japansk forfatter, født i en fjell-landsby på øya Shikoku. Mens han ennå studerte fransk litteratur ved universitetet i Tokyo, debuterte han i 1958 med en novellesamling, som omfatter bl.a. novellene Sauer (norsk overs. i Japan forteller, 1996) og Fangsten. Hans første roman, Plukk spirene, skyt barna, kom samme år. Han var aktivt engasjert i spørsmålet om fornyelsen av den amerikansk-japanske sikkerhetspakten og i den påfølgende debatten om remilitarisering og betydningen av keiserdømmet tidlig i 1960-årene. Dette fikk ham til å skrive bl.a. Sytten år (1961), et provoserende verk som ble ansett som et angrep på høyreekstremistene.
Oes eldste sønn ble født med en alvorlig hjerneskade i 1963, en hendelse som preget forfatterskapet hans fra da av. En far og hans hjerneskadde sønn dominerer den symbolske verden i Himmelmonsteret Agui (1964) og Min egen sak (1964, norsk overs. 1968). Oes engasjement i atomalderens maktpolitikk og forholdet mellom periferi og sentrum i kulturen kom også stadig mer til uttrykk i hans verker. Med Tid for fotball (1967, norsk overs. 1996) blir Oes fødested et viktig symbol for hans ideelle periferikultur. Samtidens spill (1979), M/T og fortellingen om skogens under (1986, norsk overs. 1995) og Nostalgiske fortellinger (1987) dreier seg alle om legender knyttet til hans fødeby på Shikoku. Trilogien Grønne trær i flammer utkom med siste bind i 1995. De seneste årene har han skrevet flere romaner med selvbiografiske innslag, bl.a. Byttebarn (2002), der han utdyper sitt forhold til sin avdøde svoger, filmregsissøren Jûzô Itami, og Barn av 200 år (2003). Lær oss å vokse fra vår galskap (1998) består av tre noveller i norsk oversettelse.
Oe ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1994.