Kenyas politiske system

Generelt har Kenyas politiske partier vært basert på etnisk og geografisk tilhørighet. Etniske ledere med politiske ambisjoner har mobilisert støtte i sine respektive folkegrupper. Kenya har totalt 44 større og mindre etniske grupper. Derfor er støttegrunnlaget for de fleste politiske partiene begrenset til visse deler av landet. Det er vanskelig å se ideologiske forskjeller mellom partiene. Deres populistiske valgprogrammer gir løfter om goder de fleste kenyanere ønsker: utdanning, helsetjenester, vannforsyning, veier og så videre. Siden de ideologiske skillelinjene stort sett er fraværende, er partisystemet ustabilt og gir grunnlag for taktiske koalisjoner som endres over tid, ofte på grunn av skiftende lederskap. Forhandlingene forut for valg gjelder fordeling av regjeringstaburetter hvis koalisjonen skulle vinne. Innenlandske og utenlandske sponsorer kan også påvirke valgmanifestene mot løfte om velvilje etter valget.

Etter den demokratiske åpningen i 1991 oppstod opposisjonsgruppen Forum for the Restoration of Democracy (FORD), med Jaramogi Odinga i ledelsen. Democratic Party (DP) ble dannet av tidligere visepresident Mwai Kibaki. FORD utgjorde en trussel mot KANU og Moi i de forestående valgene, men indre strid, ikke minst personmotsetninger, førte til at fronten ble splittet i to deler: FORD-Asili, ledet av Kenneth Matiba (1932–2018), og FORD-Kenya, ledet av Odinga. Splittelsen medførte at Moi ble gjenvalgt som president og at KANU fikk rent flertall i parlamentet ved valgene i 1992.

Opposisjonen forble splittet etter valget, og ble ytterligere svekket ved at flere fremtredende medlemmer valgte å gå tilbake til KANU. I midten av 1990-årene beskyldte kenyanske myndigheter grupperingen February 18 Movement (FEM) og dens væpnede gren, February 18 Popular Resistance Army (FERA), for å infiltrere Kenya fra Uganda. Myndighetene forsøkte å knytte flere deler av opposisjonen til FEM/FERA, som de påstod ble ledet av Raila Odinga, sønn av Jaramogi Oginga Odinga.

Den utøvende makten er lagt til presidentembetet hvis innehaver velges i allmenne valg for fem år. Presidenten er både statsoverhode, regjeringssjef, og øverstkommanderende for de væpnede styrkene. Det innebærer at stor makt er tillagt dette embetet og av den grunn er valgkampen intens. Presidenten må være minst 35 år og kan ikke besitte embetet i mer enn to valgperioder. Visepresidenten er kandidat og velges sammen med presidenten, men kan tilhøre et annet parti.

For å bli valgt til president må en kandidat få flertall av stemmene, det vil si minst 50 prosent pluss én av de gyldig avgitte stemmene, samt oppnå minst 25 prosent av stemmene i minst 24 av landets 47 fylker. Det sistnevnte kravet om vesentlig oppslutning i de fleste fylkene er ment å sikre en rimelig jevn støtte for dette viktige embetet over hele landet. Det er i tråd med grunnloven av 2010 som legger vekt på desentralisering. Gitt den etniske spenningen og rivaliseringen som kjennetegner kenyansk politikk, er jevn oppslutning over hele landet viktig for å dempe motsetningene som ofte har ført til opptøyer og vold. Selv om valgene ikke alltid har ført til voldshandlinger, er valgresultatene svært ofte bestridt av den tapende kandidaten og avgjort av rettsvesenet.

Hvis ingen av kandidatene oppfyller begge kriteriene, flertall og oppslutning rundt omkring i landet, avholdes nyvalg mellom de to kandidatene som fikk flest stemmer i første omgang. Alle valg administreres av og føres tilsyn med gjennom en uavhengig valgkommisjon.

Presidenten utnevner sin regjering med statsråder fordelt på en rekke saksområder. Statsrådene betjener sine respektive departement som besitter relevant ekspertise.

