citadellet; i bydelen Imam Qasim, som er oppkalt etter Imam Qasim moské og mausoleum.

De administrative og statlige institusjonene er først og fremst plassert i den vestlige halvdelen av byen (Korya-siden). Både byens og provinsens administrative organer er lokalisert hit. Bebyggelsen av denne siden av elven kom sent i gang. På slutten av 1800-tallet var bebyggelsen konsentrert til bydelene Beglar, Shateru og Sari-Kahia. Utover 1900-tallet spredte bebyggelsen seg først mot elven, dvs. i retning den eksisterende bebyggelsen på østbredden, og senere mot nord og sør.

En rekke offentlige signalbygg ble anlagt på denne siden av elven, men de fleste er i dag enten revet eller har forfalt. Det aller største var det tidligere militære hovedkvarteret som ottomanene bygget i 1874. Dette var et stort rektangulært kompleks på to etasjer, men i dag eksisterer kun den sørlige og halvparten av den festlige fløyen. Resten ble revet i 1976.

Etter 1950-tallet utviklet det seg en rekke fasjonable distrikter på vestsiden av elven. Utviklingen av elvebredden begynte på 1960-tallet. En rekke nye villaer begynte å vokse opp langs veien sørover mot Bagdad (Tariq Baghdad) og i området rundt jernbanestasjonen. Tisin i sørvest, som opprinnelig var en egen by med turkmensk befolkning, ble integrert i Kirkuk by. Et annet nytt distrikt vokste opp i nordvest langs veien mot Mosul (bydelene Rahimawa, Mullah Abdullah-høyden og Arrapha).

Baath-regimet bygde ut en rekke bydeler i den sørlige delen av byen på begge sider av elven. De irakiske myndighetene gjennomførte en aktiv bosettingspolitikk for å lokke til seg arabiske innflyttere fra Sentral- og Sør-Irak. Som følge av dette oppsto det en rekke bydeler med arabiske navn; som Wasit, Gharnata, Hadra, Kadisiya, Domis og Askari

Byen ligger langs hovedveien mellom Irbil og Bagdad. En jernbanelinje forbinder Kirkuk med Bagdad.

Arkeologiske utgravninger har avdekket våpen og bruksgjenstander fra ca 2600 fvt. Lite av byens tidlige historie er kjent, men gamle sagn vil ha det til at byen ble grunnlagt av assyrerne som forsvar mot det iranske oldtidsfolket mederne.

Aleksander den store tok kontroll over byen etter beseiringen av akamenidene i 331 fvt. Under hans etterfølger ble festningsverkene utvidet. Senere kom byen under kontroll av parterne fra 139 fvt. og sassanidene fra år 226. Muslimene tok kontroll over byen etter deres seier over sassanidene ved Kadisiya i år 636. Senere ble byen styrt av Abbasidekalifatet. Dette ble samtidig innledningen på det tyrkiske nærværet i området.

Byen ble erobret av mongolene i 1258 og av Timur Lenk i 1393. Senere ble byen styrt av ulike herskere. Ottomanene annekterte byen for første gang i 1616, men ottomansk-iransk rivalisering førte til lovløse tilstander helt frem til sultan Murad 4 tok kontroll over området i 1638. Ottomanene innledet etter dette en aktiv tyrkifiseringspolitikk gjennom blant annet å bringe inn sunnimuslimske tyrkere fra Anatolia.

På 1700-tallet ble området på nytt påvirket av rivaliseringen mellom ottomanene og iranerne. I 1743 lyktes en iransk hær å innta citadellet og påførte det enorme ødeleggelser. I de etterfølgende urolighetene ble en betydelig del av byens befolkning drept. Kirkuk forble likevel under ottomanenes kontroll fra 1746 og frem til britiske styrker okkuperte byen i 1918. Til tross for tyrkiske gjenerobringsforsøk under den tyrkiske frihetskrigen 1919–1922, ble Kirkuk fra 1926 inkludert i det som fra 1932 ble den selvstendige staten Irak.

Byen var et viktig senter for det kurdiske opprøret som fulgte Golfkrigen 1991, og ble påført store skader under kamper mellom kurdiske opprørsstyrker og hæren.

Byen havnet under kontroll av kurdiske militser i 2014, da irakiske regjeringsstyrker ble trukket ut under en større offensiv i Nord-Irak gjennomført av Den islamske stat (IS). IS gjennomførte flere angrep mot byen høsten 2016, for å avlede irakiske tropper fra sine forsøk på å innta Mosul som på det tidspunktet var under kontroll av IS. I 2017 havnet Kirkuk igjen under irakisk statlig kontroll.

• Iraks historie
• Kurdistan
• Iraks samtidshistorie
• Iraks geografi
• Økonomi og næringsliv i Irak