Keith Jarrett

Keith Jarretts inderlighet og nærvær i musikken, hans evne til å blande det lyriske og det abstrakte, samt en virtuos instrumentbeherskelse er elementer som ligger nært kjernen av hans uttrykk. Utover dette har hans musikalske uttrykk tydelige røtter i tradisjonell jazz og bebop, og han assosieres også med friere former for improvisasjonsmusikk.

Jarrett regnes som en som både mestrer språket og den uttrykksfulle umiddelbarheten forbundet med jazz-improvisasjon med det vestlige klassiske repertoaret med en høy grad av kredibilitet og anerkjennelse. Selv skiller han skarpt mellom de to uttrykksformene og beskriver to helt ulike tilganger til musikkens utøvelse. Hans nære tilknytning til den klassiske musikken kommer også til uttrykk i improvisatoriske sammenhenger.

Mange forbinder Jarrett med fortolkning av jazzens standardrepertoar og det klassiske klaverrepertoaret, men hans virke inneholder også i høy grad originalkomposisjoner, både for jazzrelaterte- og klassiske ensembletyper. Flere av Jarretts komposisjoner trekker også på innflytelse fra pop, rock, blues og gospel.

Jarrett spiller i all hovedsak piano og andre akustiske tangentinstrumenter som cembalo og kirkeorgel. I tillegg har han også gjort innspillinger på sopransaksofon samt innslag av diverse andre instrumenter.

Med noen unntak tidlig i karrieren er Jarrett nært knyttet til det tyske plateselskapet ECM der samarbeidet med produsenten Manfred Eicher og den norske lydteknikeren Jan Erik Kongshaug står sentralt.

Keith Jarrett vokste opp i byen Allentown, der han fra 3 års alder begynte å motta klassisk pianoundervisning. Han fikk tidlig status som et særlig talent og spilte solokonserter med klassisk repertoar allerede i barneårene. I starten av tenårene begynte han å interessere seg for jazz og underholdningsmusikk, og fikk etter hvert erfaring som pianist i trio- og storbandsammenhenger i hjembyen. Jarrett studerte en kort periode ved Berklee College of music i Boston før han i 1964 flyttet til New York. Her ble han lagt merke til ved en «jam session» av trommeslageren Art Blakey, som ga ham jobb i bandet sitt. Keith Jarretts første innspilling var Buttercorn Lady med Art Blakey & the New Jazz Messengers fra 1966.

Rundt den samme tiden ble han medlem av saksofonisten Charles Lloyds kvartett, noe som resulterte i internasjonal eksponering og hyllest fra musikkjournalister. I en periode rundt 1970–1971 var Jarrett en del av Miles Davis' band og deltok utover turnévirksomheten på innspillingene Miles at the Fillmore og Live Evil. Dette er forøvrig en av få sammenhenger i Jarretts karriere hvor han spiller på elektriske tangentinstrumenter.

Jarretts første album under eget navn var trioalbumet Life Between the Exit Signs (Rhino, 1968) med bassisten Charlie Haden og trommeslageren Paul Motian.

I løpet av sin karriere har Jarrett ledet en rekke ensembler, men det er hovedsakelig tre som står frem som særlig sentrale; American Quartet, European Quartet og Standards Trio.

Sammen med Dewey Redman (saksofon), Paul Motian (trommmer) og Charlie Haden (bass) dannet han i 1971 gruppen som senere ble kjent som American Quartet. Ensemblet spilte Jarretts komposisjoner der uttrykket kan ofte kan beskrives som et bebop-relatert tonespråk blandet med friere og mer eksperimenterende former for improvisasjon og komposisjon. Et eksempel på det sistnevnte er albumet Survivors Suite (ECM, 1976).

Rundt samme tid dannet Jarrett en annen kvartett med norske Jan Garbarek (saksofon) og Jon Christensen (trommer) samt svenske Palle Danielsson (kontrabass). Gruppen ble etter hvert kjent som European Quartet. Innspillinger som Belonging (ECM, 1974) og My Song (ECM, 1978) høstet stor internasjonal suksess med Jarretts lyriske komposisjoner og Garbareks særegne stemme på saksofonen.

I 1983 startet Jarrett Standards Trio med trommeslageren Jack DeJohnette og bassisten Gary Peacock. Trioen utga over 20 album, hovedsakelig bestående av fortolkninger av jazzens standardrepertoar, før den ble oppløst i 2014.

Disse ensemblene står alle frem med sine vidt forskjellige uttrykk som ikoniske enheter i moderne jazzhistorisk sammenheng.

Improviserte solopianokonserter blir ofte assosiert med Jarrett og han regnes som en innovatør innen formatet. Hans første solopianoalbum Facing You (ECM) ble utgitt i 1972 og markerte begynnelsen på en rekke utgivelser som satt en ny standard for jazzpianister hva gjelder instrumentbeherskelse og improvisasjonsferdigheter. Jarretts særegenhet består av måten han begir seg ut på lange improviserte forløp med en total hengivenhet til å følge musikalske impulser i øyeblikket, uten sikkerhetsnett i form av materiale som er planlagt på forhånd.

Man kan høre trekk fra for eksempel barokk, impresjonisme, jazz og folkemusikk til noe rent meditativt eller helt abstrakt, men musikken beskrives ofte best som sjangerfri. Mest kjent i denne sammenhengen er albumet the Köln Concert (ECM) fra 1975.

Selv om Keith Jarrett oftest assosieres med jazz og improvisasjonsmusikk står han også bak lang rekke konserter og utgivelser av klassisk musikk som omfatter både solorepertoar, duetter og konsertverker med orkester. Blant innspillingene finnes for eksempel Bachs Das Wohltemperierte Klavier, Goldbergvariasjonene på cembalo, Händels blokkfløytesonater med den danske fløytisten Michala Petri, samt flere av Mozarts klaverkonserter.

Han har også innspilt verker av senere komponister som Dmitrij Sjostakovitsj, Samuel Barber, Bela Bartok og Arvo Pärt. På Pärts album Tabula Rasa (ECM, 1984) kan man høre Jarrett i samspill med den verdenskjente fiolinisten Gidon Kremer.

Jarrett har også skrevet musikk med tydelige linjer til vestlig klassisk kompositorisk tradisjon. Eksempler på dette er albumet the Celestial Hawk (ECM, 1980) skrevet for orkester, perkusjon og piano.

• jazz
• improvisasjon
• Jan Garbarek
• ECM
• Johann Sebastian Bach

• Intervju med Keith Jarrett av pianisten Ethan Iverson
• Plateselskapet ECMs side om Jarrett
• Konsertopptak med Standards Trio
• Ekstranummer fra en av Jarretts solokonserter
• Keith Jarretts takketale fra utdelingen av NEA Jazz Masters Award (2014).

• Carr, Ian (1991); Keith Jarrett – The Man and His Music, Da Capo Press.