Faktaboks

Karl 1. Knutsson Bonde

Karl I Knutsson Bonde, Karl Knutsson Bonde

i Sverige Karl VIII, Karl 8.

Født
1. oktober 1408, Finland
Død
15. mai 1470, Stockholms slott
Begravelsessted
Riddarholmskyrkan, Stockholm
Levetid - kommentar
kan også ha blitt født i 1409
Virke
Konge av Norge og Sverige
Familie

Foreldre: Ridder Knut Tordsson Bonde (død cirka 1412) og Margareta Karlsdotter (Sparre) (død 1429).

Gift 1) cirka 1428 med Birgitta Turesdotter (død 1436), datter av riksråd Ture Stensson Bielke og Birgitta Abrahamsdotter (Tjurhuvud); 2) 1438 med Katarina Karlsdotter (mellom 1415 og 1420–1450), datter av riksråd Karl Ormsson (Gumsehuvud) (nevnt 1413–1443) og Märta Gregersdotter (Aspenäsætten) (død 1430); 3) på dødsleiet 1470 med frillen Kristina Abrahamsdotter, muligens datter av häradshövding Abraham Pedersson.

Karl Knutsson Bonde
Statue i tre av Karl Knutsson Bonde, laget av den tyske billedhuggeren Bernt Notke, cirka 1500.
Av /foto: Jacob Truedson Demitz.
Karl 1 Knutsson Bonde

Treskulptur fra 1490-årene som forestiller Karl Knutsson med våpenskjold. Symbolene Tre kroner øverst til venstre og nederst til høyre, Folkunge-løven øverst til høyre og nederst til venstre. Slekten Bondes våpen i midten.

Karl 1 Knutsson Bonde
Av /※.

Karl Knutsson Bonde var konge av Norge i perioden 1449–1450 og konge av Sverige i periodene 1448–1457, 1464–1465 og 1467–1470. I Norge er han kjent som Karl 1., i Sverige som Karl 8.

Etter kong Kristoffers død i 1448 sto unionskongedømmene i Kalmarunionen foran et vanskelig kongevalg. Mens Danmark fremmet Christian av Oldenburg (senere Christian 1.), sto Karl sterkt i Sverige og ble tatt til svensk konge i 1448.

Det norske riksrådet vurderte flere kandidater, men det reelle valget sto mellom Christian og Karl, og dermed var det et valg om fortsatt union med Sverige eller Danmark. Mens erkebiskop Aslak Bolt og andre støttet Karl, hadde de fleste riksrådsmedlemmene i Vest- og Sør-Norge anerkjent Christians krav. Karl ble like fullt kronet av Aslak Bolt i Trondheim i 1449, men da høvedsmannenAkershus støttet Christian, måtte Karl gjennomføre en kampanje med egne ressurser. Da det ikke lyktes Karl å ta Akershus, måtte de svenske riksrådene på et riksrådsmøte i Halmstad i 1450 oppgi Karls krav på Norge, og Christian ble hyllet som konge i hele Norge.

I Sverige kom det til reisning mot Karl, ledet av erkebiskop Jöns Oxenstierna. Karl måtte vike for kong Christian i 1457, og flyktet til Danzig. Med det svenske riksrådets støtte ble Christian i perioden 1457–1464 også konge over Sverige. I 1464 ble Karl på ny konge i Sverige, men måtte si fra seg kronen året etter. I 1467 ble han kalt tilbake og styrte til sin død. I denne siste perioden gjorde han stadig krav på den norske tronen.

I Karlskrönikan, som er et propagandaskrift for Karl, blir hans styre og person fremstilt i et meget fordelaktig lys.

Karls mislykkede kamp for å bli regjerende norsk konge kaster lys over sentrale trekk i datidens norske og nordiske politikk. Karls svenske regjering inspirerte politikken til de følgende riksforstanderne og Gustav Vasa på vei mot en sentralstyrt og stockholmsdominert svensk fyrstestat.

