Kanem-Bornu

Kanem-Bornu var et handelsrike i Vest-Afrika, i området rundt Tsjadsjøen i Sahel, fra rundt 1000 til slutten av 1800-tallet. Områder som har vært omfattet av Kanem- Bornu ligger i dag i Tsjad, Kamerun, Nigeria, Niger og Libya.

Rundt år 1000 ble organiseringen av riket konsolidert gjennom karavanehandelen, ettersom en av de viktigste handelsveiene nord–sør knyttet riket til handelsbyene i Tunisia, Libya og Egypt. Sist på 1000-tallet gikk den herskende familien – Sayfawa-dynastiet, over til islam. Konverteringen brakte skriftspråk til området, noe som gjorde handel over store avstander enklere.

Indre stridigheter og konkurranse med naborikene lenger vest førte til perioder med svekkelse og nedgang. På 1500-tallet skjedde et kraftig oppsving under Idris Alawma, som styrte Kanem-Bornu mellom 1571 og 1603. Alawma styrket rikets militærmakt, og tyngdepunktet ble nå flyttet lenger sør, til Borno vest for Tsjadsjøen. Fra Kanem-Bornu ble det blant annet handlet med slaver nordover, og salt sørover.

Utover 1700-tallet snudde trafikken av slaver, og nå gikk de sørover mot kysten, for å dekke et økende europeisk behov. På begynnelsen av 1800-tallet havnet Borno i konflikt med de tidligere hausa-statene, og fulanikrigerne som hadde erklært jihad i området. Deres opprettelse av Sokoto-kalifatet, med sete lenger vest, førte til en svekkelse av Sayfawa-dynastiet. Den siste av dynastiet med kongetittelen mai, Ibrahim, døde i 1846. Dynastiet hadde da styrt i denne delen av Vest-Afrika siden 1085.

Borno-riket fortsatte å eksistere som et selvstendig rike fram til 1890-tallet. I 1893 ble deler av riket annektert av Storbritannia som en del av protektoratet Nigeria. I 1900 ble den gjenværende delen av riket annektert av Frankrike. Også Tyskland la krav på deler av Borno, det som i dag er det nordvestlige Kamerun.