uroligheter i Kautokeino 1852 som medførte drap på lensmannen og handelsmannen. Bakgrunnen var av både sosial, økonomisk og religiøs art. Handelsvirksomheten blant samene var hovedsakelig blitt drevet av handelsmenn som bl.a. solgte alkohol. Dette skapte et avhengighetsforhold over tid og medførte at folk satte seg i gjeld pga. alkoholmisbruk, noe som selvsagt hadde alvorlige sosiale følger. I tillegg hadde samene en svært lav status i det norske samfunnet på den tiden. Ut fra datidens tenkning ville spesielt prestene kultivere samene til et høyere kulturnivå gjennom tukt og streng kristen lære.
Den direkte bakgrunnen for det sterke religiøse engasjementet blant samene var vekkelsen som tilskrives presten Lars Levi Læstadius. Flere samer fra Kautokeino hadde nemlig vært og hørt Læstadius preke i Karesuando kirke vinteren 1848, og de var bl.a. blitt grepet av hans fordømmelse av alkohol og hans forkynnelse av behovet for en total indre og ytre omvendelse. Vekkelsen bredte seg over Nordkalotten og fikk særlig gjennomslag i den kvenske og samiske befolkningen. For en gruppe samer i Kautokeino gav bevegelsen det tankemessig grunnlaget for et oppgjør med dem de oppfattet som vantro; i dette tilfellet var det de samme personene som representerte øvrigheten i form av prest, handelsmann og lensmann. Samene oppfattet disse som forsvarere av et urettferdig og undertrykkende system, bl.a. ved at hele livsgrunnlaget til de opprørske samene ble truet som følge av bøtelegging og tvangsslakting av reinflokkene.
Det religiøse engasjementet til de opprørske samene endte i et nærmest fundamentalistisk krav til samene i Kautokeino om tvangsomvendelse. Flere av samene ble arrestert etter å ha forstyrret gudstjenestene i Skjervøy sommeren 1851 og senere i Kautokeino. I rettssaken mot dem i Kautokeino i februar 1852 ble 22 samer (derav åtte kvinner) dømt; straffene var særdeles harde og varierte fra to års straffarbeid til fem dagers arrest på vann og brød samt mindre bøter til statskassen. De hardest dømte hadde sittet tre måneder i varetekt, men dette ble ikke trukket fra i straffen, og de fem som anket sine dommer, måtte bli sittende i varetekt i Alta inntil saken var behandlet i Høyesterett. I tillegg måtte de dømte betale alle utgifter i forbindelse med rettssaken. Blant lederne var Mons Somby, Aslak Hætta, hans bror Mathis Jacobsen Hætta og Mathis' hustru, Ellen Aslaksdatter Skum, som ble dømt for særlig aggressiv fremferd. Aslak Hætta fikk en dom på 15–20 dager, men hadde sittet åtte måneder i varetekt.
De domfelte risikerte nå at reinflokkene deres ville bli solgt på auksjon for å dekke bøter og saksomkostninger. For å stå sterkere drev de reinflokkene sine sammen og dannet en «stor-siida». Stemningen ble etter hvert opphisset, og forbitrelsen steg da lensmannen truet med å hente Ellen Skum til soning, noe hun absolutt motsatte seg.
Natten til 8. november 1852 drog 35 voksne menn og kvinner og 22 barn mot Kautokeino kirkested. Bevæpnet med gjerdestaurer og kniver stormet de handelsstedet, og i tumultene som oppstod drepte de både lensmannen, svensken Lars Johan Bucht, og den svenske handelsmannen, Carl Johan Ruth, som prøvde å komme Bucht til unnsetning. Handelsstedet ble stukket i brann etter at det meste av varene var båret ut. Bygdefolk som de fikk tak i, ble ført til prestegården og mishandlet under rop og skrik om å omvende seg og gjøre bot. Bare presten Waldemar Hvoslef og hans høygravide hustru ble mildere behandlet, men også Hvoslef ble pisket.
Opprørerne ble arrestert og fem av dem ble dømt til døden, men bare to dødsdommer ble fullbyrdet. Aslak Hætta og Mons Somby ble halshugd i Alta 14. oktober 1854 i nærvær av en stor folkemengde og 50 infanterisoldater, som var sendt nordover fra Trondheim. De hodeløse kroppene ble gravlagt på Kåfjord kirkegård; hodene ble sendt til universitetet i Christiania.
I 1990-årene reiste slektninger etter de henrettede krav om å få kraniene utlevert til gravlegging. Det viste seg da at Hættas hodeskalle allerede i 1856 var overført til universitetet i København. Etter utlevering ble de to kraniene gravlagt på Kåfjord kirkegård i 1997.
Den nederlandske etnologen Nellejet Zorgdrager skrev i 1989 sin doktoravhandling (De rettferdiges strid) om Kautokeino-opprøret, i hovedsak bygd på aktørenes egne forklaringer under rettssaken. Denne fremstillingen ligger til grunn for den stort anlagte spillefilmen Kautokeino-opprøret (2008), i regi av Nils Gaup og med bl.a. Mikkel Gaup, Mikael Persbrandt, Sverre Porsanger og Anni-Kristiina Juuso.