Bakgrunn

Karl var født inn i den svenske høyadelen og tilhørte slekten Bonde. I sin ungdom skal han ha lært språk og krigskunst på kontinentet. I bevarte samtidskilder nevnes han første gang i 1422. Som barn arvet han sin far; i 1429 arvet han etter moren setegården Fågelvik i Småland med et stort tilhørende gods av gårdskompleks og enkeltgårder i andre deler av Øst-Sverige, totalt minst et par hundre. Samtidig forvaltet han sin første hustrus mødregods på flere hundre gårder spredt over Sør-Sverige, Skåne og Halland. Rundt 1430 var Karl blant Sveriges mest høyættede, velutdannede og godsrike verdslige stormenn.

Som marsk fra 1435 og deretter rikshøvedsmann stod Karl i spissen for stormennene som tok over det svenske opprøret Engelbrekt Engelbrektsson hadde reist i 1434 på bredere sosial basis. Målet deres var å gjenreise et styre som sikret aristokratiets politiske, økonomiske og militære lederposisjon. Karl slo derfor ned bondereisningene i 1436–1437 som videreførte Engelbrekts linje. I 1438 ble han riksforstander og brøt definitivt med unionskongen Erik av Pommern. Men hans maktkonsentrasjon økte spenningen til grupper av svenske stormenn, blant annet slektene Vasa og Oxenstierna, som kom til å støtte Erik. Kong Erik ble avsatt i Sverige og Danmark i 1439.

Karl fratrådte som riksforstander da Christoffer av Bayern ble svensk konge i 1441. Selv om kongen slo ham til ridder og utnevnte ham til drots (kongens stedfortreder), var Christoffer lydhør overfor Karls svenske motstandere. Karl måtte snart fratre som drots, og hans store finske forleninger ble noe redusert. Fra Viborg slott førte han likevel en aktiv svensk politikk i den østlige Østersjøen.

Konge

Valgt til svensk konge

Da Christoffer døde barnløs i 1448, ble Karl valgt til svensk konge. Frykt for at den avsatte Erik på ny skulle bli unionskonge, Karls troppestyrker og løfter om forleninger, økonomiske garantier, ridderslag og sikring av nordgrensen mot russerne må ha ført til valget. Karl spilte også på svensk misnøye med det danskdominerte unionsmonarkiet og argumenterte for valg av en innenlandsk konge. At Christian 1. ble dansk konge i 1448, ødela Karls drøm om å bli den nye nordiske unionskongen. Målet hans ble i stedet å etablere en svensk-norsk personalunion. Men da Christian ville gjenreise treriksunionen, ble han Karls rival både i Norge og Sverige.

Valgt til norsk konge

I Norge ble Sigurd Jonsson, kong Erik og orknøyjarlen William Sinclair nevnt som mulige kongsemner, men de reelle kandidatene ble Karl og Christian. Karl ser ut til å ha stått sterkt blant allmuen og en stor del av aristokratiet, mens flere riksrådsmedlemmer støttet Christian. Bak Christian stod lojale støttespillere for en dansk-norsk union som den danskfødte biskop Jens av Oslo og holsteinskættede Hartvig Krummedike. Sigurd Jonsson kan ha ment at Christian etter konstitusjonell sedvane var nærmere tronen enn Karl. For Karls tilhengere, blant andre erkebiskop Aslak Bolt og ridderen Erik Sæmundsson, representerte Christian et unionsalternativ de fryktet ville gi dansk dominans. De argumenterte mot å ta en «dansk og tysk» konge, og søkte i stedet støtte i en norsk-svensk union, der de må ha forventet et mer jevnbyrdig forhold mellom rikene.

