tysk komponist; utdannet ved musikkhøyskolen og universitetet i Köln og hos Frank Martin, Olivier Messiaen og Werner Meyer-Eppler. Fra 1953 fast medarbeider og 1963 kunstnerisk leder ved Studio für elektronische Musik i Köln. 1971–77 professor i komposisjon ved musikkhøyskolen i Köln. Hans navn er sterkt knyttet til feriekursene i Darmstadt, der han virket 1955–77, og til kursene i ny musikk i Köln, som han startet og ledet 1963–68.
Stockhausen var en av de fremste representanter for den elektroniske musikken, men ble også kjent gjennom verker der han utnyttet en gjennomorganisert seriell stil i Anton Webern-tradisjonen. Han var også inspirert av mystisisme og orientalsk filosofi og religion. Av hans komposisjoner kan nevnes Kontra-Punkte for 10 instrumenter (1953), Klavierstücke I–IV (1952–53), Elektronische Studie I, II (1953–54), Klavierstücke V–X (1954–55), Klavierstück XI (1956), Zeitmasse for 5 treblåsere (1955–56), Gruppen for 3 orkestre (1955–57), Gesang der Jünglinge (elektronisk, 1956), Carré for 4 orkestre og 4 kor (1959–60), Kontakte for lydbånd, klaver og slagverk (1960), Originale (musikalsk teater, 1961), Momente for sopran, 4 kor og 13 instrumenter (1962–64), Stimmung for 6 stemmer (1968), Hymnen (elektronisk og konkret musikk, 1966–67), Mantra for to klaverer (1970), Sternklang for fem grupper (1971) og Herbstmusik (1975).
I sine senere år eksperimenterte Stockhausen med konsertformen som iscenesettelse, eksempelvis i Helikopter-Quartett. Hans stort anlagte operasyklus i sju deler, Licht, ble komponert 1977–2003.