Faktaboks

Carl von Clausewitz

Carl Phillip Gottfried (eller Gottlieb) von Clausewitz

Uttale
clˈausewitz
Født
1. juni 1780, Burg bei Magdeburg, Kongeriket Preussen (nå Tyskland)
Død
16. november 1831, Breslau, (nå Wrocław) Kongeriket Preussen (nå Polen)
Carl von Clausewitz (ca. 1830)

Carl Philip Gottlieb von Clausewitz var en prøyssisk offiser og, sammen med den sveitsisk-franske offiseren Jomini, tidenes antakelig mest betydelige militærteoretiker. Clausewitz utgjør i dag et felles referansepunkt for all militærstrategisk tenkning.

Liv og karriere

Clausewitz ble født inn i en borgerlig familie. Faren ble innrullert som offiser i Preussens hær under den prøyssiske sjuårskrig (1756–1763), da det var mangel på offiserer. Straks krigen var over ga kong Fredrik 2 alle offiserer som ikke var av adelig byrd, avskjed. Etter kong Fredriks død greide faren likevel å få tre av sine sønner inn i hæren som underoffiserer.

Slik ble den unge Carl i 1792, bare 12 år gammel, innrullert i et infanteriregiment. Han deltok i den første koalisjonskrigen mot Frankrike fra 1793 til 1795. Etter krigen tilbrakte han seks år i garnisonsbyen Neuruppin, før han i 1801, som løytnant, ble tatt opp som elev ved krigsakademiet i Berlin under Gerhard von Scharnhorst.

Etter tre års studier, hvor han ble nær venn og protesjé av sin læremester, ble han uteksaminert som nummer én i sitt kull, utnevnt til adjutant for den prøyssiske kongens fetter, prins August, med midlertidig grad som kaptein. I 1806 deltok han i slaget ved Auerstädt, og etter Preussens katastrofale nederlag ble Clausewitz og prinsen tatt til fange og tilbragte ett år i fransk krigsfangenskap.

I 1806 var Scharnhorst utnevnt til krigsminister i Preussen, og han hentet Clausewitz til ministeriet som sin assistent. Scharnhorst ledet gjennomføringen av en omfattende militærreform etter nederlaget mot Frankrike, som Clausewitz dermed fikk en sentral rolle i gjennomføringen av. Under oppholdet ved krigsministeriet i Berlin ble han nær venn av Scharnhorsts forbundsfelle August von Gneisenau, og fikk omsider giftet seg med sin forlovede gjennom fem år, hertuginne Marie von Brühl. I 1810 ble Clausewitz utnevnt til major i generalstaben, instruktør ved den nyopprettede krigsskolen og militær lærer for Preussens kronprins.

Clausewitz' arbeid med å reformere det prøyssiske militærvesenet var motivert av ønsket om at Frankrike måtte bli knust, slik at Preussen kunne få tilbake territoriene i vest det hadde måttet avstå etter krigen. Da Napoleon angrep Russland i 1812, og Preussen ble tvunget til militært samarbeid med Frankrike, meldte Clausewitz seg, sammen med flere av sine offiserskamerater og mot den prøyssiske kongens uttrykkelige instruks, til tjeneste i den russiske hæren. Her ble han utnevnt til oberst og deltok i slaget ved Borodino som stabsoffiser.

Etter Napoleons tilbaketog, og til tross for at Preussen nå hadde sluttet seg til koalisjonen mot Napoleon, nektet kong Fredrik Vilhelm 3 å ta Clausewitz inn igjen i prøyssisk tjeneste. Ved venners hjelp greide han å få plass i Blüchers stab som russisk liaisonoffiser og fikk igjen arbeide sammen med Scharnhorst. Clausewitz spilte en viktig rolle i det prøyssiske hovedkvarteret under slagene ved Bautzen og Lützen, hvor Scharnhorst for øvrig ble dødelig såret, men kongen nektet fortsatt å tilgi Clausewitz at han hadde gått i russisk tjeneste. Han ble derfor nødt til å tjenestegjøre som frivillig i sekundære krigsteatre under resten av krigen. Først etter Napoleons nederlag ved Leipzig høsten 1813, ble han tatt til nåde.

Under felttoget i 1815 var han stabssjef for et prøyssisk armékorps under slaget ved Wavre, hvor prøysserne tapte for tallmessig overlegne franskmenn, men fikk forhindret at den franske styrken sluttet seg til Napoleon ved Waterloo.

Etter krigen ble Clausewitz utnevnt til stabssjef for styrkene som besatte Preussens nyvunne territorier langs Rhinen, med hovedkvarter i Koblenz. Her ble han værende til 1818, da han ble utnevnt til general og sjef for militærakademiet i Berlin. I 1830 ble han utnevnt til sjef for en prøyssisk artilleridivisjon, og samme år til stabssjef i et armékorps under Gneisenau. Året etter falt de begge som ofre for koleraepedemien som sveipet over landet i 1831.

Clausewitz' militærteori

vom Kriege

Carl von Clausewitz' vom Kriege fra 1832 har vært et standardverk i internasjonal militær, statsvitenskapelig og historisk litteratur siden den utkom. Her er omslaget av førsteutgaven.

Av .

Clausewitz' prosjekt var å forsøke å finne fram til det grunnleggende ved krigens vesen som var gyldig til alle tider, uavhengig av politiske, sosiale eller teknologiske forandringer. Hans hovedverk, vom Kriege, er ufullendt. Det ble utgitt posthumt av hans enke og hennes bror, som også delvis omredigerte det og utrustet det med noter.

I et notat fra 1827, som ble funnet blant papirene hans, omtaler Clausewitz de seks første delene som «en heller uformelig masse som bør undergå en grundig revisjon». Han rakk bare å revidere første del, om krigens vesen, og det er her, og i bok åtte om krigsplaner, som han skrev mot slutten av livet, at vi finner de fleste ideene av varig verdi som gjør at han fortsatt er aktuell.

Bakgrunnen for hvordan hans tenkning omkring krigen utviklet seg var Preussens nederlag i 1806. Dette hadde kommet som et sjokk på det tyske borgerskapet og kultureliten, og ble opptakten til den moderne tyske nasjonalismen. For Clausewitz førte krigsfangenskapet til at han mislikte franskmenn og fransk kultur i sin alminnelighet, og Napoleon i særdeleshet. Han ble særlig lydhør for de nye kulturelle strømningene i samtidens tyske åndsliv, romantikken og den nye idealistiske filosofien som søkte å frigjøre tysk kultur fra fransk dominans. Samtidig var Machiavelli og hans illusjonsløse, amoralske maktpolitikk blitt gjenoppdaget og grep om seg i tysk tenkning omkring statens rolle.

I behandlingen av sitt tema bruker Clausewitz metodiske grep og teoretiske tilnærminger hentet fra tidens filosofi. Fram til 1820-årene var det Kants erkjennelsesteori som dominerte. Kants begrep «Das Ding an sich», tingenes innerste vesen som aldri kan erkjennes direkte og fullstendig, men som man kan nærme seg ved å oppstille nøyaktige begreper, var utgangspunkt for Clausewitz' forestilling om krigens innerste vesen. Det som skiller krigen fra andre former for menneskelig samhandling, var striden, eller slaget. Dette har, ifølge Clausewitz, samme betydning for krigen som betaling har for handelen. Uten betaling, ingen handel, uten strid ingen krig.

Når han skulle definere begrepene «strategi» og «taktikk» grep han til Kants kunstteori: En virksomhet lar seg best definere om man angir målet som skal nås, og middelet man benytter for å nå det. Hos Clausewitz blir det til at strategi er ingen ting uten strid, fordi striden er strategiens middel. På samme måte som taktikk er bruk av væpnede styrker i strid, er strategi bruken av strid – det vil si sammenføyningen av de enkelte slag til et hele – med krigens endelige mål for øyet. Det er også fra Kants kunstteori at Clausewitz henter sitt syn på betydningen av den geniale feltherre, det frie og kreative geni som ikke slavisk følger reglene, men intuitivt gjør de rette grep i den kaotiske og uoversiktlige tilstand som alltid preger en krigssituasjon.

I sin drøfting av alle krigføringens forskjellige fenomener benyttet Clausewitz seg av Hegels dialektiske metode i det at han stilte opp par av motsatte begreper, og drøftet deres forhold til hverandre i teorien og i praksis. Slik ble det mulig for ham å analysere krigens struktur fra alle mulige synsvinkler.

I de ti første årene han arbeidet med hovedverket vom Kriege, fram til 1827, var det Napoleons felttog Clausewitz primært var opptatt av. Den franske keiseren sto for ham som selve «krigsguden» som hadde brakt krigen nær dens fullkomne form, eller dens «egentlige natur», ved å oppsøke slaget og utkjempe det. Han definerte «krigens natur» som en abstrahert idealversjon av Napoleons krigføring, og utledet herfra et sett med praktiske konsekvenser. Krigen måtte føres så energisk som mulig ved å gå offensivt til verks, oppsøke fiendens hovedstyrke og knuse den i et tilintetgjørende slag.

De første seks uredigerte delene av vom Kriege ble utover på annen halvdel av 1800-tallet, etter de tyske samlingskrigene, brukt som håndbok i krigføring både i den tyske og i den franske generalstaben.

Utover 1820-tallet skrev Clausewitz krigshistoriske analyser av over ett hundre felttog, og måtte erkjenne at det store flertallet av kriger ikke ble ført i henhold til idealet han hadde oppstilt. 1700-tallets manøverkriger hadde hatt som mål nettopp å unngå slaget, og selv Napoleon hadde vunnet over fienden ved å omringe den og avskjære dens forsyningslinjer, i stedet for å engasjere fiendens hovedstyrke direkte. Idealet Clausewitz hadde stilt opp, var åpenbart unntaket heller enn regelen.

I forsøket på å finne veien ut av det teoretiske hjørnet han hadde malt seg inn i, utviklet Clausewitz nye begreper som forener idealforestillingen om krigens innerste vesen med den historiske virkeligheten. Det er dette arbeidet som har gjort at han fortsatt i vår tid anses som militærteoriens mest betydningsfulle tenker. Den norske militærhistorikeren Rolf Hobson har, på dette grunnlag, påpekt av vi må skille mellom «den militære» og «den filosofiske» Clausewitz. Den første har primært historisk interesse, den siste har relevans i dag.

Krig i teorien

Clausewitz innleder med å definere krig som en tvekamp, en duell, i stor skala, hvor krigen består av mange dueller. Han sammenlikner den med to brytere som ved hjelp av fysisk makt forsøker å tvinge motstanderen til å følge sin vilje, og hvor målsettingen i øyeblikket er å kaste motstanderen over ende. Fysisk makt er krigens middel. Å tvinge motstanderen til å underkaste seg vår vilje er dens mål. (Kapittelinndeling i henhold til Paret og Howards utgave på engelsk fra 1976: Del 1, kapittel 1.2.)

Clausewitz beskriver hvordan krig ikke dreier seg om et levende subjekts maktbruk mot et livløst objekt, men alltid er en duell mellom to handlende subjekter. Så lenge du ikke har kastet din motstander over ende, må du frykte at han vil kaste deg over ende. Han dikterer deg like mye som du dikterer ham. Motstanderens evne til motstand består av to uadskillelige faktorer: ressursene han har tilgjengelig og hans vilje til å bruke dem. Det samme gjelder din evne til å overvinne ham. (Del 1, kapittel 1.4)

Uten ytre omstendigheter som begrenser partenes maktbruk finnes det ingen logisk grense for bruk av makt, og krigen vil utarte til det ekstreme. I den virkelige verden ser det annerledes ut.

Krig i praksis

Krigen i sin ekstreme, «perfekte» form kunne bare eksistere dersom den var en fullstendig isolert handling, som plutselig fant sted helt uten sammenheng med tidligere begivenheter i den politiske virkeligheten. Men krig er, ifølge Clausewitz, aldri en isolert handling – og selv det klareste resultat av en krig kan ikke betraktes som endelig. Dette gjør at krig også kan være begrenset krig for begrensede mål. (Del 1, kapittel 1.6-7.)

Clausewitz skriver: «Ettersom krig ikke er en handling utført i grenseløs affekt, men er kontrollert av sitt politiske formål, er det verdien av dette formål som må avgjøre hvilke ofre som skal bringes både når det gjelder krigens voldsomhet og hvor lenge den skal vare. Idet anstrengelsene overstiger verdien av det politiske formål, må formålet oppgis og freden inntreffe.» (Del 1, kapittel 2.)

En annen begrensende faktor er det Clausewitz kaller «friksjon». Det vil si alt som gjør det som er så lett på papiret, så vanskelig å gjennomføre i praksis. Å gjennomføre operasjoner i krig er som å bevege seg i et medium som yter motstand. På samme måte som det enkleste og mest naturlige, som å gå, er vanskelig i vann, er det i krig vanskelig å oppnå selv moderate resultater om man ikke anstrenger seg mer enn vanlig. (Del 1, kapittel 7.)

En hovedoppgave for strategen er derfor å definere «tyngdepunktet» hans militære innsats bør rettes mot. Avhengig av omstendighetene kan tyngdepunktet befinne seg mange steder. Det vil som regel være motpartens væpnede styrker, men dersom motparten ikke har et enig folk i ryggen, kan tyngdepunktet ligge i hans hovedstad. I koalisjonskriger kan tyngdepunktet være den sterkeste koalisjonspartnerens armé, eller de felles interesser som binder motpartens koalisjon sammen. I krig mellom nasjoner vil den offentlige opinion være tyngdepunktet. (Del 8, kapittel 4.)

Krig og politikk

Dersom krigen var fullstendig uhemmet med absolutt bruk av makt, ville den overta for politikken i samme øyeblikk som politikken hadde satt den i gang, påpeker Clausewitz. Men utgår krigen fra en politisk målsetting, er det rimelig å anta at hovedårsaken til dens eksistens også vil være det viktigste grunnlaget for hvordan krigen blir ført. Og krigen må tilpasse seg virkemidlene som er valgt, en prosess som kan forandre den radikalt. Den politiske målsettingen forblir likevel viktigst. Politikken vil derfor, så langt krigens voldelige natur tillater, gjennomsyre enhver militær operasjon, og ha kontinuerlig innflytelse på den. (Del 1, Kapittel 1.23.)

Denne erkjennelsen fører til Clausewitz' kanskje mest berømte, og mest misforståtte, utsagn: «Krig er bare fortsettelsen av politikken med andre midler.» Clausewitz medgir at feltherren har rett til å forlange at politikkens utforming ikke må stå i motsetning til hva militær makt faktisk kan utrette, men militære behov kan aldri gjøre mer enn å modifisere den politiske målsettingen. Politikkens hensikt er målet, krigen er middelet til å nå det. Et middel kan aldri betraktes i isolasjon fra målet det skal bidra til å oppnå. (Del 1, Kapittel 1.24.)

I bokas åttende og siste del nyanserer og presiserer Clausewitz utsagnet fra del 1. Han skriver: «Krig er rett og slett en fortsettelse av politikken iblandet andre midler. Vi bruker bevisst uttrykket 'iblandet andre midler' fordi krigen i seg selv ikke avskaffer politisk samhandel eller endrer den til noe helt annet. I prinsippet fortsetter politisk samhandel uansett hvilke midler den benytter.» (Del 8, kapittel 6B.)

Clausewitz' treenighet

I slutten av Del 1, kapittel 1, introduserer Clausewitz det han kaller krigens «fascinerende treenighet»; tre dominerende tendenser som virker sammen i varierende kombinasjoner i hvert enkelt konkrete tilfelle: «primitiv vold, hat og fiendskap, som må betraktes som en blind naturkraft; samspillet mellom hell og sannsynlighet, hvor den kreative ånd kan vandre fritt omkring; og dens underordnede element, som et politisk verktøy, som gjør den til gjenstand for ren fornuft.» (Del 1, kapittel 1.28.)