Lovgivende makt er formelt lagt til nasjonalforsamlingen (parlamentet eller Bunge på det nasjonale språket kiswahili) som har 350 medlemmer. Den har to kamre: et overhus (senatet) og et underhus (nasjonalforsamlingen). Av de 350 medlemmene av nasjonalforsamlingen er 290 valgt direkte fra valgkretser med kun én representant, 47 seter er forbeholdt kvinner som velges fra hvert av fylkene som fungerer som valgkretser med kun én representant, mens 12 er nominert av de politiske partiene etter deres andel av de valgte representantene fra de ordinære valgkretsene. Én er medlem i kraft av sitt embete (ex officio), det vil si nasjonalforsamlingens president som dog ikke har stemmerett. Representantene velges for fem år etter en valgordning der kandidaten som får flest stemmer (pluralitet) – ikke nødvendigvis flertall (det vil si 50 prosent + 1) – vinner setet.

Nasjonalforsamlingen kan oppløses når som helst av presidenten. Nasjonalforsamlingen kan oppløse seg selv ved å vedta mistillitsvotum mot presidenten; da skal det holdes nyvalg på både president og parlamentsmedlemmer innen 90 dager. Presidenten kan avsettes ved riksrett dersom minst en tredel av nasjonalforsamlingen setter i gang en slik prosess basert på anklager om grove brudd på grunnloven eller andre lovbrudd eller grovt upassende adferd. Hvis nasjonalforsamlingen vedtar å stille presidenten for riksrett, går saken videre til senatet som må bekrefte riksrettsanklagene med to tredels flertall for at presidenten må gå av.

Senatet har 68 medlemmer, hvorav 47 er valgt fra hvert av fylkene som fungerer som valgkretser. De øvrige 21 medlemmene er oppnevnt: 16 kvinner nominert av de politiske partiene i relasjon til deres andel av valgte representanter; to representanter (én av hvert kjønn) for personer med funksjonshemming; to ungdomsrepresentanter (én av hvert kjønn). Dessuten er den valgte presidenten for senatet formelt medlem.

Administrativt er Kenya inndelt i 47 fylker (innbefattet de to største byene Nairobi og Mombasa) som alle har et antall valgkretser. Hvert fylke har en guvernør og en folkevalgt forsamling hvis medlemmer er valgt direkte i valgkretser med kun én representant. Fylkene har et visst indre selvstyre i henhold til grunnloven av 2010 som vektla desentralisering av styringssystemet.

Kenya har en uavhengig kommisjon som fører tilsyn med embetsverket (Public Service Commission) med et vidt mandat som dekker både sentralt og lokalt nivå. Mandatet omfatter opprettelse av nye embeter og avskaffelse av gamle, samt utnevnelse av kvalifiserte personer til å bekle embetene. Den overgripende oppgaven er å evaluere og overvåke embetsverket med sikte på fremme av effektivitet og rettferdighet i henhold til gjeldende verdier og prinsipper.

Kenyas rettsvesen tolker og anvender lovene som den lovgivende forsamlingen har vedtatt. Kenyansk rett er basert på engelsk common law, afrikansk sedvanerett, lover gitt av det britiske parlamentet under kolonitiden og av det kenyanske parlamentet siden uavhengigheten.

Ettersom nesten alle valg i Kenya er omstridt og preget av etnisk konflikt, noe vold og materielle ødeleggelser, er valgkommisjonen – Independent Electoral and Boundaries Commission (IEBC) – en særdeles viktig institusjon. Den har ansvar for at gjennomføringen av valg foregår i samsvar med valgloven av 2011, men den utsettes for hard kritikk når valgene angivelig ikke gjennomføres i henhold til regelverket og uten uregelmessigheter. I opptakten til valget i 2022 fikk IEBC nye medlemmer som ble gransket og godkjent av parlamentet. Etter at de nye medlemmene ble tatt i ed av Høyesterett, ble IEBC beslutningsdyktig.

• Kenya
• Kenyas befolkning
• Kenyas forsvar
• Kenyas historie
• Kenyas samtidshistorie
• Kenyas utenrikspolitikk