gammelt navn på landet mellom Syria og Sinai, langs Middelhavets østkyst; dagens Israel, Palestina og Libanon, noen ganger også det sørlige Syria. Betegnelsen er ikke presis. Det brukes i Amarna-brevene som navn på egyptisk-dominerte områder i For-Asia, i Det gamle testamente vesentlig om Vest-Jordanlandet, mens Øst-Jordanlandet betegnes som Gilead. Utgravninger i Jordandalen, langs kysten, Karmelfjellet og nedre Galilea, viser at Kanaan har vært bebodd fra eldre steinalder. Semittiske innvandrere kom inn ca. 3000 f.Kr. og satte seg fast. I tiden 2000–1000 f.Kr. stod de lenge under egyptisk overhøyhet, men søkte stadig å gjøre seg fri.
Den sørvestlige del av Kanaan kom muligens i avhengighetsforhold til Egypt alt under dette lands 12. dynasti. En meget betydningsfull periode for Kanaan opprant da hyksos-folket ca. 1700 brøt frem gjennom Kanaan på sitt erobringstokt mot Egypt. Imidlertid lyktes det egypterne å drive hyksos tilbake, og under de egyptiske dynastier i Det nye rikes periode (fra ca. 1550 f.Kr.) ble Kanaan og Syria inntil øvre løp av Eufrat gjort til egyptisk provins. I denne bronsealdertiden hadde den materielle kulturen i Kanaan, som var organisert i bystatssamfunn, en blomstringsperiode; det fremgår av utgravningene at det har foregått en betydelig import både fra Egypt og fra det egeiske kulturområde.
Etter 1200 etablerte israelittiske stammer seg i Kanaan og grunnla etter hvert rikene Israel og Juda, se Israel (I, det gamle Israel, historie). De viktigste kanaaneiske guder var Anat, Asjera, Astarte, Baal, El, Mot og Resjef. Til de kanaaneiske dialekter, som er nordvest-semittiske, regnes hebraisk, fønikisk og punisk, moabittisk, ammonittisk, edomittisk og av enkelte også ugarittisk.
Kjennskap til Kanaans historie gir Amarna-brevene, som er funnet i Egypt. De er rapporter fra 1300-tallet f.Kr. fra vasallfyrster i Kanaan og Syria. Ytterligere kunnskap gir de arkiver som er funnet i Tall Mardikh i Syria, det gamle kongeriket Ebla, fra ca. 2300 f.Kr. Sumerisk og babylonsk kultur gjorde seg gjeldende allerede på dette tidlige tidspunkt. Tekstene er dels på sumerisk, dels på en vestsemittisk dialekt. Også Ras Shamra-tekstene, fra det gamle Ugarit, 1300-tallet f.Kr., er skrevet på en slik dialekt og kaster lys over kanaaneisk religion.