Den første av disse tre tendensene angår mest folket: Lidenskapen som skal flamme opp under krigen må allerede ligge latent i befolkningen. Den andre angår mest feltherren og hans armé: Evnen til å utnytte handlingsrommet som som kan oppstå som følge av sannsynlighet og hell, er avhengig av feltherrens mot og talent og av armeens beskaffenhet. Den tredje tendensen angår mest regjeringen: Den politiske målsettingen er regjeringens ansvar alene.

Clausewitz' treenighet utgjør syntesen av verket vom Krieges filosofiske del, dens sentrale og sammenfattende idé. Den er tidløs, altinkluderende og universell. Den tar opp i seg de subjektive og objektive, de intellektuelle og følelsesmessige og de fysiske komponentene som utgjør fenomenet krig, uansett hvilken form den måtte ta.

Den britiske historikeren Hew Strachan har påpekt hvor lett det er å kritisere vom Kriege. Verket handler bare om Europa, det sier ikke noe om sjøkrig og ingen ting om økonomi. Skrevet i en tid hvor suverene stater hadde en ubestridt rett til å gå til krig når de anså det som hensiktsmessig, sier det ikke noe om folkerett. Og så er det fullt av selvmotsigelser, samtidig som dét er en av verkets styrker og en årsak til at det fortsatt er relevant. Vom Kriege er et verk under utførelse. Clausewitz slutter aldri å stille spørsmål både til sine egne konklusjoner og til grunnlaget for dem. Clausewitz visste at politikk både kan utvide kriger og begrense dem, at total krig kan forekomme i virkeligheten samtidig som den er et rent teoretisk konsept, og at folket har like stor betydning for krigen som den politiske ledelse eller de væpnede styrker. Han trakk ikke bastante konklusjoner i noen av disse spørsmålene, men benyttet seg av dialektikkens metode med å belyse temaet ved å stille opp innbyrdes motsetninger.

Innflytelse

Om Clausewitz må anses som den mest betydelige militærteoretikeren, er ikke det det samme som at han har vært den mest innflytelsesrike. I idéhistorien er det ikke uvanlig at en forfatters verk blir gjenstand for omfattende debatt uten at det i seg selv endrer praksis innenfor faget verket behandler. Clausewitz er en slik forfatter. Om vi studerer hvordan krigene etter Clausewitz har vært ført, er det lite som tyder på at hans ideer har gjort noen forskjell. Snarere tvert imot. Under høydepunktet av tysk militarisme i tiden før og under første verdenskrig, var det, i direkte motstrid til Clausewitz, ansett at idet krigen startet opphørte politikken.

Da er det lettere å få øye på hans innflytelse på hvordan historikere og statsvitere tenker om krigen. I kjølvannet av vom Kriege har det vokst fram en omfattende vitenskapelig litteratur. Men han har ikke dannet noen akademisk skole.

Litteratur

  • Clausewitz, Carl von (1976) On War. (Redigert og oversatt til engelsk av Michael Howard og Peter Paret. Princeton University Press.
  • Earle, Eward Mead (red) (1971). Makers og Modern Strategy – Military Thought from Machiavelli to Hitler, Princeton.
  • Gat, Azar (2001). A History of Military Thought – from the Enlightenment to the Cold War, Oxford.
  • Handel, Michael L. (1986). Clausewitz and Modern Strategy, Frank Cass.
  • Hobson, Rolf (2005). Krig og strategisk tenkning i Europa 1500–1945, Cappelen akademisk forlag.
  • Høiback, Harald (2014). Krigskunstens historie fra 1500 til i dag, Cappelen Damm akademisk.
  • Paret, Peter (1976). Clausewitz and the State. Oxford.
  • Strachan, Hew og Andreas Herberg-Rothe (red) (2007). Clausewitz in the Twenty-First Century, Oxford.
  • Strachan, Hew (2007). Clausewitz's On War – A Biography, Atlantic Monthly Press.
  • Carl von Clausewitz (2020), Om krigen (redigert av Jacob Børresen, oversatt av Lars Holm-Hansen). Vidarforlaget.
  • Harald Høiback (2021), En kort introduksjon til Carl von Clausewitz (2021). Cappelen Damm.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg