konge fra 1660, eldste sønn av Karl 1. Karl rømte til Frankrike under borgerkrigen, og ble utropt til konge etter farens henrettelse 1649. Han forsøkte å gjenopprette kongedømmet i 1651, men ble slått av Cromwell ved Worcester. Oppholdt seg siden i Frankrike og Spania, men ble kalt tilbake til tronen i 1660 da monarkiet ble gjenopprettet (restaurasjonen).I likhet med sin far var Karl tilhenger av eneveldet, men han bøyde lettere unna for press fra Parlamentet. Han konverterte til katolisismen like før sin død, men var for øvrig tolerant i religiøse spørsmål. Dette førte ham opp i strid med Parlamentet, som ved testakten 1673 tvang ham til å utelukke katolikker fra embetsverket.
Karl styrket Englands stilling som kolonimakt, men hans franskvennlige utenrikspolitikk var upopulær og førte bl.a. til krig med Nederland 1665–67. I 1670 inngikk han en allianse med Ludvig 14 av Frankrike. Striden med Parlamentet blusset opp igjen i forbindelse med Habeas Corpus Act 1679.
Karl hadde minst 14 barn, men ingen legitim arving med sin dronning Katarina av Bragança. Broren Jakob (2) ble derfor tronarving, noe som økte frykten for en katolsk maktovertagelse i England. Da Parlamentet ville utelukke Jakob fra tronfølgen fordi han var blitt katolikk, oppløste Karl Parlamentet, og styrte eneveldig til sin død.