De nordlige nomadene begynte rundt år 300 å dra på raid inn i Kina. På samme tid opplevde den keiserlige familien en indre strid som skulle forandre den kinesiske politiske geografien. På grunn av disse urolighetene i Nord-Kina så mange mennesker det som sin eneste mulighet å flykte sørover. I 304 manifesterte uroligheten seg i dannelsen av det første kongedømmet i Kina som ikke ble regjert av kinesere. På grunn av den generelle forflyttingen sørover ble det skapt et skille mellom dem som bodde i nord og dem som bodde i sør.
Med de nomadiske invasjonene ble Jin-dynastiet tvunget til å søke sørover. Mange av Vestre Jins arveprinser døde i stridene seg imellom, og med flyttingen av hovedstaden mot sørøst fikk dynastiet siden betegnelsen Østre Jin. Dynastiet fikk etter dette et mer intellektuelt preg enn tidligere da fokuset hadde vært mer på det militære. Dynastiet endte i 420. Etter dette fulgte en rekke kortvarige dynastier i sør frem til gjenforeningen under Sui-dynastiet i 589.
På samme tid som Østre Jin regjerte stabilt i sør, var Nord-Kina preget av mer enn 16 kortvarige kongedømmer, som hovedsakelig var grunnlagt av nordlige nomadefolk (Xiongnu, Xianbei og Qiang). To av kongedømmene greide å erobre hele området i nord, men bare Nordre Wei (386-534) greide å holde makten i mer enn én generasjon. Samtidig som det ble mer ustabilt i sør, stabiliserte Nordre Wei forholdene i nord. Dynastiet la tidlig over fra et nomadestyre til et kongedømme med en arverekkefølge basert på primogenitur. Hovedstaden ble først lagt til nord for å kunne håndtere andre nordlige nomader, men ble i 494 flyttet lenger sør, til Luoyang, for lettere å kunne kontrollere den kinesiske majoriteten i riket. Dette skulle føre til enden på riket ved at nomader fikk herje mer fritt, og kongemakten ble redusert, noe som førte til en splittelse og dermed rikets undergang.
Det var i løpet av denne 400-årsperioden med et oppsplittet Kina at buddhismen etablerte seg i Kina, både i nord og sør. De første buddhistiske misjonærer hadde kommet allerede i siste halvdel av Han-dynastiet, men buddhismen grep først om seg etter Han-dynastiets undergang. Tallrike pilegrimsreiser til India økte kunnskapen om og interessen for landene i vest, og det ble introdusert nye ideer om blant annet medisin, astronomi og matematikk. Religionen ble likevel ikke utbredt før på 400-tallet. I sør ble buddhismen en intellektuell geskjeft, mens den under Nordre Wei fikk status som statsreligion. I nord ble også buddhismen i to korte perioder undertrykket.
Den neste samlingen av Kina til ett rike kom fra nord. Nordre Wei ble delt opp i Nordre Zhou og Nordre Qi. Disse var preget av to motstridende ideologier om hvordan man skulle forholde seg til den kinesiske kultur: tilpasse seg eller avvike fra den. Det var den kinesiskfiendtlige staten Nordre Zhou som skulle vise seg å være sterkest av de to, etter seieren over Nordre Qi i 577. Allerede etter fire år gikk Nordre Zhou under ved et kupp, og det kinesiske Sui-dynastiet tok over. Dette dynastiet erobret det sørlige dynastiet Chen i 589, og hadde dermed formelt erobret hele Kina.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.