I et brev fra Båhus i februar 1449 gikk sju av «Norges rikes råd og menn» inn for Karl som norsk konge. At Christian ved sitt valg i Norge i juli 1449 utstedte den første norske håndfestning, der han lovet en sentral posisjon for riksrådet og fritt kongevalg i fall han døde barnløs, var trolig en viktig grunn til at noen av de sju gikk over til ham. Men enkelte stormenn agiterte fortsatt for Karl blant allmuen.

Karl rykket inn med tropper på Østlandet i oktober 1449 og ble hyllet av geistlige, adel og bønder, og han ble valgt og kronet som konge i Nidarosdomen i Trondheim november samme år. Ved kroningen slo han åtte eller ni nordmenn til riddere og utnevnte ridderne Aslak Turesson og Einar Fluga til «høvdinger» (riksforstandere?). Erik Sæmundsson titulerte seg riksforstander sønnafjells fra desember 1449.

Ved kroningen utstedte Karl en håndfestning som lignet Christians, men som klarere presiserte valgriket, manglet unntak fra innfødtes enerett til riksrådsplass og forleninger, og sikret kirkens stilling ytterligere gjennom å anerkjenne Sættargjerden fra 1277. Både innholdet og den norske språkdrakten indikerer at erkebiskop Aslak Bolt var hovedmannen bak utformingen. Karl mislyktes imidlertid i 1450 i å få militær kontroll sønnafjells, og han måtte derfor gå med på at spørsmålet om Norge skulle tas opp på et dansk-svensk forhandlingsmøte i Halmstad i mai 1450, opprinnelig berammet for å løse konflikten om Gotland.

Avsatt i Norge

Ettersom ledende svenske stormenn ønsket fred med Danmark, anerkjente de svenske forhandlerne i Halmstad Christian som norsk konge. Avtalen fjernet det maktpolitiske grunnlaget for Karls svensk-norske union, og han ratifiserte den etter press fra det svenske riksrådet. Karl nektet likevel å oppgi tittelen «Norges konge», og flere norske stormenn holdt fast ved Karl og dro til Sverige.

Karls krav på Norge skjerpet det spente forholdet mellom Sverige og Danmark/Norge, og det brøt ut krig i årene 1452–1453 og 1455–1457. I mangel på svensk støtte brukte Karl en av sine norske støttespillere, ridder Ørjan Karlsson, som hadde tilhold i Jämtland, til å herje i Nidaros-provinsen i 1452. Han ble drevet ut av høvedsmannen i Bergen, og det ble sluttet fred, men en ny invasjon nådde i 1453 helt til Hamar på tross av fredsavtalen mellom de to kongene. Høvedsmannen på Akershus grep nå inn, og en ny fred holdt til 1455, da norske styrker forsøkte å gjenetablere kontroll over svenskokkuperte områder.

Avsatt i Sverige

Konfliktene tærte hardt på Karls svenske kongedømme. Hele befolkningen ble pålagt store byrder til krigføring og en nødvendig styrking av kroninntektene, og opposisjonen vokste. I 1457 måtte Karl flykte til Danzig, en hansaby han hadde støttet i kampen mot Den tyske orden. Christian 1. ble valgt til svensk konge, og de norske landflyktige forlikte seg med Christian og vendte hjem, der flere gjeninntrådte i riksrådet.

Gjeninnsatt i 1464, abdiserte i 1465

Christians svenske politikk fremprovoserte et stormannsopprør i 1464. Allmuen krevde gjeninnsettelse av Karl, noe opprørslederne imøtekom – trolig av taktiske grunner. Karl resignerte imidlertid overfor den fortsatte motstanden fra slektsgruppen Oxenstierna/Vasa og abdiserte allerede i januar 1465. Til gjengjeld fikk han forleninger i Finland. Opposisjonen mot den politiske dominansen til Oxenstierna/Vasa-grupperingen vokste imidlertid, og flere menn med bånd til Karl, som svigersønnen Ivar Axelsson Thott, sluttet seg til.

Gjeninnsatt i 1467–1470

Ivar og brødrene hans hadde økonomiske interesser både i Danmark og Sverige, men deres svenske maktambisjoner førte til brudd med Christian. Axelssønnene aksepterte derfor at Karl på nytt ble konge i november 1467, og de hadde stor innflytelse frem til Karls død i 1470. Det var sikkert i tråd med Karls ønske at søstersønnen Sten Sture den eldre overtok riksstyret etter hans død.

På dødsleiet hadde Karl ektet sin frille Kristina Abrahamsdotter, og han søkte ved testament å sikre deres unge sønn Karl farsarven. Men den ble delt mellom de to øvrige gjenlevende barna, døtrene Kristina og Magdalena, fra henholdsvis første og andre ekteskap.

Avbildninger

Kunstneriske portretter

  • Statue (forgylt tre, helfigur miniatyr) av Bernt Notke, ukjent år; Gripsholm slott, Sverige. Ved å sammenligne med kongens kranium har en kommet frem til at ansiktet på statuen har portrettlikhet med Karl.

Segl

  • Karl Knutssons norske håndfestning med avtrykk av hans svenske (konge-)sekret finnes i RA, Oslo
  • Dokumenter med avtrykk av Karls segl fra før han ble konge og hans rene svenske kongesekret finnes i Riksarkivet, Stockholm
  • Dokumenter med avtrykk av hans svensk-norske (konge)sekret finnes i Riksarkivet, København og Riksarkivet, Stockholm
  • Begge kongesekreter er beskrevet og avbildet i Harald Fleetwood: Svenska medeltida kungasigill, bind 2, Stockholm 1942, sidene 88–93

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Koht, Halvdan (1936): biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL1), bind 7
  • Hamre, Lars (1968): Norsk historie frå omlag år 1400
  • Kumlien, Kjell (1973–1975): biografi i Svenskt biografiskt lexikon (SBL), bind 20, Stockholm
  • Benedictow, Ole Jørgen (1977): Fra rike til provins 1448–1536, bind 5 i Cappelens Norgeshistorie (CNH)
  • Olesen, Jens Ejnar (1980): Rigsråd, Kongemagt, Union 1434–1449, Århus
  • Olesen, Jens Ejnar (1983): Unionskrige og Stændersamfund 1450–1481, Århus
  • Larsson, Lars-Olof (1997): Kalmarunionens tid, Stockholm
  • Harrison, Dick (2002): Karl Knutsson: en biografi
  • Moseng, Ole Georg med flere (2007): Norsk historie, bind 1: 750–1537, 2.utgave
  • Opsahl, Erik (2022): «Striden om den norske tronen 1448-1450. Politikk – kongehyllinger, opprør, heltene og antiheltene i statsdanningsprosessen i Norge i middelalderen», i Jørn Øyrehagen Sunde og Brage Thunestvedt Hatløy (red.): Eidsivatinget. Den norske tingtradisjonen gjennom 1000 år, Oslo 2022, sidene 149-173
  • Opsahl, Erik: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)

Kilder

  • Diplomatarium Norvegicum (DN), bind 1 nr. 829, bind 3 nr. 865, bind 5 nr. 667, 697 og 757, bind 16 nr. 176, 179, 213 og 333, bind 17 nr. 1035, 1043, 1047, 1053, 1062 og 1241
  • Norges gamle Love (NgL), rekke 2, bind 1 nr. 92, bind 2 nr. 5 Tillæg 1–7 og 9, nr. 11 Tillæg, nr. 12–13, 15 Tillæg, 16. 35–36, 405–45 og 112
  • Svenska medeltidens rimkrönikor, utgitt av Gustaf E. Klemming, del 2 og 3, Stockholm 1866–68
  • Carl Gustaf Styffe (utgiver): Bidrag till Skandinaviens historia ur utlandska arkiver, del 3, Stockholm 1870, nr. 22 og 38
  • Vadstenadiariet, utgitt av Claes Gejrot, Stockholm 1996

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg