Faktaboks

Karl 4.
Karl IV, alternative navneformer Charles IV (engelsk) eller Karel IV (tsjekkisk). Født Václav, også skrevet Wenceslas eller Wenzel.
Født
14. mai 1316, Praha, Kongedømmet Bøhmen, Det tysk-romerske riket (nå i Tsjekkia)
Død
29. november 1378, Praha, Kongedømmet Bøhmen, Det tysk-romerske riket (nå i Tsjekkia)
Karl 4
Karl 4. Utsnitt fra et større tsjekkisk maleri fra siste halvdel av 1300-tallet.
Av .

Karl 4. var tysk-romersk keiser fra 1355 til 1378. Han var i tillegg tysk konge fra 1346 til 1355 (enekonge fra 1349), konge av Böhmen fra 1347, konge av Italia fra 1355 samt konge av Burgund fra 1365. Han regnes som den viktigste av herskerne i det tysk-romerske riket i senmiddelalderen, og som konge av Böhmen gjorde han mye for å styrke den slaviskspråklige kulturen i riket.

Familie, oppvekst, ekteskap og etterkommere

Karl tilhørte fyrsteslekten Luxemburg (linjen Limburg). Han var sønn av kong Johan 1 (1296–1346) av Böhmen og Polen, og sønnesønn av keiser Henrik 7. Moren var Elisabeth (1292–1330), datter av kong Vàclav 2. av Böhmen og Polen.

Karl ble født i Praha, og ved dåpen fikk han navnet Václav etter morfaren; ved fermingen noen år senere fikk han navnet Karl (etter Karl den store). Han vokste opp i Paris, der foreldrene hadde nære forbindelser med den franske kongefamilien, blant annet fordi hans faster Maria var gift med den franske kongen Karl 4. Som sjuåring ble Václav/Karl trolovet med den jevnaldrende Margrete (Blanca) av Valois (cirka 1317–1348), og i 1329 ble de gift. Familieliv ble det ikke mye av i de første årene, for Karl var borte i flere år på felttog med faren i Italia.

Karl var gift fire ganger og fikk i alt 11 barn med de forskjellige hustruene, men få av barna hadde etterkommere. Etter den første hustruens død giftet han seg i 1349 med Anna av Pfalz (1329–1353), og etter hennes død med Anna av Schweidnitz (1339–1362). Sistnevnte tilhørte en schlesisk sidegren av det gamle polske fyrstehuset Piast og ble mor til blant andre Václav 4., Karls lenge etterlengtede mannlige tronfølger. I det siste og barnerikeste ekteskapet, med Elisabeth av Pommern (cirka 1345–1393) – som var barnebarn av den polske kongen Kasimir 3. og dessuten halvtante (fars halvsøster) til den skandinaviske kongen Erik av Pommern – ble han far til blant andre datteren Anna (1366–1394). Anna ble dronning av England gjennom sitt ekteskap med kong Rikard 2. Med Elisabeth fikk Karl også sønnen Sigismund, som i 1410 etterfulgte sin ti år tidligere avsatte halvbror Václav som tysk konge og fra 1433 var tysk-romersk keiser.

Veien til tronen

Gjennom felttoget i Italia 1331–1333 ble Karl en del av maktkampen mellom den tysk-romerske keiseren, hans rivaler (deriblant huset Luxemburg) og paven om herredømmet over områder i Nord-Italia som keiseren tradisjonelt hadde gjort krav på.

Fra 1333 var Karl farens stedfortreder som regent i de böhmiske besittelsene, og året etter ble han offisielt farens tronfølger med tittelen markgreve av Mähren. Den nye rollen ble bestemmende for mye av Karls politikk, også etter at han selv ble hersker i hele det tysk-romerske riket.

Pave Clemens 6., som hadde vært Karls lærer under oppveksten i Paris, lyste i april 1346 keiser Ludvig 4. i bann og krevde at kurfyrstene skulle velge en ny tysk konge. I juli samme år valgte de Karl, og han ble kronet i domkirken i Bonn i november. I mellomtiden hadde Karl og den nå blinde faren deltatt på franskmennenes side i slaget ved Crécy. Kong Johan døde på slagmarken, og sønnen ble nå konge av Böhmen og dermed også kurfyrste i Det tysk-romerske riket.

Keiser Ludvig døde året etter, og det ble strid mellom kurfyrstene om hvem som skulle etterfølge ham. Selv om Karl allerede var valgt til tysk konge, måtte han tåle at et flertall av kurfyrstene i januar 1349 valgte en motkonge, Günther av Schwarzburg, men denne sa fra seg verdigheten kort før sin død senere samme år. Karl var nå både formelt og reelt enehersker i det tysk-romerske riket, men for å styrke sin posisjon lot han seg gjenvelge til tysk konge, og ble kronet som dette (for annen gang) i domkirken i Aachen i juli 1349.

Under et nytt felttog i Italia 1354–1355 benyttet Karl anledningen til å la seg krone til konge av Italia (6. januar 1355 i domkirken i Milano) og tysk-romersk keiser (5. april i den gamle Peterskirken i Roma). Etter hjemkomsten gjorde han viktige innrømmelser overfor kurfyrstene med sin gylne bulle ved riksmøtet i Nürnberg i 1356, som blant annet fastsatte strammere regler for de tyske kongevalgene, men i realiteten videreførte en praksis fra 1257 som ga kurfyrstene enerett på å velge kongen.

Konge og keiser

Som regent og senere konge av Böhmen valgte Karl å gjøre Praha til sin faste residensby. I 1344 fikk han byens biskop opphøyd til erkebiskop og dermed frigjort fra underordningen under erkebiskopen av Mainz (som også var kurfyrste og dermed Karls rival i saker som angikk hele det tysk-romerske riket), og han satte i gang byggingen av den gotiske St. Vitus-katedralen ved siden av kongeborgen på Hradčany-høyden. Etter at han i 1348 hadde grunnlagt et universitet i byen, ble Praha for lang tid det kulturelle sentrum i denne delen av Europa.

Karl arbeidet for å styrke næringslivet i Böhmen, blant annet ved å grunnlegge flere nye byer, og han ivret for å fremme tsjekkisk kultur og vitenskap, samt utvikle det tsjekkiske språket og motvirke tendensene fra tidligere tyske konger til å germanisere de slavisktalende delene av riket. Den berømte Karlsbroen i Praha og borgen Karlštejn sørvest for byen ble oppført i hans regjeringstid.

Selv ble Karl i samtiden regnet som en av de lærdeste fyrstene i Europa. Han behersket fem språk (fransk, italiensk, latin, tsjekkisk og tysk), og han forfattet flere skrifter, blant annet en selvbiografi, Vita Caroli Quarti (om sine tretti første leveår), en levnetsbeskrivelse over morfaren kong Václav 2., og samlingen Moralitates, hvor han gjennom bibelske eksempler og moralfilosofiske argumenter ga anvisninger til både keiser og undersåtter for hvordan livet bør leves.

Ved en traktat med Polen i 1348 og det senere ekteskapet med den polske kongen Kasimir 3.s datterdatter avsluttet Karl den langvarige striden om herredømmet over Schlesien, som ble innlemmet i den böhmiske kronens besittelser. I 1368 sikret han seg Nedre Lausitz, og i 1373 tvang han huset Wittelsbach til å avstå markgrevskapet Brandenburg.

Keiserlig politikk

I begynnelsen av sin regjeringstid som tysk konge konsentrerte Karl seg om å bedre forholdet til kurfyrstene og de andre mektige fyrstene i riket. Han måtte også håndtere den pågående pestepidemien i Europa og især de tilløpene til jødeforfølgelser som fulgte i pestens kjølvann. Han utstedte flere forordninger som satte jødene i riket direkte under kongens beskyttelse, men han lot ofte dagens politiske hensyn dirigere den praktiske politikken når jødiske interesser var truet.

Karl hadde ikke oppgitt sine forgjengeres ambisjoner om å gjenvinne fotfestet i de norditalienske områdene (i konkurranse særlig med paven og de lombardiske bystatene), men hans to italienske felttog som keiser (1354–1355 og 1368–1369) førte ikke til annet enn at han sikret riket faste tributt- og skatteinntekter fra disse områdene.

Keiserrikets rivalisering med Frankrike om herredømmet over grenseområdene mellom de to rikene fortsatte i Karls regjeringstid, men uten at det kom til direkte krigshandlinger mellom dem. I 1361 la Karl de strategisk viktige områdene Genf og Savoia direkte under keiseren, og i 1365 lot han seg krone til konge av Burgund (Arelat) – en rettighet de tysk-romerske keiserne hadde hevdet siden 1033. Uenigheten endte likevel med at keiseren kort før sin død utnevnte sønnen til den franske kongen Karl 5. (sønn av Karls barndomsvenn og tidligere svoger Johan 2., som den senere keiseren hadde støttet i krigen mot England 30 år tidligere), til sin tronfølger i Burgund.

Ettermæle

I dagens Tsjekkia omtales Karl fortsatt som pater patriae (latin, 'fedrelandets far'), og mange av de fremskrittene som böhmerne den gang opplevde, tilskrives ham personlig. I de tyskspråklige delene av riket var – og er – meningene om Karl mer delte.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Jan Peter Pospisil

I Grimbergs verdenshistorie står det at kong Karel I eller Karl IV: «så på keisertittelen som en anakronisme», så man kan spørre seg om hva slags rike Det tysk-romerske riket var?
Kong Vaclav IV fant det ikke bryet verdt å bli kronet til keiser over Det hellige romerske riket, som var det offisielle navnet.

skrev Ida Scott

Takk for innspill. Voltaire hevdet jo at det verken var «hellig», «romersk» eller et «rike», og det er klart at det først og fremst var mange fyrstedømmer etc. Karl 4. ble krona til keiser i 1355. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg