Karl 6. (tysk-romersk keiser)

Store deler av Karls regjeringstid var preget av et anstrengt forhold mellom habsburgerne og herskerne i Frankrike, Preussen, Spania og det osmanske riket. For å beskytte sine besittelser i Italia mot spanske angrep allierte Karl seg i 1718 med Storbritannia, Frankrike og de forente provinsene i Nederlandene. Keiserens styrker gjenerobret Sicilia i 1720, men Karl måtte gå med på å gi fra seg Sardinia til herskeren i Savoia for å beholde Sicilia, som så ble slått sammen med Napoli. Han fikk beholde de søritalienske besittelsene inntil en ny krig med Frankrike i 1735 endte med at også disse områdene gikk tapt.

I den spanske arvefølgekrigen ble Karls styrker ledet av en dyktig hærfører, prins Eugen av Savoia, som sammen med den britiske feltherren John Churchill vant flere viktige slag. Eugen ledet også hæren i flere kriger mot tyrkerne, og han forble en viktig rådgiver for keiseren i militære og utenrikspolitiske spørsmål helt til sin død i 1736.

Helt siden det mislykte angrepet på Wien i 1683 hadde den tyrkiske sultanen forsøkt å utvide sine besittelser på Balkan på habsburgernes bekostning, men uten særlig fremgang. Keiseren allierte seg i 1716 med Venezia mot tyrkerne, og prins Eugen erobret Beograd. Ved freden i Passarowitz (nå Požarevac i Serbia) i 1718 fikk Karl beholde det meste av områdene (deriblant Banatet og Valakia) som habsburgerne hadde vunnet ved freden i den forrige tyrkerkrigen i 1699, men etter enda en krig i årene 1737–1739, der Karl var alliert med Russland, måtte han igjen gi fra seg Beograd og områdene sør for Donau.

I 1733 døde den polske kongen August den sterke, som også var kurfyrste av Sachsen og dermed en av Karls vasaller. Polen var et valgmonarki, og ved valget av etterfølger ville keiseren (med støtte av Preussen og Russland) ha Augusts sønn, mens en allianse av Frankrike, Spania og Sardinia støttet den tidligere kongen Stanisław 1., som var kong Ludvig 15.s svigerfar. Konflikten utløste den polske arvefølgekrigen. Stanisław ble innsatt som polsk konge, men avsatt etter få måneder. I forhandlingene som fulgte i årene 1735–1738 måtte Karl gå med på at hans egen svigersønn, Frans Stefan av Lothringen, skulle oppgi dette hertugdømmet til Stanisław mot å få storhertugdømmet Toscana når den siste Medici-hertugen der døde.

I pausene mellom de mange krigene var Karls diplomater hektisk opptatt med å sikre støtte for keiserens pragmatiske sanksjon om den habsburgske tronfølgen. Etter hvert fikk han tilsagn om støtte fra flere av de mektigste riksfyrstene og av fremmede herskere, men støtten var vaklende og avtalene kostet ham dyrt. I det tysk-romerske riket var det bare mannlige kandidater som kunne velges til konge og keiser, men etter at Maria Teresia hadde giftet seg i 1736, lot tronfølgen til å være sikret for habsburgerne. Problemet var imidlertid at de tre andre verdslige kurfyrstene (Bayern, Preussen og Sachsen) hadde ambisjoner på egne vegne, og især de to førstnevnte ønsket å redusere habsburgernes makt innen riket. Etter Karls død ble det krig om keiservalget (den østerrikske arvefølgekrig).

Som keiser hadde Karl gjort mange forsøk på å markere seg som rikets øverste overhode, men han møtte ofte motstand når han ville sette sin vilje igjennom. Han lyktes likevel i å løse flere konflikter mellom ulike grupper av undersåtter, for eksempel da han i 1718 støttet de mecklenburgske stendene mot hertug Karl Leopold og fikk ham avsatt. I riksstyret gjorde han flittig bruk av institusjoner som rikskammerretten og rikshoffrådet (keiserens nærmeste juridiske rådgivere), men sluttresultatet ble likevel at keisermakten i hans tid gradvis ble svekket og avløst av en omfattende «rikstretthet».

Karl hadde stor interesse for kunst og kultur, og hans regjeringstid ble en blomstringsperiode for barokken i Østerrike. Mange av tiltakene dreide seg om hans egen hjemby Wien. Her lot han bygge den imponerende Karlskirken og utvidet slottskomplekset Hofburg med lokaler for Den spanske rideskolen, hoffbiblioteket og habsburgernes store malerisamling.